Intervju med Terius Nash
Dream_1_1200x750

Den draumen

Del 2: Et drømmespill. Da vi møtte Terius «The-Dream» Nash.

Tekst Marius Emanuelsen Foto Ingunn Dybendal (illustrasjoner)

Del:

I anledning konserten Terius «The-Dream» Nash holder søndag 15. september på Rockefeller i Oslo, publiserer vi denne uka et utdrag av Marius Emanuelsens intervju med Nash fra 2012. Saken sto opprinnelig på trykk i ENO#9.

Del én av teksten finner du her.

Inne i det kaksete hotellrommet sitter Terius Nash iført svart jakke og genser, rød caps og blå jeans, og med en diger diamant-Jesus dinglende i brysthøyde. Han ser ut som om han kjeder seg, men hilser høflig. Jeg presenterer meg og forteller om bakgrunnen for at jeg er der, nemlig en artikkel jeg skrev i ENO (1/2012), om viktigheten av den nye r&b-en. Jeg sier at jeg der argumenterer for at en historisk endring fant sted i r&b-landskapet rundt 2005 og strekker seg frem til i dag, og at jeg selv tenker på denne perioden som «Post-R. Kelly-epoken». Men det begynte altså rundt 2005. Da var Jay-Z sjef for Def Jam og plateselskapet knyttet til seg folk som Rihanna, den norske produsentduoen Stargate og nettopp The-Dream ‒ artister som har preget r&b-landskapet siden da. Hvordan så denne historiske utviklingen ut fra hans perspektiv?

Wow! Jeg har aldri hørt det bli presentert på den måten før. La meg se … Jeg husker at jeg gjerne ville signes av Def Jam fordi Jay var der. Og jeg husker godt at det føltes som om noe var i ferd med å forandre seg innen r&b. Spesielt etter at «Umbrella» ble sluppet og begynte å rulle. Jeg visste så klart ikke akkurat hvor viktig min rolle kom til å bli, men jeg var sikker på at jeg ville levere varene hvis jeg ble bedt om det. Jeg skrev en låt for J. Holiday, «Bed», som jeg tror var viktig for å få i stand denne endringen. På den tiden var jeg ikke artist selv, men umiddelbart etter at jeg hadde skrevet den låta, ringte jeg min venn Karen Kwak og sa: «Jeg tror jeg kan bli artist!» «Ja vel?» sa hun. «Ja», sa jeg, «… hvis folk elsker denne låta … å, mann … sånne låter kan jeg skrive så lett som ingenting!» Så skrev jeg låta «Shawty Is a Ten» og sendte den til henne, L.A. Reid og selvsagt Shakir Stewart.[1] L.A. kom til meg, hørte på plata og sa: «Herregud, det er en hit!», og sendte plata ut, fikk den på radio, og til og med før jeg hadde signert noen kontrakt, var jeg altså på radio. Og derfra tok det bare av. Den neste låta jeg skrev, var «Falsetto», og før jeg skjønte det selv, var jeg ikke bare i ferd med å forandre meg, jeg hadde mer eller mindre hjulpet til med å forandre hele r&b-landskapet også.

– Hvorfor tror du r&b-sjangeren var klar for denne forandringen? Og hva besto den i musikalsk sett?

– Vet du hva? Ååååååå! Man tenker jo ikke over det når man står midt oppi det. Da ser man jo ikke klart. Kanskje jeg kan svare bedre på det spørsmålet om ti år, men jeg tror at det som manglet før jeg lagde Love Hate, var en selvtillit rundt r&b. Rap var så stort, … det overskygget r&b fullstendig.

– Det er faktisk den andre tesen min i artikkelen jeg nevnte: at det som har skjedd siden 2005, er at r&b har frigjort seg fra hiphopens …

– … fra hiphopens …

– … lenker. For siden 90-tallet har r&b-en liksom hektet seg på hiphopen.

Akkurat! Du har helt rett!

– Og jeg elsker jo New Jack Swing …

– WOOOOOOOOOOOOOH!!! [Her spretter Nash opp fra sofaen og gir meg en spontan pound]:

– Og jeg elsker også den typiske Rap & Bullshit-en som dominerte frem til midten av totusentallet …

– Jadda [hakket mer reservert].

– Men alt var fortsatt på hiphopens betingelser.

– Det er sant. Akkurat.

– Og på den tiden trengte du en rapper på låta di hvis du ville ha en hit.

Punktum!

– Så jeg mener at noe av det som endret seg rundt 2005‒2006, var at et visst element av universell låtskriving gjenoppsto i r&b-sjangeren, blant annet med deg og med Stargate, og at dette gjør sjangeren til pop – på en ny måte.

Definitivt. Du treffer spikeren på hodet. Også Ne-Yo hadde mye å gjøre med dette. Jeg er jo Executive Vice President for Def Jam, og sitter mye i møter. Og da passer jeg på å alltid snakke om r&b som noe selvstendig. Platene jeg gir ut, trenger ikke nødvendigvis å bli nummer én og de trenger ikke bli noen mediebegivenhet, men de skal være bra r&b-plater som lever helt på egenhånd. Ikke plater som forsøker å hekte seg på hiphop og derfor blir fullstendig overskygget av det som hiphop er. For det er en følelse i r&b som hiphop ikke kan gjenskape, og den har vært borte helt siden Bobby Brown-tida, eller siden den rå R. Kelly-tida … du vet …. da R. Kelly gjorde alt på egen hånd. Det er ingen som engang husker om det var rapping på platene hans i det hele tatt …

– Vel, du har jo «Fiesta (Remix)» så klart …

– Ja, men bare remiksen! «12 Play» var uten rapping og «Bump & Grind» også…, Det trengtes ikke. Så jeg føler jeg meg ofte som en siste mohikaner når jeg prøver å slåss for det der…

– På en måte ble du jo også en slags første mohikaner?

Haha! På en måte, ja! Det er sprøtt! Jeg kjemper hele veien, med nebb og klør, gutt, det sverger jeg på! Og det er vanskelig, for plateselskapene ser bare etter Den store begivenheten. Og jeg tror ikke at de tror på r&b slik de en gang gjorde.

– Jeg tror at begivenheten du nevner, kanskje har blitt et problem også i hiphop. For alle nye sanger må liksom være store begivenheter nå … det er knapt nok noen sanger igjen. Alle de nye sangene må minst ha med tre veldig berømte rappere, og da slutter det liksom å være en sang.

Å herregud, du har helt rett. Man kan faktisk ikke skrive en fantastisk sang sammen med et annet menneske som har et helt annet perspektiv enn deg selv. Eller, man kan vel kanskje det, om man virkelig jobber med det. Kanye og Jay var virkelig gode på det der, men jeg var tilstede og så hvor mye de måtte jobbe for å få det til. All kjemien dem imellom og det at de hadde kjent hverandre lenge, helt siden Blueprint, gjorde at det ble helt annerledes. De er en anomali, det teller nesten ikke. Men du vet, for rappere som bare sier «hei, kompis, hopp på plata mi og prat om det du vil prate om», det ødelegger liksom låtens potensielle storhet.

Jeg overtok nylig en slags veilederrolle for det kommende Pusha T-albumet, og jeg har passet nøye på at det har beholdt den integriteten som ligger i nettopp det å ha ypperlige sanger, i stedet for automatisk å koble seg på en eller annen artist som tilfeldigvis er hot akkurat nå. Jeg vil skape det beste rap-albumet på år og dag, for det er jo en stund siden noen har laget et ypperlig rap-album, i hvert fall tekstmessig. Man må ha noe ordentlig å snakke om, noe som er viktig for en, ikke bare kjerringer her og bitch-er der og bla-bla-bla.

Pusha T og jeg har en låt som heter «40 Acres», en sånn virkelig bra låt som mer enn noe annet definerer hvem han er og hva han står for – og det er vanskelig å gjøre en slik låt nå som nesten ingen andre virker interessert i å definere hvem de er. Så vi setter alle pengene på det. Jeg synes han er et formidabelt talent.

– Ja, men han har liksom vært litt i ødemarken i noen år nå …

Å ja, definitivt.

– … etter at Clipse gikk i oppløsning. Men så hørte jeg den nye låta hans, «Exodus 23:1», som du vel var involvert i, og da var det som om han plutselig ble interessant igjen.

Ja. Vi har satt sammen et flott album. Jeg er virkelig heldig. Jeg har troen på ham, og han stoler på meg som låtskriver, og på at jeg passer på at han ikke forsvinner inn i en verden der rap reduseres til en sånn punchline-drevet greie, der man bare sier det som gir en mest kred i et visst rapmiljø, men som ikke betyr en døyt. Det slår kanskje gnister, men det er ikke noen ordentlig brann, bare to steiner som kakkes mot hverandre. Dette Pusha T-albumet bør starte en brann, og det er det vi jobber med akkurat nå. Det kommer til å bli et av de beste rapalbumene noensinne.

– Det håper jeg! [nervøs latter]:

Jeg synes det er det. Det er det.

– Jeg synes de første to Clipse-albumene er helt der oppe et sted …

Å, jeg elsket de gutta! Jeg elsket de gutta! Nesten ingen andre skjønte hvor bra de var. Det eneste jeg syntes de manglet, var sanger, eller retning. Det handlet nok om at plateselskapet deres var opptatt av at de skulle gjøre det som var mest mulig begivenhetsfullt, og det roter jo bare til alt. Man burde lære av Jay – han har nettopp fått sine første nummer én-hits. Noen ganger må du bare stole på talentet ditt, bare vente til din tid kommer.

– Hva ser du etter i nye artister nå?

 Å, wow. [smiler] Jeg er så streng mot nye artister. Så streng. For jeg henger jo rundt Be[yoncé] og Rihanna og Jay og Kanye, alle disse fantastiske folka, som alltid presser seg selv videre. Og det handler om arbeidsmoral. Jeg ser for lite av det. Nye artister ser alle de fine tingene vi har, de ser armbåndsurene våre og alle disse greiene vi har, og jeg får inntrykk av at det først og fremst er det de prøver å oppnå. Og jeg klarer bare ikke å engasjere meg fullt ut i en ny artist før jeg føler at de ser det jeg ser. Og det jeg ser, er uendelig. Det finnes ikke noen mållinje. Fortsett fremover til du dør.

– Når du skriver sanger for andre, vet du hvem du skriver for?

Vanligvis, ja. Men noen ganger er det bare en låt, som med en låt jeg gjorde med John Legend nå nylig. Det var bare var en sang jeg skrev fordi det var sånn jeg følte meg den dagen. Og så endte jeg med å spille den for A&R-fyren hans, og John hørte den, og bare: «Perfekt! Dette er akkurat det jeg trenger!» Så noen ganger er det sånn, mens andre ganger vet jeg nøyaktig hvem jeg skriver hva for, men må likevel spørre dem hvor han eller hun befinner seg mentalt sett. For man vet jo aldri.

– Når jeg hører «Umbrella», der jeg-et i teksten lover at hun skal beskytte kjæresten selv når det stormer som verst, slår det meg hvor skummelt profetisk den er. For den er jo spilt inn før bruddet med Chris Brown …

Nettopp!

– Visste du hva som skjedde mellom dem da du skrev den, eller var det en slags telepati?

Nei, jeg visste ingenting! Det var nok en eller annen slags mystisk stråling. Jeg pleier å si at sangene selv vet hvordan de skal finne seg et hjem. De finner veien hjem hver gang!

Dream_3_1200x750

Senere på kvelden forteller journalist Øyvind Holen, som også har intervjuet Nash tidligere på dagen for D2, meg at «Umbrella» opprinnelig ikke ble skrevet for Rihanna, men for Britney Spears, som på den tiden var inne i en turbulent periode. Men managementet til Spears mente at de hadde nok låter til hennes neste album, og takket nei uten å sende den videre til henne. Deretter var «Umbrella» på vei til Mary J. Blige, men da brøt Def Jam inn: Rihanna ville ha den, og hun var dessuten snart ute med nytt album. Resten er historie.

Når jeg hører dette, føler jeg meg dum som ikke har gjort leksa mi. Men noen uker senere oppdager jeg at jeg kanskje ikke var helt på jordet likevel. Rihanna og Brown møter hverandre første gang i 2005, da hun er 17 og han bare 16, og hun introduserer ham under det årets Vibe Awards. I 2006 fotograferes de sammen, og i 2007 er hun invitert i 18-årsdagen hans. Ryktene begynner å fly. Deres første offentlige samarbeid er en remix av nettopp «Umbrella». I 2008 bruker de to mye av intervjutiden sin til å benekte at de er et par. I 2009 dukker bildene av en tydelig mishandlet Rihanna opp i pressen, og Brown kastes til ulvene. Forholdet er over, saken havner i retten, Rihanna tildeles en offerrolle hun snart skal signalisere at hun ikke er særlig fornøyd med, og Brown dømmes til å holde seg minst 15 meter unna henne, minst 3 ved offentlige tilstelninger. Når han i intervjuer blir konfrontert med mishandlingen, blir han sur. Men så, i 2011, begynner de to å flørte åpenlyst på Twitter, og våren 2012 begynner de å treffes igjen. De samarbeider til og med på remiksene av én av hans og én av hennes låter. Brown er tatt inn i varmen igjen. Så selv om Nash neppe visste at «Umbrella» skulle komme til å handle om Rihanna og Brown, hadde kanskje Rihanna selv en anelse om det?

– Hm, jeg begynner å skjønne at jeg ikke kommer til å få tid til å stille deg alle de knallgode spørsmålene mine, så vi prøver noe annet i stedet: Eros rystet meg / slik fjellvinden faller på eiketrær. Det er Sapfo, en kvinnelig poet som levde for 2600 år siden, som skriver om begjæret, Eros. Hva er din versjon av begjæret?

Wow. Si det én gang til.

– Begjæret rystet meg slik fjellvinden faller på eiketrær.

Det høres ut som kjærlighet.

– Ja?

Det er jo akkurat det det er  [smiler fornøyd].

– Jeg spør deg selvsagt om dette fordi r&b er en sjanger som setter begjæret i høysetet. Hva tror du den beste r&b-en kan lære oss om begjær?

Jeg tror den beste r&b-en lærer oss at den, akkurat som kjærligheten selv ikke lar seg overvinne. Den forteller deg hvor sårbar du kan være. Jeg nevner dette fordi jeg nettopp har snakket mye om Marvin Gayes skilsmissealbum [Here, My Dear] og sammenliknet det med mitt eget 1977-album. Og det er det som er forskjellen mellom r&b og hiphop. Sårbarheten. Det å kunne være lei seg. Det å kunne fortelle den historien. Og være rystet. Og falle. Men likevel med verdighet. I kjærlighetens kjølvann. Og å kunne tenke at det er helt greit. For vi vet at selv om en kanskje forsøker å bruke kjærligheten til å beseire et eller annet, så kommer en snart til et punkt der også en selv blir beseiret av kjærligheten. Kjærligheten er et tveegget sverd. Du kan kanskje rispe litt i et annet menneske med det, men du kan også risikere å skjære deg i hånda og kappe over håndleddet. [Han fniser.]

– Absolutt.

Ja, akkurat slik er det! [humrer fornøyd]

– Jeg har brukt dagen i dag til å høre gjennom alle de fire albumene dine – fra Love Hate gjennom Love Vs. Money og Love King, og helt fram til det siste, altså 1977. Det som slår meg, er at du har beveget deg fra en slags lykkelig naivitet mot noe som er langt mer komplekst og lengselsfullt og personlig. Men samtidig er det som om 1977-albumet markerer en tilbakevending til en form for enkelhet. Kan du si noe om det? Og også noe om hvilken retning du er på vei i nå, musikalsk sett?

Jeg synes definitivt at Love King var veldig komplekst. 1977 var mer rett på sak, og det er vel den «enkelheten» du refererer til. Men det som slett ikke var enkelt ved den, var følelsene, som skiftet hele tiden, fra sorg til glede. Du kan kjenne endringene i humøret på platen. Og du kan definitivt merke at jeg var fullstendig beseiret gjennom hele 1977-albumet.

– Ja. Og det er helt forskjellig fra …

Love Hate, ja! Det er fullstendig annerledes …. så selv om det finnes klare likheter mellom Love Hate og 1977 i form av enkelhet, er det siste albumet følelsesmessig komplekst på en helt annen måte enn førstealbumet. Det kommer til å bli interessant å se hvordan folk reagerer på Love IV … når de ser hvordan jeg kombinerer de to stilene.

– Ja?

For det kommer nettopp til å bli en kombinasjon. Det er bokstavelig talt 1977 og Love-trilogien smeltet sammen. Og jeg er i ferd med å bli enda mer frittalende, til og med mot meg selv …

– Ha ha, hvordan da?

Jeg merker at jeg stadig blir bedre. Jeg er bare overbevist om at jeg er den jeg er, og at jeg ikke kan forandre det. Jeg er poeten som kommer til å ende opp i et hus langt ute på landet, ikke sant? Der oppe sitter jeg og titter ut av vinduet og der nede står alle menneskene og kikker opp mot meg og snakker om at «der er han gærne poeten». Skjønner du?

– Ha ha ha ha ha ha!

Jeg er helt overbevist om det! Jeg har helt sluttet å prøve være han vanlige fyren med vanlige tanker, for det finnes ikke noe vanlig ved det jeg gjør eller det jeg hører, det jeg ser, det jeg skriver.

– Men er ikke det rett og slett å prøve å være sann mot seg selv? Mot virkeligheten?

Jo. Det er det som er den virkelige råskapen i det.

– Ja.

Ja.


Fotnote:

[1] Shakir Stewart hadde frem til sin død i 2008 samme stilling – Executive Vice President – som Nash nå innehar i Def Jam. Karen Kwak er kjent som L.A. Reids høyre hånd i selskapet.