Bulende halspulsårer - Eno
Skjermbilde 2014-10-09 kl. 11.54.46

Bulende halspulsårer

Prince-metoden: En sanselig time med Torgny Amdam.

Tekst Ola Vikås Foto Simon Skreddernes

Del:

Når Prince en sjelden gang på åttitallet lot seg intervjue, etablerte han klare retningslinjer for hvordan intervjuet skulle gjennomføres. Journalisten fikk ikke anledning til å notere eller gjøre opptak, og ble dermed tvunget til å gjengi samtalen etter hukommelsen. Prince bekymret seg ikke for å bli feilsitert, han bekymret seg for å bli gjengitt ordrett. Han trodde han bedre kunne representere seg selv som en abstraksjon. Ordene hans kunne ikke tas ut av sin sammenheng om det ikke fantes noen sammenheng. Prince mente det uansett ville være umulig å gjenskape samtalen presist og autentisk nok. Derfor var det like greit bare å gi slipp.

Inspirert av minneapolismusikerens radikale intervjufilosofi innkaller vi den tidligere hardcorevokalisten, skateren og nåværende medieviteren, performancekunsteren og soloartisten Torgny Amdam – fortsatt aktuell med soloalbumet Oil Panic, og klar for konsert på Parkteateret i Oslo førstkommende lørdag – til en tentativ tète-à-tète, uten notatblokk på kneet, penn i hånden eller lydopptaker plassert på artistens furete kjøkkenbord. Kun alle sanser på vidt gap.

Amdam godtok å bli med på eksperimentet – og å frasi seg retten til sitatsjekk – så lenge ENOs redaktør kunne garantere at det ikke var «en bønnerøyker» som skulle gjennomføre intervjuet.

– Jævla digg å se en journalist uten noe i henda. Vil dere ha kaffe?

Selv om jeg aldri har møtt Torgny Amdam, er hans fysiske fremtoning prikk likt mitt indre mentale bilde av ham, der han tar oss imot i Torshov-leiligheten sin. Han har blondt, kortklipt hår og er iført sorte bukser og en like sort midjekort jakke. På føttene et par filttøfler. Rundt håndleddet et armbåndsur med turkis urskive, muligens fra sveitsiske Tudor, en klokkefabrikant som gjerne fant på å gi urene sine betegnelser som «Prince Oysterdate». Ellers er kjøkkenet preget av nakne, hvite skapflater. På kjøkkenbenken en smulete brødfjøl, noen typete salt- og pepperkverner fra Muuto, en tom Monticello-flaske og en streng, formålstjenlig kaffekvern.

– Han hadde nok rett angående rekonstruksjoner av samtaler, godeste Prince.

Amdam står ved kjøkkenbenken og undertrykker små stønn. Han anvender en såkalt aeropress til å fremstille kaffen, og legger god kroppstyngde på den robuste plastsylinderen som inneholder oppmalte kaffebønner og varmt vann. Han må legge inn pauser i setningene for å hente seg inn.

– Man kan ikke bring justice til et sånt møte, uansett om man tar opp samtalen eller ikke. Det blir kanskje litt som med omstendighetene rundt intervjuet Tor Ulven gjorde med Vagant i 1993, der hele samtalen ble gjengitt nærmest ordrett, og Ulven selv bare kom med mindre korreksjoner til egne utsagn. Vagant-intervjuet ble vel også det eneste han gjorde. Nå jobber jeg alene med musikken min, og Tor Ulven var også en som jobbet alene, han holdt seg mye hjemme, og det er kanskje det som må til for virkelig å kunne komme ned i materien, at man ikke slipper så mange innpå seg. Man kobler seg på de mørkeste og mest private tankene og følelsene som kun eksisterer i dypet av en selv, sier Amdam, mens de siste kaffedråpene skvises fra aeropressen og ned i koppen.

Amdam har i løpet av sitt 39 år lange liv rukket å utfolde seg. På slutten av åttitallet og begynnelsen av nittitallet var Kjelsås-gutten en del av Oslos skatemiljø, som talte medlemmer som senere – i likhet med ham selv – satte sine spor på andre arenaer, som Bigbang-anstifter Øystein Greni, filmregissørene Joachim Trier og Alexander Kayiambakis, og forfatteren og kunstneren Matias Faldbakken. Etter at skader satte en stopper for videre rullebrettkjøring, ble Amdams kreative ventil hans gjerning som vokalist og trommeslager i hardcorebandene S. Y. F. og Onward, som det fremdeles – tjue år etter oppløsningen – snakkes om på sosiale medier blant sjangerens harde kjerne. I 1993 dannet han bandet Amulet, som ga ut fem album, hvorav det siste var All that Is Solid Melts into Air – før teppefallet på Øyafestivalen i 2007.

– Jeg var en bandfyr fra fylte fjorten, og jeg turnerte regelmessig fra jeg var sytten til jeg ble tjuesju. Nå jobber jeg alene, men det kunne vært annerledes. Jeg kunne ha sittet alene på rommet mitt som fjortis, med synthesizer og teenage angst, før jeg – mange år senere – måtte gjennomføre et nødvendig, eskapistisk midtlivskriseprosjekt: Å spille i rockeband sammen med gutta. Det var aldri aktuelt for meg å danne et nytt rockeband etter Amulet. For de som kjenner meg, var den nok ikke uventet, den vendingen jeg tok, men jeg ser at det kan ha fremstått som litt pussig for andre, sier Amdam.

Han lepjer i seg den siste kaffetåren, reiser seg opp og forsvinner ut i entreen. Et resonnement påbegynnes, men blir avbrutt i det døren til toalettet smelles igjen. Vokalisten skrider usjenert til verks, og pisker opp stemningen i toalettskålen med hard stråle. Det rykker og synger i rørene idet han åpner vannkranene på full styrke.

Den for noen pussige vendingen Amdam viser til, kom tre år etter oppløsningen av Amulet, i form av solodebutplaten Chameleon Days. Albumet fjernet ham fra hans vante punkrocksfære og introduserte lytterne for et eksperimentelt lydbilde, en ambivalent veksling mellom kunstmusikk og klubbmusikk.

Albumets tre singler – «The Only Game», «Big Day» og «I Came Here» – ble viet en del oppmerksomhet da de alle ble tilegnet musikkvideoer signert Emil Trier. Videoenes handlinger ble lagt til ungdomsmiljøer i henholdsvis Telemark, Asker og Kautokeino, lett glorifiserte fremstillinger der «de som ble igjen» spilte hovedrollene, med Amdam selv i små cameos, ikke ulikt hans opptreden i Joachim Triers Reprise (2006). Amdams duettpartner på alle tre låtene var singer/songwriteren Maria Due.

– Jeg og Maria er motpoler. Hun er en sped, fåmælt jente som er vokst opp på en gård på Sørlandet, mens jeg er vokst opp i rekkehus på Grefsen Terrasse, med lange ganger, mange dører og folk man snakket med hver eneste dag, en veldig sosial oppvekst. Jeg ble tipset om henne av noen venner, men det tok litt tid før jeg mannet meg opp til å ringe henne. Vi møttes, og det tok en stund før hun sa ja. Vi måtte akklimatiseres i studio i noen dager, men så fant vi tonen. Maria jobber veldig raskt, og hun synger på en måte jeg bare kan drømme om å få til. Jeg prøvde for eksempel å synge melodien til «The Only Game» selv, men det funka ikke, det ble for kavete, for anstrengt. Jeg er ikke en fyr som har lagt veldig mye innsats i å bli flinkere til å synge. Jeg har alltid satt min lit til røsten min som den er, sier Amdam, og lener seg tilbake i jærstolen så det knaker i setet av sivstrå.

– Og hvem faen liker vel ikke en kvinnestemme, nærmest roper Amdam.

– En kombinasjon av det maskuline og det feminine er vel ganske ideelt. Noen har kanskje lett for å avskrive meg som en udelt machomann på grunn av min tidligere rolle i Amulet, men det er ikke svarthvitt. Jeg har vokst opp med moren min og søsteren min, men også med typen til mamma, kunstneren Willibald Storn, og faren min. En kombinasjon av både det maskuline og det feminine åpner for en del andre estetiske horisonter som jeg gladelig har tatt imot.

Vi beveger oss gjennom Amdams romslige leilighet, på jakt etter et egnet sted å ta bilder til saken. Vi går opp trappene, forbi Per Kleiva- og Willibald Storn-trykk, gjennom en stue som bærer preg av Amdams datter, med byggeklosser, hårbørster og hestedukker på gulvet. En skrøpelig og asymmetrisk dør leder inn til et ruvende rom i kjernen av Torshov-bygården – fullstendig i tråd med Oslo kommunes lovverk for tørkeloft, med brunbarkede trevegger, naken murpuss og vindusglugger i taket, hensatte møbler og klessnorer i et sinnrikt nettverk. Et digert, belgformet pipeløp midt i rommet gir imidlertid rommet et nærmest sakralt preg i den skarpe høstlufta som trekker gjennom de uisolerte veggene. Strukturen blir som et hemmelig husalter, preget med navnetrekkene til for lengst utflyttede, forhenværende tenåringer. Fra der oppe kan vi høre trikken hamre over skinnene i Vogts gate, hundeglam fra Torshovparken og Oslo-politiets evig tilstedeværende helikopter, en årvåken storebror høyt oppe i luften.

I midten av rommet har noen konstruert et tårn av fem–seks madrasser. Amdam virker trukket mot stabelen, hvis kritthvite fremtoning og jomfruelige flekkfrihet gjør den malplassert i det dunkle rommet. Han stryker hånden over madrassene, jumper opp på stabelen og legger seg til rette. Hvilestunden blir brått avbrutt idet han legger merke til en flekk på madrassen, rett ved buksebenet. Lynraskt spretter han stabelen og gir seg i kast med iherdig gnikking.

– Faen, faen, faen, tøffer han, og forsøker å desimere flekken han frykter han har påført de fremmede madrassene.

Amdams solodebut viste frem en artist som hadde gått fra et uttrykk som var relativt salgbart og velkjent, til noe en del nok klødde seg i hodet over. VG, for eksempel, betegnet Chameleon Days som klønete og pretensiøs, med en tematisk storbyparanoia det var vanskelig å komme under huden på. Også på Oil Panic har Amdam søkt seg mot et vanskelig klassifiserbart lydbilde, dominert av synthesizere, trommemaskiner, filmsamples, hardcoreriff – og kjipe, pistrete, skoleblokkfløyter i plast. Amdam greier ut om sin søken etter det originale.

– Det er noe med band som Minor Threat og Black Flag som gjør at de fortsatt er kule. Egentlig låter det jo tynt og pistrete når man setter på skivene, men det er likevel noe der som fenger. Og hvorfor hører man på et band som Suicide? De var et oppkok av forskjellige uttrykk – minimalisme, femtitallsrock og new wave, med tekster som besto av følelsesladet poesi. Ramblings i skinnjakke. Det er vanskelig å vite hva som bare er forgjengelige tendenser – stiltrekk som er glemt om femti år – og hva som vil stå igjen som tidløst. Blant annet var det en forfatter – som jeg ironisk nok ikke husker navnet på – som levde samtidig som Ibsen, og som var way større enn Ibsen var, men med tiden ble romanene hans helt glemt, og nå er det nesten ingen som kjenner til hans verker i det hele tatt. Jeg sier som Ole Robert Sunde: «Har jeg bare én god leser, er det verdt å skrive bøker». Man trenger bare denne ene gode leseren, og jeg trenger bare denne ene gode lytteren, som faktisk setter seg inn i musikken og lytter aktivt til den, sier Amdam, og trekker opp glidelåsen i jakken sin.

– Lydbilder fra samtiden – om de kan kalles tendenser eller ei – må ha edge, og de må underliggjøre sjangeren eller lydbildet de selv tilskrives. Hvem har egentlig interesse av å være en pastisj? Man blir redusert til å høres ut som en flink kid på opptaksprøven til en eller annen designskole. «Litt LA-punk fra ’82 som møter britisk new wave fra ’84». Det finnes forresten et tidlig opptak av New Order fra 1980 eller 1981 – kan det ha vært av «Ceremony»? – hvor man hører at Bernard Sumner prøver å synge fint, men han fikser det ikke i det hele tatt, sier Amdam og slår blikket i taket og gnir seg i hendene, som for å distrahere seg selv fra det lidelsesfulle opptrinnet han nettopp har manet frem.

Amdam referer muligens til opptaket av New Orders konsert på Ukranian Dance Hall i New York i 1981. Konserten ble filmet og utgitt under navnet Taras Shevchenko – oppkalt etter den ukrainske dikteren og kunstneren med samme navn. Ledet an av bandets relativt ferske, muligens ufrivillige og definitivt ganske så ukarismatiske vokalist Bernard Sumner ble bandets usikkerhet på eget materiale blottstilt på konsertens siste låt, «Temptation». Sumner sang surt og glemte teksten, i tillegg til at han flere ganger fikk elektrisk støt fra mikrofonen. Bandet så ikke ut til å bry seg nevneverdig om å kommunisere med det fremmøtte publikum, som på sin side heller ikke så ut til å føle seg særlig vel der de sto. Scenen var badet i et grelt, blågrønt lys, noe som fikk Sumner, bassist Peter Hook, trommeslager Stephen Morris og keyboardist Gillian Gilbert til å se ut som levende lik på bunnen av en innsjø av smeltet brevann.

– Han synger så jævla surt at melodien sklir helt ut, men nettopp derfor oppstår helt andre og veldig interessante klanger, og man tar seg i å beskue låten på en helt annen måte.

Amdams mest karakteristiske personlighetstrekk er hans nærmest eksplosive entusiasme, en tilstedeværelse i samtalen og omgivelsene som gir seg uttrykk i plutselige, ljomende latterkuler, animert gestikulering og William Faulkner-aktige rants, bulende halspulsårer og knyttnever som hamres i bordet, men også en ettertenksomhet som får ham til å henge armene langs stolryggen, og med lukkede øyne og lav stemme fremlegge sine overbevisninger. Om enn med status som musikkveteran, er Amdam bevisst sin rolle som artist.

– Jeg lever ikke ene og alene på kunsten. Jeg er frilanser og jobber med en rekke ting. Jeg er skribent, foredragsholder, og så holder jeg en del workshops for låtskrivere. Jeg har en datter, så the heat is on, jeg har regninger som alle andre. Og i det siste har jeg lagd en del filmmusikk, blant annet sammen med Diskjokke, og så skal jeg lage musikken til Emil Triers spillefilmdebut, sier han.

– Noen musikere insisterer på artisttilværelsen, som er en slags opphøyd, glorifisert tilværelse, selv om de tjener like mye eller kanskje til og med litt mindre enn en rørlegger. Men denne livsstilen, som mange av dem er veldig klare på at de må få lov til å ha, fordrer at de blir tvunget til å spille rundt om på kjøpesentre i Distrikts-Norge, for ei bestemor på åtti og barnebarnet hennes, som får det inn i venstre ørekanal mens de trøkker i seg en burger, mens man selv altså står for underholdningen i foajeen. De blir rett og slett premissleverandører av et jævla dølt produkt. Da setter jeg mye større pris på punkementaliteten, der man er mer aggressiv, men retter seg mot en mindre gruppe. «Fuck den dritten der, sjekk ut greiene våre! Vi spiller konsert i kveld, det koster femti spenn i døra, men drit i det, kom og hør på oss!»

Torgny hamrer neven i veggen.

– Den neste utfordringen blir å overføre platas lydbilde til scenen. Konsertformatet som sådan er jo relativt satt, og det har jeg prøvd å utfordre tidligere også. Jeg har blant annet samarbeidet med en dansk performanceduo som heter Mor & Jerry, som er ei klin gæren narkisdame og dattera hennes. Konseptet var at de angrep meg under konsertene med gaffateip og sprittusj, og at det dermed ikke bare var publikum som ble utfordret, men også meg selv. Så har man G. G. Allin, som etter min mening befant seg i helt feil ende av skalaen. Han banket opp publikummere og kastet bæsj på dem, bare helt crazy greier. En gang han leste opp dikt på et universitet, banket han opp ei dame som sa ham imot – altfor drøye greier. Allin sa også ofte at han planla å drepe seg selv på scenen, og derfor kan man på enkelte konsertopptak – blant annet fra dokumentaren Hated – se sånne selvmordsgroupier stå helt oppe ved scenekanten, som zombier med stive blikk som bare håper på å få bli en del av hans selvmord. Det er jævla dark, ass, sier Amdam og rister på hodet.

‒ Men det er en kraft i det å stå på scenen. Det er uvant for meg å jobbe alene med musikken, å sitte foran en Mac og en synthesizer. Jeg har vært vant med øvingsrom, med en Marshall-forsterker i det ene øret og en ride-cymbal i det andre. Jeg husker kicket det var som femtenåring å se trommiser spille på Blitz , som bare drev bandet med skarptromme, basstromme og ride-cymbal, sier han, og spiller luftslagverk med en sedvanlig intensitet.

Fra etasjene under hører vi avdempede klukk og knepp, formiddagsrutiner i gjennomføringsfasen. Inne fra Amdams leilighet høres stadig små klemt fra en laptop, indikasjoner på en esende innboks. Amdam trekker glidelåsen på jakken til oppunder haken og myser mot høstsolen som sikter ned takgluggen.

– Nei, jeg sier som Lou Reed: «People come to see the body».

Dette intervjuet sto opprinnelig på trykk i ENO#4, 2013.

Stikkord: