Surfrock på sløyden - Eno
HG1

Surfrock på sløyden

Hekk og hagelangs: Sanger fra et Hvitmalt Gjerde på Minde.

Tekst Håvard Nyhus Foto Øystein Grutle Haara

Del:

På slettene mellom Ulriken og Løvstakken ligger Minde. Det er på sett og vis den eneste tilnærmet flate bydelen i Bergen. Åpen og oversiktlig. I midten, like ved distriktskontoret til NRK, skjærer den trafikkerte Fjøsangerveien gjennom og deler dalføret effektivt i to. Dette er ikke det Bergen du finner i Varg Veum-filmer eller i litteraturen; ingen trange smau som åler seg mellom husrekkene og oppover fjellsidene mens det sildrer i takrenner og brostein. Som boligprospektene sier: På Minde regner det mindre. Dette er Hvitmalt Gjerde sin bydel. Både trommis Sturla Ulvenes Kverneng og gitarist/vokalist Johannes Fjeldstad har vokst opp her. Og her har også gitarist Jakob Stein Krokeide og bassist Ørjan Presttun frekventert det generasjonsformende rockeverkstedet Støpeskjeen, som i dag er nedlagt.

– En død forstad, på alle mulige måter, slår Johannes fast.

– Det er bare trist. Kinarestauranten er nedlagt, den beste pizzasjappen er nedlagt, ballongbutikken er nedlagt.

– Ballongbutikken?

– Ja, den var råbra, sier Sturla.

– Masse forskjellige ballonger. Også har de revet mange hus for å bygge miljøpark og næringspark og sånn. Og rundt Rema 1000 skal de bare smelle opp masse høyblokker, har jeg skjønt. Bygge et slags nytt sentrum der.

Direkte lykke

Ved hjelp av noen youtube-videoer, en soundcloud-EP («Cowboy & indianere») og en myspace-side de har glemt passordet til («jævlig irriterende fordi de gamle låtene der er ikke så representative lenger») og sommerens selvtitulerte debutalbum, har Hvitmalt Gjerde opparbeidet seg et ry som Det Nye Knallbra Bergensbandet.

HG3 (1)

Bandets tilforlatelige forening av hjemmesnekret surfrock, ungdommelig overmot og musikkhistorisk know-how, kan i sine beste stunder minne om et Direkte Lykke-era Kåre & The Cavemen. Fellesnevnere: Telecaster-gitarer, dedikert coolness, rocketrutmunn («the pout»), det uanstrengt anstrengte. Og ikke minst: oppsiktsvekkende bra musikk brygget på like porsjoner gjøgleri og alvor. Begge evner de å forene det lettbeinte og seriøse på en liketil måte.

Hvitmalt Gjerde har imidlertid ikke den samme ekshibisjonistiske impulsen som Kåre & The Cavemen hadde, men virker mer opptatt av å ivareta et nøye utstudert undergrunns-etos. Et verdigrunnlag som fordrer flere nei enn ja. Da BRAK fylte 15 år i oktober og inviterte bergensbandene til å hylle og covre hverandre – et utgangspunkt for ivrig alliansebygging for de fleste – fant Hvitmalt Gjerde det mest å naturlig å covre Varg Vikernes-bandet Burzum («Glemselens elv»).

– Om vi begynner å høre på alle som gir oss råd og oppmerksomhet, blir det bare kaos, sier Johannes, og antyder noen svar.

– Det er en kynisk bransje der ute. Viktig å beholde distansen.

Ord over grind

Hvert strøk en verdensdel. I all sin annerledeshet har Minde sjelden trukket veksler på den veletablerte bergensidentiteten, men i stedet utviklet sin egen og umiskjennelige bydelssensibilitet, en mindre lukket og selvhevdende sådan. Erlend Øye, bydelens kanskje største sønn, er eksponent for dette Minde-lynnet.

HG4

Der bergensscenen i all sin innoverrettede solidaritet kan bli seg selv nok, har mindianeren alltid hatt en større scene for øye. Som lett desperate eiendomsmeglere kan finne på å si: Fra Minde er det kortere vei til Flesland! Den samme utferdstrangen kjennetegner de beste låtene til Hvitmalt Gjerde; de har ansiktet vendt utover og skyr selvmytologiserende heimstaddiktning à la John Olav Nilsen & Gjengen. Tilsvarende: Der loddefjordingen med autistisk presisjon kan fortelle deg nøyaktig hvor Loddefjord slutter og tilstøtende bydeler begynner, er grensene omkring Minde mer porøse.

–      Jeg vet ikke hvorfor vi heter Hvitmalt Gjerde, sier Johannes.

–      Men jeg kan love deg at det ikke har noe med Ole Paus å gjøre.

Ole Paus har en plate som heter Sanger fra et hvitmalt gjerde i sjelen og en sang som heter «På et hvitmalt gjerde i sjelen». Dette var lenge, til bandets frustrasjon, de første treffene du fikk når du googlet «hvitmalt gjerde». Men ikke nå lenger. Uansett, psykoanalytikeren vil antagelig påstå at navnevalget «Hvitmalt Gjerde» – enten bandet vil det eller ei – hinter om «De store hagers selvtillit» og antyder en grunnleggende og uoppgjort klasseambivalens.

HG2

Også bandets låttitler er ganske pussige: «Samegangsters», «Molde IFK» («ingen forklaring på den. Det er en av de myspace-låtene vi egentlig vil kvitte oss med») og «Filip Rygg» (hvis tittel bandet insisterer på at har «ingenting med han politikeren å gjøre. Vi er et upolitisk band»). Broren til Johannes, Elias, driver Minde-bandet Helvetesjævlene. Så kanskje den litt nonchalante omgangen med låttitler og bandnavn bare er noe som ligger i familien.

– Vi kunne sikkert kalt låtene noe dypt. Noe med latin eller noe, sier Sturla.

– Men vi er ikke så selvhøytidelige.

Dette er en fortkortet versjon av et lengre intervju i ENO #10, utgitt høsten 2012.