Alle er fra verden - Eno
1778_Bellin_Nautical_Chart_or_Map_of_the_World_-_Geographicus_-_World-bellin-1778 (1)

Alle er fra verden

Verdensmusikkbegrepet er kalt utdatert, sårende, kolonialt og rasistisk. Hvorfor fortsetter vi å bruke det?

Tekst Endre Dalen Foto Illustrasjon

Del:

Mange liker å tro at «v»-ordet (verdensmusikk-ordet) er i ferd med å forsvinne. Og skal vi dømme etter et nettsøk på artister som Fela Kuti, Nusrat Fateh Ali Khan og Eddie Palmieri, dukker nå gjerne mer detaljerte kategorier som «afrobeat», «qawwali» eller «salsa» frem. Det er betryggende.

Samtidig er ordet verdensmusikk (eller World Music på engelsk) den vanligste fellesbetegnelsen som brukes på disse artistene. En stor sekkebetegnelse som brukes hyppig av folk og festivaler som er opptatt av musikk fra alle verdenshjørner, som for eksempel Oslo World Music Festival som starter denne uken.

Møter kritikk

David Byrne fra Talking Heads har i over 20 år gitt ut musikk fra hele verden på sitt Luaka Bop Records. I 1999 skrev han en kronikk med tittelen «I Hate World Music» for The New York Times. I artikkelen skrev han blant annet om «vi»- og «dem»-tankegangen han mener ligger i en slik musikkforståelse:

«Etter min erfaring er bruken av ordet verdensmusikk en måte å avvise artister eller deres musikk som irrelevant for majoriteten av musikkforbrukerne på … De er per definisjon ‘ikke som oss’. Kanskje det er derfor jeg ikke liker uttrykket. Det grupperer alt som ikke er ‘oss’ til ‘dem’», skrev Byrne og trekker dermed paralleller til Edward Saids orientalismebegrep.

Temaet har siden Byrnes artikkel vært diskutert med jevne mellomrom. I 2005, da musikeren og komponisten Nitin Sawhney mottok britiske Radio 3 World Music Award, påsto han at musikken han produserte ikke var verdensmusikk. Og han hadde sannsynligvis rett. Sawhney henter med musikken sin først og fremst inspirasjon fra elektronisk musikk som drum&bass eller hiphop, selv om han har røtter i India.

Andre profilerte musikere som Hugh Masekela og Youssou N’Dour har de siste årene også gått hardt ut mot kategorien. Kritikken kan oppsummeres med følgende eksempel: Hvorfor skal en rock- eller rapartist fra Mali omtales som «verdensmusikk» og ikke «rock» eller «rap»?

Funnet opp på pub

Verdensmusikkbegrepet strekker seg tilbake til 1960-tallet, men ble først popularisert og tatt i bruk etter et møte på en Islington-pub i London i 1987 mellom frustrerte bransjefolk som ikke klarte å markedsføre musikk fra land i Afrika, Asia, Sør-Amerika eller Karibien.

De falt ned på ordet «verdensmusikk». Resultatet var at det ble opprettet egne avdelinger i kommersielle platebutikker som HMV og Virgin, her fikk musikk fra alle verdenshjørner som ikke var «vestlige» et eget utstillingsvindu. Kort fortalt: Verdensmusikk-tagen ble skapt for at platebutikkene skulle vite hvor de skulle plassere musikk som falt mellom alle stoler.

Og det fungerte. Afrikansk, asiatisk og latinamerikansk musikk fikk et salgsløft i årene som fulgte. Problemet over 25 år senere, er at begrepet er utdatert. De store platebutikkene stenger, og Amazon og iTunes er ledende i sitt salg av digital musikk, mens strømming er blitt den vanligste måten å høre musikk på. I disse nye «butikkene» er kanskje ikke behovet for kategorisering det samme som det var. I alle fall foregår det på helt nye måter.

Journalisten Howard Male skrev noe viktig i tilknytning til dette i en artikkel på nettstedet Theartsdesk for en stund siden:

«Det kommer alltid til å være noe post-kolonialt og tvilsomt i det faktum at vi deler vestlig pop inn i dusinvis av sjangere, undersjangere og mikrosjangere, mens resten av klodens lyder må være fornøyd med den meningsløse verdensmusikkbetegnelsen».

En spade for en spade

At verdensmusikkbegrepet er upresist, kan vises med følgende eksempel. Sør-afrikansk house har mer til felles med vestlig klubbmusikk enn med tradisjonsmusikk fra Sør-Afrika. DJ Mujavas «Township Funk» trekker linker mellom UK funky fra London og house fra Pretoria eller Johannesburg. Mange av disse unge sør-afrikanerne blander også hiphop inn i houserytmene. Dette har etter hvert blitt en tradisjon ofte kalt kwaito. Disse musikerne er altså både lokale og globale på en gang. Så mens verden blir mindre, blir verdensmusikkbegrepet mindre og mindre presist. Eller som den skotske dj-en og produsenten Auntie Flo sa til musikkmagasinet Fact i sommer:

«Hvis det oppstår en interesse for mer informasjon eller etterspørsel fra platekjøperne, vil verdensmusikkbegrepet etter hvert bryte sammen. Hvis interessen for musikken er der fra publikum sin side, vil du se bedre og mer nøyaktige beskrivelser. Dette åpner opp en annen veldig interessant side av dette, som er at musikk er en portal inn i oppdagelsen av sammenhenger mellom kultur, politikk og ideologi, uansett hvor musikken kommer fra».

Ikke bare er verdensmusikkbegrepet upresist, det handler også om den engelske og amerikanske musikkindustriens hegemoni og definisjonsmakt. Gjerne havner også europeiske tradisjonssjangre, som fado, flamenco eller norsk folkemusikk i verdensmusikk-kategorien i platebutikker og på festivaler. Dette ribber musikk med særegen lokal koloritt for nettopp sitt lokale særpreg. Ville en norsk folkemusikk-entusiast kalt musikken hun setter høyest for verdensmusikk?

En annen ting det er lett å glemme, er at det vi med vestlige ører kaller verdensmusikk ofte er stor kommersiell popmusikk i landet musikken kommer fra.

Spørsmål om makt

Bruken av begrepet verdensmusikk forteller altså noe om hvem som historisk sett har hatt makt i vestlig musikkbransje i flere tiår. Det er mulig å trekke en parallell mellom verdensmusikkbegrepet og den rasistiske kategorien race music, som i USA ble brukt som samlebetegnelse på ragtime, blues, jazz, rock & roll, bebop, rhythm & blues og afrikanskamerikansk folk frem til midten av 1900-tallet.

Men hva med musikk som er laget og fremført av musikere som kommer fra flere verdenshjørner? Kan man kalle det for verdensmusikk? Ta for eksempel brasilianske Gilberto Gils O Sol de Oslo, hvor blant andre norske Bugge Wesseltoft og indiske Trilok Gurtu bidrar.

Noe klart svar på spørsmålet er ikke lett, men «fusion» er kanskje et mer nøytralt begrep, eller hva med å rett og slett bruke mer spesifikke sjangerbetegnelser som fuzzfunk, yorubahouse, afropunk, eller i Gilberto Gils tilfelle jazzsamba med en smak av raga? Om noe musikk kan kalles «verdensmusikk», kan tross alt all musikk som er fra verden kalles «verdensmusikk», enten det er klassisk musikk, jazz eller rock.

Verdensmusikkbegrepet diskuteres på torsdagens Oslo World Music Festival. Les mer her.