«Avslører avleggs forhåpninger» - Eno
Skjermbilde 2014-09-28 kl. 16.13.27

«Avslører avleggs forhåpninger»

Avisa Bergens Tidende mener ENO er «endringsuvillige» og et «talsrør for det konservative». Her er vårt svar.

Tekst Synne Øverland Knudsen, Hanne Christiansen, Oda Faremo Lindholm, Eirik Kydland Foto Eno

Del:

Vi setter stor pris på kritikk og tilbakemeldinger, og det er derfor kult å se at Bergens Tidende lørdag 27. september forsøker seg på en granskende lesning av det seneste nummeret av ENO, som er laget av kvinnelige bidragsytere.

I sin kommentar skriver BTs Helge Olsen at han er skuffet over at skribentenes kjønn har «lite å si for bladets helhetsuttrykk». Han fortsetter med å hevde at «sakene i dette nummeret kunne like gjerne stått i et annet». I et konkret eksempel kommer hans forventning tydelig frem: «Oda Faremo Lindholms sak om stevkulturen i Setesdal er tradisjonell, men svært god journalistikk. Saken er både aktuell, poengtert og innsiktsgivende. Det er godt tenkelig at Lindholms egen interesse er opphavet til saken, men det er vanskelig å tilskrive interessen hennes kjønn.»

Det er åpenbart at Olsens forståelse, eller med overlegg vrange lesning av bladet, er fullstendig motsatt av vår intensjon. Man kan lure på om han i det hele tatt har lest lederen? Der står det ettertrykkelig at poenget med å lage en slik utgave av ENO, ikke var å lage et temanummer om «kjønn og musikk» eller reprodusere oppfatninger om hva som er «kvinnelig» og «mannlig», men å demonstrere at god musikkjournalistikk med høy detaljinteresse hører begge kjønn til.

Olsen kritiserer videre ENO for å presentere «gamle perspektiver» og for å være «endringsuvillige», mens han selv avslører flere avleggs forhåpninger om at kvinner skal skrive om musikk på en helt spesiell måte. Han ønsker blant annet at skribentene skal vie mer plass til sine «erfaringer som kvinne». At en sak er «aktuell, poengtert og innsiktsgivende», er tydeligvis ikke godt nok.

Forholder Olsen seg til en idé om en egen og distinkt form for kvinneskrift? I hans lesning er tydeligvis menn normen, mens kvinner må være sitt kjønn. Vi er først og fremst opptatt av å skrive om musikk, og kan ikke annet enn å beklage overfor Olsen at våre kvinnelige bidragsytere tydeligvis ikke er kvinnelige nok for ham.

«Kampen om likestilling i musikkredaksjonen bør altså anses som vunnet. Men er det en seier for feminismen?» spør Olsen, noe som ytterligere tyder på at han ikke skjønner (eller ønsker å skjønne) hva dette nummeret av ENO var ment å illustrere og utfordre. Mener han at et musikkmagasin som er laget av damer, utelukkende skal handle om «kvinnemusikk» sett fra et kvinneperspektiv?

I så fall er hans kritikk en tydelig bekreftelse på at det var riktig og viktig å lage denne utgaven av ENO.

Synne Øverland Knudsen, Hanne Christiansen, Oda Faremo Lindholm og Eirik Kydland utgjør redaksjonen for utgave #17 av ENO.

Stikkord: ,