Intervju med Terius Nash
the-dream-5022fd4206c53

Drømmemannen

Del 1: Et drømmespill. Da vi møtte Terius «The-Dream» Nash.

Tekst Marius Emanuelsen Foto Presse

Del:

I anledning konserten Terius «The-Dream» Nash holder søndag 15. september på Rockefeller i Oslo, publiserer vi denne uka et utdrag av Marius Emanuelsens intervju med Nash fra 2012. Saken sto opprinnelig på trykk i ENO#9.

Sokkene mine er klissvåte, men man går ikke i gummistøvler når man skal på drømmedate. I over to år nå har ENO-redaktør Kydland mast ukentlig i diverse kanaler for å få til dette intervjuet. Og nå har endelig drømmen, den drømmen – om at tiden og hjertet skal åpne seg, og at vi en morgenstund skal gli inn på en bølge vi ikke har visst om – gått i oppfyllelse. Ute høljer det ned, og Kollen er innhyllet i tjukk og guffen skodde. Men på Holmenkollen Park Hotell sitter Terius Nash, alias The-Dream, født 20. september 1977, og venter på å bli intervjuet. Senere denne ettermiddagen skal The-Dream stå på en av den av året nye Kollenfest-festivalens tre scener, bare noen timer før selveste dronningen av moderne, svart popmusikk, Rihanna, går på. Hva mer kan et hjerte ønske seg?

Men mens jeg sitter på Holmenkollbanen og hjernevirvler drømmespørsmål med redaktøren per sms, skjønner jeg at det er altfor mye vi vil snakke med The-Dream om. Vi har ikke forberedt et tjue minutters intervju. Vi har planlagt et ekteskap.

*

For oss er Nash nemlig en av de viktigste – om ikke den viktigste – figuren i moderne R&B, og dermed i moderne popmusikk overhodet. Årets R&B-stjerne Frank Ocean får ha oss unnskyldt. Terius Nash er en galakse. Ikke bare fordi han i løpet av en fem års tid har skrevet og produsert ‒ sammen med sin faste makker Tricky Stewart ‒ tre av vår tids definitive hitlåter: Rihannas «Umbrella», Biebers «Baby» og Beyoncés «Single Ladies (Put a Ring On It)» – samt en hel drøss med større og mindre hits, ja tidvis hele album, for størrelser som Mariah Carey, Mary J. Blige, Ciara, Electrik Red, Jamie Foxx, Jennifer Lopez, Rick Ross, Fabolous, Drake, Britney Spears og J. Holiday.[1] Oppdager man trylleformularet «Terius Nash / Christopher Stewart» i linernotene til et R&B-album, er det bare å punge ut.  Sammen har  Nash og Stewart satt standarden for hva banebrytende, ultrafengende R&B kan være, slik Timbaland gjorde det før dem. Men det er altså ikke bare derfor vi  så gjerne vil snakke med Terius Nash. Ei heller fordi han har en lederstilling (Executive Vice President) i Def Jam, verdens kanskje viktigste plateselskap.

Nei, først og fremst vil vi snakke med Nash fordi vi elsker The-Dreams fire soloalbum: «Kjærlighetstrilogien» Love Hate (2007), Love vs. Money (2008), og Love King (2010), sistnevnte kanskje noe uheldig titulert i etterpåklokskapens lys, ettersom Nash et par måneder etter utgivelsen ble separert fra Christina Milian etter bare et snaut års ekteskap. Høsten 2011 ga Nash ut skilsmissealbumet 1977, gratis og under sitt eget navn, som en protest mot Def Jams nøling med å gi ut The-Dreams kommende album Love IV , trolig på grunn av sviktende salg. For selv om Nash har tjent ufattelig mange millioner dollar på arbeidet sitt for andre artister, har bare ett av soloalbumene hans solgt til gull, nemlig debuten Love Hate, som hittil har gått i 600 000 eksemplarer, mens Love King «bare» har solgt 250 000 plater siden utgivelsen.

*

Men hvem bryr seg om slikt? Alle Nashs fire soloalbum er udiskutable mesterverk og blant det absolutt beste innen svart popmusikk det siste tiåret. Det er ambisiøs og oppløftende pop-avantgarde bygget på et arsenal av kontraster og selvmotsigelser: fjærlett knipsing, forvrengt bass og tunge 808-trommer, tomrom og synther, søte melodier og uortodoks koring, chopped & screwed-effekter og skjøre små organiske detaljer. The-Dreams album består aldri bare av en haug fengende hits. Enkeltlåtene føyes stadig sammen til en større, progressiv helhet, med overraskende overganger og narrativ utvikling.

Ta for eksempel Love vs. Money-albumet, der hovedkonflikten mellom penger og kjærlighet spilles ut som en sammenhengende rekke av argumenter og motargumenter: Den ekstatiske «Take U Home 2 My Mama», der The-Dream er så forelsket at han vil gjøre nettopp dét, brytes brått av, og stemningen går fra dag til natt idet albumets tittelspor setter inn. Refrenget fra forrige låt gjentas, forvrengt og maskinelt, og med en endring i tempus: «I wanted to take you home to my momma …» messes det, før konklusjonen kommer, «… but no», og verset setter inn. Vi er i den samme fortellingen, men et stykke inn i fremtiden. Hun har bedratt ham med en annen mann. Han klandrer seg selv: «And I can’t hate homie / I am to blame / Instead of loving you I was making it rain.» Jeg-et har vist sin kjærlighet til den utkårede ved å bruke penger på henne, mens rivalen har gitt av seg selv.

I neste låt, den blytunge Love vs. Money Pt. 2 – også denne mikses rett inn i foregående låt – har jeg-et samlet seg, og retter en anklagende finger mot kvinnen som bedro ham: Hun klaget ikke da han overøste henne med gaver, snart vil hun forlate sin nye elsker for en med mer penger – og problemet er hennes like mye som hans: «Cause when love is your problem / Nothing can solve it.» Men heller ikke den rettferdige harmen er noen endestasjon. Låta glir utvungent over i den nyforelskede og smått vemodige «Fancy», der jeg-et igjen forelsker seg i en kvinne som elsker luksus, og glatt innrømmer at han vil overøse også henne med rikdommen sin: «They say you can’t buy love / Man they lying / If Christian LaCroix brings a smile / I’ll buy it.» Men også «Fancy» slår over i sin motsetning: den selvransakende «Right Side of the Brain», der jeg-et rives mellom kjærlighetserklæringer og avvisning, mens han frustrert klager over sin manglende evne til å bruke høyre hjernehalvdel, fornuftens angivelige sete, når han er i kjærlighetens vold.

Som man kan ane av dette, er en av Nashs viktigste styrker et visst dramatisk talent: The-Dream skriver ikke om følelser. Han dramatiserer dem, spiller dem ut mot hverandre som kontraster og lar kontrastene forsterke hverandre. Ta for eksempel «Umbrella», der Rihannas budskap om at hun skal beskytte sin elskede, ta ham inn under paraplyen, ja inn i seg selv, når det stormer som verst rundt ham, gis maksimal motstand. Den vernende varmen finnes ikke i låtas lydbilde. Beaten er et helt jævla regnvær i seg selv, og regnværet bare tiltar i styrke. Trommene tordner, synthene virvler, og det er ikke en varm og fortrøstningsfull tone å finne noe sted. Selv Rihannas stemme har en hard og kjølig klang. De lange, higende vokalene i versene («you have my heart») står i kontrast til de korte, nærmest loopede frasene, «ella ella ella ey ey ey», som avslutter refrenget. Ekkoeffekten gjør det vanskelig å høre hvor det menneskelige nærværet slutter og maskinene tar over. Men samtidig som vokalen hakkes opp og forvrenges, strekker nye, skjøre synthlinjer seg ut under den, nærmest som numne, regnvåte fingre. Maskinene blir menneskelige idet det menneskelige blir maskinelt.

Men dialektikken til tross ‒ det spesielle med Nash er ikke er at han er en utpreget intellektuell popartist. Det er han åpenbart ikke. Derimot besitter han en slags fryktløs naivitet, der det altfor sterke ønskes velkommen og omfavnes i stedet for å fortrenges. En kyniker ville kanskje tenke at Nash, mannen bak en rekke av totusentallets aller største hits, egentlig er en sleip populist, en mann som gir publikum det publikum vil ha, og at det er dette som er hemmeligheten bak hans suksess. Men som artist er Nash blottet for kynisme.

Hans protagonister kan riktignok tidvis fremstå med usympatiske trekk, som når jeg-et i låta «Nikki» fra Love Hate håner en tidligere utro kjæreste med at han allerede ligger med en ny dame, Nikki, og et par album senere plasserer Nikkis hjerte i avgrunnen og påkaller vannmassene («Abyss»). Direkte sympatisk er det kanskje heller ikke når jeg-et i den mildt sagt dobbeltbunnede «Make Up Bag» fra Love King råder andre utro, men angrende menn til å bøte på skaden ved å kjøpe en dyr sminkeveske til den fornærmede part. Og det er slett ikke sikkert at alle kvinner lar seg sjarmere av Nash sin klaging om at eks-kona mot slutten bare pyntet seg for venninnene og ikke for ham, på alt-var-bedre-før-oden «Used To Be» fra skilsmissealbumet 1977: «You used to strip for a nigga! / Now you ain’t got nothing but lip for a nigga!» sutrer vår mann. Men det er ikke utenkelig at et mannlig publikum vil nikke gjenkjennende. Om enn i enerom.

Men dette er ikke kynisme, snarere tvert imot. Kynikeren søker distanse. Han er et annet sted. Det avvæpnende ved The-Dream er at han alltid står i situasjonen med hele seg, uten forbehold. Han er ikke det minste redd for å fremstå som dum eller corny, så lenge han er tydelig og menneskelig. Og The-Dream er som regel befriende tydelig – og menneskelig.

Sangen «Cry», skrevet og spilt inn på under en time – som dokumentert på Youtube – og sluppet på Twitter (med introen «This is for my twitter page») like før nyttår 2010, er typisk nok i dette henseendet.[2] Låta, en nedstrippet affære med en enkel, klunkende pianobeat, burde ikke fungert i det hele tatt, men det gjør den. Den blir faktisk ganske rørende – samtidig som den er fullstendig latterlig. Her er en bit av andre vers:

Cause all the ones before told you they loved you

But I’m telling you I really fucking love you, girl

And all the ones before have told you you’re beautiful, girl

But I really think you’re fucking beautiful, girl

And all the ones before said that they would take care of you

But I really want to take care of you, girl

House, car, girl, whatever

Just put me and you together

I want this so bad and I don’t know why

But I’m sure if you don’t have me

I’ll cry cry cry cry cry cry cry

Cry cry cry cry cry cry cry

Cry cry cry cry cry cry cry

Når The-Dream kan få noe slikt til å fungere, er det fordi han synger det med full innlevelse. Dette er ikke en parodi på tradisjonell poplyrikk, men en påminnelse om hvor fjollete kjærligheten er, hvor fjollete man være når man har å gjøre med noe så stort og rart som kjærligheten.

The-Dream har aldri vært noen utpreget moden artist, men nettopp det umodne og overdrevne blir overraskende ofte vakkert – eller i det minste morsomt – i hans hender. Hvem andre enn Nash kan komme unna med å gjøre sin egen etterligning av den ekstatiske stemmen til kvinnen han ligger med, til refrenget i en popsang, slik Nash gjør på «Falsetto»? Det finnes ikke forstillelse i stemmen hans, bare hengiven sødme. The-Dream er ikke det minste redd for å leve ut fantasiene sine på plate, og han gjør det som regel uten aggresjon, men gjerne med humor av den brede, inkluderende – og ofte ganske plumpe – typen.

På hitsingelen «Neighbors Know My Name» fra 2009 synger Trey Songz om at naboene vet hva han heter fordi hans elskede roper navnet hans når de har sex. Det er skrytete, men på en søtt smålåten og intim måte, med en stortromme som etterligner naboenes banking i veggen. Den alltid like kompetitive The-Dream kontrer året etter med «Sex Intelligent» fra Love King, der politiet kommer på døra når han har sex. Han sender dem vekk med et kjekt «excuse me Mr. Officer, but what more can you offer her?». Når sangen er over, glir den over i sin egen episke remiks, som åpner med ordene «she wants me to reeeeeeeemiiiiix / this duuuuuuuumb shiiiiiiit» – og snart forstår vi at det er dette som er refrenget. På remiksen kan man ikke bare høre samleiet fra den andre siden av veggen, man kan faktisk høre sexpartneren hyle «Radio Killa!» – Nashs kjælenavn på seg selv – fra Japan til Pakistan, og fra Beijing til «Paris, France». Overdrivelsen er så stor at man umulig kan overgå den, men den er samtidig helt sann: Takket være moderne teknologi (og, selvsagt, kapitalismen i sin alminnelighet) kan man faktisk høre på «Sex Intelligence Remix» over hele verden, både i Pakistan og Paris. Musikken og seksualakten smelter sammen til en stor og uovervinnelig, men samtidig komisk enhet. På førsteverset i samme låt synger Nash «I’m all over you like the credits on a CD». Romantikk av ypperste klasse!

The-Dream er aldri fremmed for «dumb shit». Han vet at «dumb shit» er noe av det beste livet har å by på. Og det kan virke som om han åpner for mer «dumb shit» jo lenger ut i karrieren sin han kommer. Debuten Love Hate virker tam sammenlignet med den langt villere Love King fra 2010.

*

Hvis Terius Nash har et problem, består det i at både det forbeholdsløse og forkjærligheten for «dumb shit» er avhengig av en viss nærhet – kanskje til og med kjærlighet – for å blomstre. Slikt kan lett kan slå tilbake på ham i en kvitrende offentlighet, der den hårfine linjen mellom nærvær og avstand, det private og det allmenne, er langt vanskeligere å håndtere enn på plate. Derfor har Nash allerede måttet slette Twitter-kontoen sin én gang, i 2010, etter at rasende Ciara-fans angrep ham en masse fordi han i et intervju påpekte at tiden var i ferd med å renne ut for Ciara: fikk hun ikke et endelig gjennombrudd med sitt neste album, var det for sent.

Twitter-kontoen ble imidlertid åpnet igjen en stund senere, og Nash har fortsatt å være frittalende. Våren 2012 kranglet han med R&B-stjerneskuddet The Weeknd. Under en konsert i New York slengte The-Dream dritt om uidentifiserte unge artister som etterligner ham. The Weeknd følte seg åpenbart truffet og kalte Dream «a hamburglar lookin’ ass nigga» på Twitter. The-Dream svarte «Now I know 4 sure» og hevdet at han selv bare var ærlig, og dessuten full av godhet for oppkomlingen. Ingen lot seg lure.

*

Idet jeg går av Holmenkollbanen denne regnvåte fredagen, er jeg derfor fast bestemt på at The-Dream og jeg ikke skal snakke om privatlivet hans eller om eventuelle uoverensstemmelser med en ny generasjon konkurrenter eller med et plateselskap som, til tross for han har en sjefsstilling der, har utsatt hans siste album i over et år nå. Jeg vil snakke om musikk, og jeg vil snakke om lidenskap.

Les del to her.


FOTNOTER:

[1] Mitt eget første møte med Nash var J. Holidays monsterhit «Bed» fra sommeren 2007, som min gode venn og jubel.fm-kollega Jon Refsdal «Big» Moe gikk helt i fistel over og sporenstreks spilte for meg.  Hvorfor? Fordi den like episke som gjennomført søte sexlåta, der Holiday drømmer om å se «the sunlight peak over the horizon» sammen med sin elskede, så åpenbart representerte noe helt nytt i R&B-landskapet. På den tiden trodde vi selvsagt begge at det var J. Holiday som var det visjonære geniet. Det var ikke før jeg hørte The-Dreams Love Hate-album en stund senere og skjønte at dette var «Bed» uten J. Holiday, at jeg trakk den elementære slutningen: Det var Nash det hadde handlet om hele tiden. «Bed» var for øvrig skrevet av Nash og produsert av Los Da Mystro, som også sto for mye av produksjonen på Love Hate. Radarparet Terius Nash/Tricky Stewart dukket faktisk opp så tidlig som i 2003 på «Me Against The Music», den Madonna-gjestede førstesingelen fra Britney Spears’ album In The Zone.

[2] Forsentkommeren kan finne «Cry» – og mange andre godbiter – på volum 2 av Rob Purseys uoffisielle The-Dream-raritet-samlerserie The Dream Featuring The Dream, som foreløpig finnes i tre installasjoner. Miksene anbefales på det sterkeste, og kan lastes ned her. Det bør kanskje også nevnes at Houston-legenden OG Ron C har har hatt for vane å gjøre eksepsjonelt gode chopped & screwed-versjoner av The-Dreams album. Last straks ned hvis du tilfeldigvis kommer over disse på nettet!