– Oslo er et hellig landskap - Eno
IMG_5910 (1)

– Oslo er et hellig landskap

Albumaktuelle Tusmørke hører forfedre hviske fra alle kumlokk i heroinhovedstaden.

Tekst Eirik Kydland Foto Terje Skår

Del:

Progbandet Tusmørke deler akkurat nå sin nye plate Riset bak speilet via The Quietus sine nettsider.

I den anledning henter vi frem vårt relativt ferske intervju med Tusmørkes Benedikt Momrak, som prater om bandets forhold til Oslos nye arkitektur og gamle skikker.

– I videoen til «Offerpresten» beveger Tusmørke seg ut av skogene, dere titter utover Bjørvika, fortsetter nedover mot sentrum før dere ender opp i et mystisk ritual utenfor det nye Astrup Fearnley-museet. Hva forteller videoen om Tusmørkes syn på Bjørvika, Barcode og det nye Oslo?

– Vi er, tross bygningenes fascinerende utforming, mest interessert i bakken blokkene er bygget på. Hva er under grunnmuren? Det er dét som er varig og har forbindelse med slekters gang, bokstavelig talt, der folk har gått barføtt eller sandalkledd, trådt brostein under støvelhæl og tråkket planker under tresko. Dette er historisk grunn: vi hører forfedrene hviske fra alle kumlokk. Det er ikke noe nytt ved det nye Oslo, det har egentlig skjedd lite radikalt siden Christian IV. Videoen forteller at vi ser Oslo som et hellig landskap. Fra Ekeberg, Akers Akropolis, skrider vi ned fjellsiden og ut på den fruktbare elvesletten blant de monumentale byggverkene eliten har latt reise der. Vi bringer med oss gudinnen Nerthus ned til stranden for at hun skal velsigne fremtidens hjem.

– Musikalsk og estetisk er det fort gjort å tenke at Tusmørke egentlig tilhører en annen tid og et annet sted enn Oslo, 2014. Hva tenker dere om den nye arkitekturen som vokser frem her, og hvordan behandler dere utviklingen kunstnerisk?

– Disse nye bygningene peker mot luftrommet, sprikende som fingrene til arkitekter, rasende mot tyngdekraften som i fremtiden vil rasere det hele. Litt for litt presses alt ned i Oslosøla av sin egen vekt. All stein synker, slik alle de steine siger i knærne på den gyngende grunnen i sidegatene. Skyskraperne stikker til værs som sprøyter i heroinhovedstaden. La disse høyhusene bremse jordrotasjonen slik at vi får mer nåtid, som er det nest beste etter fortida, eller baktida, om du vil. Evig eies kun den tapte tid. Den nye arkitekturen minner oss om at alt var bedre før, og vi behandler dette kunstnerisk ved å hylle fortiden med fornyet kraft og seide frem synkvervinger av signekjerringhytter der det i dag ligger monumenter for finans og forsikring.

– Det har skjedd lite radikalt siden Christian IV.

Hva slags bygg eller konstruksjon i Bjørvika-området er mest inspirerende, synes Tusmørke?

– Det må være Operaen siden den er litt sånn «selv om jeg vet jeg skal dø i morgen, planter jeg et tre i dag». Snøhetta bare: «selv om vi vet at havet stiger i morgen, setter vi opp en skikkelig lav bygning på stranda i dag». Vi synes dessuten at hele det såkalte nye Oslo på sett og vis er inspirerende, fordi orienteringen bort fra jernbanen og bondelandet og mot en strandlinje frigjort fra shippingvirksomhet viser oss at den rene estetikkens tidsalder er nær. La oss se verdien av å nyte det som ikke er til nytte, og ikke kun spørre etter nytteverdien når vi bygger nytt.

– Hva slags musikk kan vi vente oss i årene fremover om byens låtskrivere begynner å hente inspirasjon fra betongluftekanalene i Bjørvika og Akrobat-broen heller enn fra kastanjene i Bygdøy allé eller synet av en koselig dame som går ned Schweigaards gate?

– Årene fremover vil bringe store forandringer. Vi ser byens musikere bli presset ut av leiemarkedet av glatte investorer. De flytter til Bjørvika og lager en ny folkemusikk, «støyviser», hvor de rasler med poser fulle av rusk og rask, hyler ukontrollert og raller med ru røst etter å ha inhalert hundrevis av kubikkmeter rein eksos fra betongluftekanalene hvor de søker varme og beskyttelse. De er halvt døve av tungtrafikken som dundrer forbi, halvt blinde av svevestøvet som piner dem dag og natt. Vi ser Akrobat-broen smuldre opp og dette ned. Unge balladesangere vil komponere elegier over samtidens byggeskikk. Vi ser at alle må lære å svømme når havet sprenger havnen og vannspeilet i Middelalderparken gjenforenes med sin mor, fjorden. Da vil musikken bli fremført på dommerfløyter, for ingen har en ledig hånd. Vi ser de overlevende gå tilbake til røttene og leve som jegere og sankere på Ekeberg, det hellige fjellet. Barcode vil være et landemerke for fiskere, balkongene vil være fortøyningsplasser for enkle farkoster av uthulede tømmerstokker og dyrehuder strukket over handlevogner. Musikken vi kan vente oss fremover vil være som nå, alt for noen, ingenting for andre.

Intervjuet sto opprinnelig på trykk i ENO #15, som en del av en sak om musikk og Det nye Oslo.

Stikkord: