Steve Shelley: – Sonic Youth funket best på Daydream Nation - Eno
tumblr_muw7lyH8Gd1sbf4sbo1_1280

Steve Shelley: – Sonic Youth funket best på Daydream Nation

Steve Shelley holdt Sonic Youth-musikken sammen i 25 år. Men ikke alt kan reddes av en stødig rytme.

Tekst Eirik Kydland Foto Matador

Del:

Denne uka spiller Lee Ranaldo solokonserter på Blå i Oslo, Landmark i Bergen og Folken i Stavanger. Med seg har han Sonic Youth-kollega Steve Shelley på trommer. I den anledning fisker vi frem dette intervjuet med Shelley, hentet fra ENOs trommespesial i 2012. Da var Sonic Youth-situasjonen fortsatt gåtefull, mens du nå kan lese mer om den her og her.

14. november 2011: Sonic Youth står på scenen under en festival i den brasilianske storbyen São Paulo. Støyrock-veteranene fra New York spiller en drøy time og gjør en inspirert og mimrende konsert med sanger fra hele karrieren. Den 53 år gamle guttestilken Thurston Moore drar sine triks med rutinert lekenhet: Han legger seg på gulvet og støter hoftene obskønt mot gitaren, gnikker trommestikker og metallfiler mot strengene.

På venstre side av scenen står poetisk anlagte Lee Ranaldo nokså mimikkløs og maner frem støy, gitarvegger og lydlige finesser. I midten vugger Kim Gordon stivt med bassgitaren mens hun rister hodet fra side til side. De tre utstråler sin sedvanlige, uanstrengte nonsjalanse. Lange lugger. Lakoniske vittigheter mellom låtene. En oppvisning i introvert kulhet. Det er tross alt den alternative rockens kanskje sterkeste definisjonsmakt gjennom tretti år vi snakker om.

Rundt bordet

Men se bakerst på scenen. Der sitter bandets fjerde kjernemedlem, trommeslager Steve Shelley og spiller med lysende ansikt. Fremoverbøyd, oppmerksom, lyttende og mildt smilende. Skulle tro han befant seg rundt et middagsbord sammen med gode venner. Hendene beveger seg stødig hit og dit – som om han sender rundt fat med ost og flasker med vin. Han virkelig storkoser seg. Men, som hos alle tenkende mennesker, er det også et anstrøk av vemod i ansiktet hans. Han vet at enhver lykkelig stund tar slutt.

En måned tidligere kom nemlig nyheten om at Thurston Moore og Kim Gordon skulle gå fra hverandre etter 27 års ekteskap. For fans av bandet – og av evig kjærlighet – ble beskjeden mottatt med bedrøvelse. Bandet har nå tatt pause på ubestemt tid, og konserten i São Paulo kan vise seg å bli deres siste.[1] Én ting er tanken på at vi kanskje ikke skal få høre nye Sonic Youth-plater i fremtiden. Det er trist, men likevel noe det er mulig å leve med. Å oppleve at et band du liker gir ut 16 rikholdige studioalbum i løpet av en karriere, er tross alt en sjelden gave.

En samlende kraft

Verre er det symbolske ved bruddet. Det ødelegger forestillingen om den sammensveisede kompisgjengen Sonic Youth. Om det som må være et av rockens lengstlevende og best fungerende banddemokratier. «All songs written by Sonic Youth», står det alltid å lese i bandets plateomslag. Selv om noen har brakt en idé til øvingslokalet, er den ingenting uten kollektivet. Nettopp denne samspillstanken, denne samtalen i bandet – the four way songwriting, som Steve Shelley kaller den – er nøkkelen til Sonic Youths innflytelsesrike og særegne signatur.

– Noen ganger er min idé å gjøre ingenting.

For selv om det gjerne er det underlige og støyende gitarspillet til Thurston Moore og Lee Ranaldo som trekkes frem når Sonic Youth skal beskrives, eller Kim Gordons håse stemme og aggressive bassganger, må ikke Steve Shelley glemmes. Hans karakteristiske trommestil er et helt essensielt element i Sonic Youths lydbilde, men også umiddelbart gjenkjennelig når han spiller med artister som Cat Power, Anna Ternheim eller M. Ward. Det låter varmt, tørt og løpende. Veldig tait, men samtidig melodiøst og lite brautende. Å dra en klisjé om at han er Sonic Youths samlende kraft føles ikke bare feil med tanke på bandets aktuelle tilstand, det føles heller ikke tilstrekkelig for å oppsummere hans bidrag i et av de viktigste rockebandene de siste 20 årene.

– Selv ser jeg på det som min oppgave å få sangene til å puste, leve, boble eller le. Det varierer fra låt til låt, jeg er opptatt av å tilføre sangene det de trenger, forklarer Steve Shelley:

– Og så er jeg veldig glad i soul og R&B fra 1960- og 70-tallet. Det kan du nok høre når jeg spiller. Jeg prøver å få trommesettet mitt til å høres bra ut på en old fashioned måte – og er langt mer opptatt av den type lydlandskap du forbinder med Memphis-plateselskap som Stax og Hi enn jeg er av moderne rock.

Korps og parader

Vi møter Shelley backstage på studentstedet Kvarteret i Bergen. Han er i byen for å spille med Chicago-bandet Disappears[2]. Med små, runde briller, et vennlig plirende blikk og sin beskjedne høyde minner han om en snill muldvarp fra en barne-TV-produksjon på 80-tallet. For å sitere Thurston Moores førsteinntrykk av Shelley: «He wasn’t a too-cool-for-school no-waver»[3].

– Allerede fra tiårsalderen var jeg fascinert av tromming. Jeg likte å se på trommeslagerne i korps og parader. Da jeg var tolv–tretten år, kjøpte jeg mitt første sett for penger jeg hadde tjent på forskjellige sommerjobber, forteller Shelley, som vokste opp i byen Midland i delstaten Michigan.

Et sted han beskriver som en kulturell ødemark.

– Hver uke sparte jeg opp penger og gikk til dagligvarehandelen – ikke platebutikken, men dagligvarehandelen – for å se om det var noen Beatles-plater på tilbud. Var jeg heldig, kunne jeg få tak i noen til 3,99 dollar. Den sommeren kjøpte jeg det meste de hadde gitt ut, og satt nede i kjelleren og hørte på Beatles på hodetelefoner mens jeg slo løs på trommene for å lære meg å spille.

Etter å ha spilt i flere nabolagsband og et polkaorkester som underholdt i bryllup i tenårene, ble Shelley med i to grupper som skulle få ham ut av Midland. Det ene var posthardcorebandet The Crucifucks (Shelley syntes navnet var så pinlig at han ikke fortalte om bandet til sine foreldre) – som dro på mindre turneer ut av staten, blant annet til Vestkysten for å spille med Dead Kennedys. I tillegg spilte han i Spastic Rythm Tarts, som var inspirert av britisk postpunk og Rough Trade-band. Shelley fulgte også nøye med på det som på den tiden rørte seg på den alternative rockescenen i New York.

– Jeg var kjempefan av Sonic Youth. Deres «Death Valley ’69/Brave Men Run»-singel hadde kommet i desember 1984, og det var min absolutte favorittplate på den tiden. Jeg drømte om å få være en del av det som rørte seg i New York.

Prøvde lykken i New York

Etter en The Crucifucks-konsert på det legendariske rockehølet CBGB i New York kom Shelley i snakk med Moore og Ranaldo. De hadde lagt merke til at Shelley tillitsfullt fortsatte å spille selv om resten av bandmedlemmene var fullstendig på bærtur – både musikalsk og på andre måter. Han virket også som en ryddig type med ambisjoner og organisatoriske evner. Da Shelley fortalte at han ønsket å prøve lykken i New York og lette etter et sted å bo, ble det derfor bestemt at han skulle passe leiligheten til Moore og Gordon mens de var på europaturné.

sonic_youth_300-40208_223405_35

På denne tiden hadde Sonic Youth gitt ut tre studioalbum, de to siste med Bob Bert som trommeslager. I løpet av ukene på veien i Europa bestemte Bert seg for å slutte. Han var bekymret for at Sonic Youth ville bli for store, med alt det innebar av reisedøgn vekke fra sin kone. Hva skulle bandet gjøre nå? Svaret fant de bokstavelig talt i sin egen stue. Der satt jo Shelley og ventet. Som Lee Ranaldo skal ha sagt: «He had a more fluid style to the music, and he had a van. Case closed, basically»[4].

– Jeg hadde pakket sammen sakene mine og ringt en taxi, men før jeg rakk å komme meg ut av gangen, spurte de om jeg ville bli deres nye trommeslager. Det var en magisk dag, sier Shelley.

Da Bob Bert spilte sin avskjedskonsert med Sonic Youth noen uker senere, sto den pertentlige Shelley i salen og tok notater. Fra sommeren 1985 var han fast medlem.

– Vi begynte å øve umiddelbart. Jeg lærte meg gamle låter, men kjapt var vi også i gang med å komponere nye ting, som «Expressway to Yr. Skull» og «Green Light», låter som ett og et halvt år senere skulle dukke opp på Evol. Jeg gled rett inn i bandet.

– Så du ble med en gang tatt inn i låtskrivingen? Hva sier det om Sonic Youths komposisjonsmetode?

– Som oftest setter vi oss ned og jammer i tjue–tretti minutter, før vi setter oss ned og hører gjennom opptaket dagen etterpå. Så oppdager vi kanskje et parti på tretti sekunder som vi synes er bra og prøver å foredle det. Det er bokstavelig talt four way composition. Andre ganger kan Thurston, eller noen andre, komme inn med en låtidé eller et riff, og så prøver vi andre å sette vårt preg på musikken. Alt havner i blenderen – alle kaster litt oppi, og det er måten vi har jobbet på, stort sett.[5]

– Er det groover eller komposisjonsgrep du personlig er spesielt fornøyd med i Sonic Youth-katalogen?

– Mine bidrag er jo til stede hele tiden, og det er vanskelig å peke på helt konkrete ting jeg har gjort. Noen ganger er mitt bidrag, min idé, å gjøre ingenting. Men jeg kan ta et eksempel der én av mine ideer har satt tydelig preg på en låt: Første gang vi spilte «Bull In The Heather» var det kun Thurston og jeg som jobbet sammen i studio. Skjelettet til låten ble til kun ved hjelp av trommer og gitar. På den tiden var jeg lei av måten jeg spilte på og ville utfordre meg selv. Så jeg plukket opp en maracas fra gulvet og brukte den på skarptrommen.

Maracasen ble en enkel, men effektfull detalj som satte sitt tydelige preg på «Bull in The Heather»[6] – den eneste singelen fra Sonic Youths 1994-album Experimental Jet Set, Trash and No Star.

– Den måten å skrive låter på – med alle fire i fellesskap – funket nok aller best på Daydream Nation fra 1988. Vi var samspilte da, men ikke for samspilte. Alle fire bidro like mye i låtskrivingen, og vi klarte å få det beste ut av hverandre. Når jeg ser tilbake, er nok den platen den det har vært morsomst å lage.

Ble satt på prøve

Under arbeidet med Daydream Nation var bandet opptatt av å spille inn musikken så dynamisk som mulig: live i studio med alle medlemmer til stede. Shelley tok også med seg plater med band som Television og Big Star for å vise produsent Nick Sansano hvordan han ville at trommene skulle låte. Daydream Nation markerer noe av et gjennombrudd for Sonic Youth, og to år senere havnet bandet i en situasjon der deres mange prinsipper skulle bli satt på prøve.

– Goo fra 1990 var vår første plate på Geffen og vårt første møte med et stort plateselskap. Plutselig var det snakk om helt nye budsjetter og studiomuligheter. Vi hadde aldri hatt så mye penger å rutte med før – plutselig spiste vi middager som var dyrere enn hele innspillingen av våre forrige plater. Dermed følte vi et press fra oss selv og fra omverdenen. Vi ville virkelig lage drømmeplaten vår. Noe som låt som Televisions Marquee Moon, eller noe, men slik ble det ikke, he he. I stedet mistet vi noe av spontaniteten vår i studio, vi fikk høye skuldre i stedet for å være bevisst våre begrensninger og leke med disse. Det er betegnende at vi i dag er veldig glad i demoinnspillingene fra den platen, tatt opp på åttespors opptaker. De høres fortsatt fantastiske ut. Det var en lærerik innspilling.

– På hvilken måte?

– Du vet, greia med Sonic Youth, er at vi egentlig ønsker å imitere låter eller artister vi liker, men så har ikke evnene våre strukket til. Det er derfor vi høres originale ut. Kim, Thurston og jeg har snakket mye om dette, at våre begrensninger i kombinasjon med vår musikksmak får oss til å høres annerledes ut. Da vi spilte inn Goo, hørte vi mye på T. Rex og var overbevist om at singelen «Kool Thing» faktisk låt som T. Rex! Og sånn er mange av låtene våre blitt til; på tidlige tidspunkt har vi bare kalt låter for «Creedence» eller «Fleetwood Mac», fordi skissene i våre hoder minner om musikken til disse bandene. «Hey Joni» fra Daydream Nation het lenge bare «Joni», fordi vi elsker Joni Mitchell. Det handler om å klare å bevare en lekenhet og ekte musikkinteresse i musikken vi lager.

– På albumet Dirty fra 1992 brukte dere Butch Vig som produsent. Han er selv trommeslager, hvordan var det for deg å jobbe med ham?

– Det var jo vår andre plate på Geffen, og vi var mer avslappet og bedre forberedt på hva vi hadde i vente. Det er en overskuddspreget plate. Og for meg var det utrolig inspirerende å jobbe med Butch. Thurston og Lee følte seg nok litt … eh … «sjefet med», er kanskje en sterk formulering, men Butch er en tydelig og bestemt person som krevde sin plass i rommet. Han ropte blant annet ofte til Lee og Thurston at de måtte se til å få stemt gitarene sine [humrer]. Så selv om han er den triveligste fyren i verden, følte de nok at han kunne være noe av en task master i studio.

– Det sies at du ba Vig om å mikse trommene dine ned under innspillingen?

– Hm, Dirty er nok den av Sonic Youth-platene jeg spiller høyest på. Men det kan hende, jeg har i alle fall bedt andre produsenter om å mikse trommene mine lavere.

– Hva forteller det om deg som trommeslager?

– Det forteller først og fremst at jeg er en briljant produsent … og et vidunderlig menneske [ler hjertelig]. Nei da. Altså, jeg elsker høye trommer, jeg, men alt til sin tid. 80-tallsmusikken ødela så mye for trommesettet og særlig for skarptrommen. Flere av mine favorittmusikere bidro her, som for eksempel Bruce Springsteen: Alle på den tiden stilte skarptrommen helt feil. Det virket som om det var en utbredt oppfatning på den tiden om at alt du trengte for å lage kul musikk, var en skarptromme, en basstromme og en loud as fuck Marshall-forsterker.

– Selv om 80-tallet nå er over, finnes det jo fortsatt mye stygg trommelyd?

– Ja, nå er det blitt vanligere og vanligere at lydteknikere legger til det man kaller «attack», det vil si at de skrur opp de høye frekvensene på equalizer-funksjonen på miksepulten slik at du formelig hører pedalhodet klaske mot trommeskinnet. Det skaper en skarp og stygg lyd. Det er noe som henger igjen fra heavy-band som spilte med alle volumknotter på 11 pluss. Du hører det for eksempel hos Metallica og Lars Ulrich, basstrommen hans går sånn: tikk-a-tikk-a-tikk-a-tikk. Grusomt. Det har blitt et personlig anliggende for meg å lære lydteknikere rundt om i verden at de må slutte med det der.

– Så hva slags trommelyd etterstreber du?

– Jeg er et barn av 70-tallet og elsker måten platene låt på den tiden. I filmen Standing In The Shadows Of Motown snakker Steve Jordan[7] om at han ønsker at basstrommen hans skal låte som en bass-tone. That’s my kind of guy! Og siden jeg er veldig glad i melodier og vokalartister, prøver jeg kanskje å spille melodiøst? Samtidig elsker jeg jo Hugo Burnham fra Gang of Four, trommeslagerne i Echo & the Bunnymen, Joy Division og tidlig New Order. Noen ganger hører jeg på gamle Joy Division-plater og oppdager at jeg har stjålet hele groover fra dem, for eksempel.

– Hva mener du er en trommeslagers viktigste kvalitet?

– Evnen til å lytte. Til bandet og til sangen som skal spilles. Å være en dyktig trommeslager handler ikke om tekniske ferdigheter, men om tilstedeværelse. Det klassiske eksempelet på det, er jo «Moe» Tucker fra Velvet Underground – hun var fantastisk på sin måte, så musikalsk, selv om hun ikke akkurat var noen stor tekniker.

Mer improvisasjon

Selv om Sonic Youth er kjent for sin flate struktur og likeverdige komposisjonsmodell, skjønner alle voksne mennesker at det også har vært konflikter i bandet. Og da ser vi bort fra ekteskapelig krangling eller opphetete musikkdebatter om kvaliteten på obskure vinylsingler. Under arbeidet med platen A Thousand Leaves (1998) begynte Ranaldo, Gordon og Moore oftere og oftere å improvisere og basere innspillinger på det urovekkende begrepet «vibe». Fordi Shelley, som trommeslager, følte seg forpliktet til å holde orden i sakene og på en måte forme lydeksperimentene, var han ofte misfornøyd med sitt eget spill.

Derfor ivret han gjerne for å spille inn låter på nytt, selv om de andre i bandet var fornøyd. Om dette har Kim Gordon sagt at Shelley er «a different kind of player than we are» og «what Steve didn’t realize is that sometimes his parts were better before he evolved them.»[8] Kanskje må forestillingen om en «fri trommeslager i et fritt band» altså revurderes? Er det når alt kommer til alt en organisator og et bands samlende punkt trommeslageren skuer når han titter seg i speilet, også i – eller kanskje nettopp i – et band som Sonic Youth?

– Tja, sier Shelley, og drar på teorien min.

– Jeg har vært opptatt av å finne min stemme i bandet. Og bidra til helheten som er Sonic Youth. Jeg har jobbet med det i stedet for å prøve å eksperimentere, dundre løs på metallplater, eller anstrenge meg for å prøve å følge opp underlige gitarlyder eller påfunn. Jeg bruker ikke tid på å bekymre meg for at jeg ikke spiller merkelig nok, sier Shelley og slår smilende ut med trommenevene:

– Når alt kommer til alt, er jeg jo bare en fyr fra Michigan som elsker The Beatles.

Fakta:

– Steve Shelley (f. 1962), trommeslager fra Midland, Michigan.

– Bruker Promarks Elvin Jones-stikker, størrelse 5A.

– Liker vintage-trommer, Ludwig-sett fra 60-tallet eller Gretsch-trommer.

– Driver flere plateselskap, som Smells Like Records og Vampire Blues, pluss Sonic Youths egne selskap SYR og Goofin’.

– Har spilt i New York-bandet Sonic Youth siden 1985, sammen med Thurston Moore, Lee Ranaldo og Kim Gordon. Sonic Youth har siden 1981 gitt ut 16 studioalbum med sin innflytelsesrike og nyskapende kombinasjon av punk, kunstrock og støy.

– Spiller denne uka i Norge med Lee Ranaldo.

 


[1] Det sier seg selv at opptaket av denne konserten vil kunne bli (og allerede er) gjenstand for nitid granskning hos Sonic Youth-fansen. Hva går gjennom hodene på bandmedlemmene? Er Shelley i ferd med å bryte ut i gråt under «Schizophrenia»? Endrer Gordon teksten i «Druken Butterfly» til «What’s her name?» – liksom rettet mot Moore? Og hvordan skal man tolke Moores lettsindighet når han på vei ut av scenen klasker konsert-bassist Mark Ibold skøyeraktig på baken?

[2] Et (foreløpig) virkelig forglemmelig band, som likevel blir verdt å lytte til med Shelley bak trommene, noe deres konsert senere den kvelden var et bevis på. Det var faktisk mulig å konsentrere seg om å stenge ute mesteparten av bandets gitarlyd, vokal og basspill, og bare nyte Shelleys elegante løp på tammene.

[3] Fra David Brownes Sonic Youth-biografi Goodbye 20th Century (Da Capo Press, 2008)

[4] David Browne,  Goodbye 20th Century (Da Capo Press, 2008)

[5] løpet av samtalen vekslet Shelley mellom å snakke om Sonic Youth i nåtid og fortid. På et varsomt innstukket spørsmål om bandets pause ser ut til å vare en stund, svarte han med et kontant, men mildt «Yeah. Yeah.»

[6] For de som er opptatt av tåpelige lister: I 2007 puttet den britiske musikkavisen NME «Bull In the Heather» på plass nummer 48 i en kåring av «The 50 Greatest Indie Anthems Ever», slått av middelmådigheter som Kasabian og Kaiser Chiefs.

[7] Amerikansk sessionmusiker (f. 1957), begynte å spille trommer med Stevie Wonder som tenåring og er også kjent fra Keith Richards sitt band X-Pensive Winos og en rekke andre prosjekter.

[8] David Browne, Goodbye 20th Century (Da Capo Press, 2008).