– Et trashy lydbilde ville gjøre oss hippe - Eno
5294cf465b164

– Et trashy lydbilde ville gjøre oss hippe

Det finnes mange slackere, men bare én av dem er Stephen Malkmus. Denne helgen spiller han i Oslo og Bergen.

Tekst Ole-Morten Algerøy Foto Domino

Del:

Denne helgen spiller Stephen Malkmus & the Jicks i Oslo og Bergen, henholdsvis på Parkteateret 6. september og på Hulen 7. september

I den anledning henter vi frem vårt intervju med Malkmus, fra ENO#1 2012:

«Slutter ikke folk å sitte sånn når de blir voksne», tenker jeg, og ser bort på 45 år gamle Stephen Malkmus der han halvveis ligger nedsunket i en sofa i Berlin. Han virker svært tilfreds, og det går ikke lang tid før han synker så langt ned mellom putene at jeg er usikker på om han noen sinne vil klare å komme seg opp igjen.

For undertegnede, som gikk i andreklasse på barneskolen da Malkmus sitt Pavement takket for seg, var det gruppens gjenforening elleve år senere som gjorde bandets diskografi til en trofast og kjærkommen følgesvenn. Nå er Pavement definitivt over, men Malkmus er fortsatt et levende symbol på nittitallets indierock, en skranglete, anti-flink bevegelse som opponerte mot musikkindustrien og de store stygge plateselskapene heller enn å stå for et eksplisitt politisk engasjement.

Som kritiker Susanne Christensen skriver i sitt utmerkede Pavement-essay «Being Stephen Malkmus» fra boken Den ulne avantgarde. Kritiske tekster fra 00-tallet (Flamme forlag, 2011): «Det indieaktige arter seg som et forsvar for poesien, en slags kaosteori som har mye til felles med de historiske avantgardenes rasjonalitetskritikk og romantiske forhold til eksperimentet, tilfeldigheten, improvisasjonen og det uavsluttede, det snuskete og forfalne, en holdning som også strømmer gjennom amerikansk kultur, fra beatpoesi til punkenergi.»

Selv om både Pavement og 90-tallet er historie, fortsetter Malkmus i samme spor som før. Det seneste eksempelet på hans musikalske produktivitet er Wig Out At Jagbags, der Malkmus spiller med bandet sitt The Jicks. Før vi går i gang med intervjuet, kan det være lurt å huske på hva Susanne Christensen skriver om den nå noe uvirkelige stillingskrigen mellom indie og mainstream på 90-tallet:

«Paradokset er klart. Taperideologien slår igjennom og muterer til et stiltrekk: I’ve got style/Miles and miles/ So much style that it’s leaving. Men i det lille mellomrommet i tiden som er 1990-tallet, kan man si, hvis man tror på den slags, at Pavement bærer den sanne indieflammen. Det er i metakritikken at autentisiteten ligger og lyser et øyeblikk før landskapet endrer seg igjen: Noe annet er sant, noe annet kan selges.»

– Gjør-det-selv-ånden (DIY) er en viktig referanse i musikken din, særlig på Pavements tidligste utgivelser. Hvordan evnet Pavement å slå igjennom som et DIY-prosjekt?

– Antageligvis er det utallige grunner til det. Vi var talentfulle, vi hadde god smak, altså en bra platesamling, folk var hjelpsomme, vi var kule, det var bra timing for musikken, eller kanskje manglet vi timing fullstendig? Åttitallet var forbi og vi startet opp helt i begynnelsen av et nytt tiår. Vi var en liten minigenerasjon med band som kom etter Sonic Youth og Dinosaur Jr., og jeg tror folk begynte å gå litt lei de gamle åttitallsbandene. De søkte noe nytt, og vi ga dem det.

– Hva var ambisjonene deres?

– Jeg tror det handlet mest om å være «en del av scenen». I New York på den tiden vi begynte, var det to små klubber, Maxwell’s og Pyramid, hvor bandene vi likte, pleide å spille. Jeg tror vi bare ønsket å spille konserter istedenfor å betale for å se konserter, kanskje få litt gratis øl eller noe. I tillegg drømte vi vel av og til om å kunne sammenlikne oss med band på plateselskap som Sub Pop, Homestead og Touch and Go, eller med Mudhoney og Dinosaur Jr. Man tør jo aldri å drømme om å bli like store som Sonic Youth heller, he-he!

– Mange vil kategorisere deg som en innovatør innenfor lo-fi-sjangeren. Var dette et bevisst estetisk valg eller et resultat av utstyret som var tilgjengelig?

– Det var mer eller mindre et bevisst valg. Jeg tenkte at et trashy lydbilde kom til å gjøre oss hippere. Det eksisterte jo referanser på den tiden, band som Pussy Galore og The Fall, som opererte med et ganske lo-fi lydbilde. Trolig var det en kombinasjon av at vi ikke likte den moderne innspillingsstilen og at Steve Albini fra Big Black bannlyste bruk av effekter, romklang og så videre i innspillinger. Alt skulle være rent, men det var selvsagt mange uforutsette ting som skjedde. Vi trodde nok at vi låt en del bedre enn det vi faktisk gjorde. Vi visste jo ikke bedre.

– Vi opplever i dag en enorm demokratisering av kunstuttrykkene. Utstyr og distribusjon er billig og tilgjengelig og mange håpefulle ungdommer prøver å hevde seg som utøvende artister. Kjenner du igjen DIY-ånden i dagens musikkscene fra tiden da du etablerte Pavement?

– Det er nok enda mer lettvint å spille inn seg selv nå enn det var den gangen, men lyden har jo endret seg en del på grunn av teknologien. Jeg kommer stadig over elektronisk musikk som jeg tenker må være spilt inn på et soverom. Musikk som ikke er massiv i det hele tatt, men heller lo-fi, som enkelt kan spilles inn uten de beste kompressorene eller den dypeste kunnskapen. Så på en måte minner det en del om den tiden da vi spilte inn musikk på de dårlige båndopptakerne våre.

– Det virker som om det er enormt mange som prøver å få oppmerksomhet for tiden, kanskje særlig gjennom internettdistribusjon. Tror du denne intense konkurransen er bra for musikkscenen?

– En rekke ting har forandret seg. Mesteparten av tiden hører man på musikk i et forrykende tempo, gjennom bitte små og dårlige høyttalere, det gjør i hvert fall jeg. Ting er forandret, men jeg tror alltid det vil være et knippe profesjonelle artister som vet hva de driver med. Og så er det andre som kommer til å lage én hit som du hører er trendy og riktig i tiden, men så går de i glemmeboken fordi de ikke er kreative nok. Så jeg er ikke sikker på om det er av så veldig stor betydning. Vi vet jo at smak forandrer seg, og hvordan musikk høres ut. Her om dagen hørte jeg på Justice på dataen min. De har en kjempegod idé om å blande dansbar elektro med stadionrock, som på den forrige platen deres. Men det høres fryktelig komprimert ut og jeg klarer ikke å høre særlig lenge på det på grunn av måten det er produsert på; jeg føler det høres ut som en vegg. Kanskje fungerer det bra på en klubb, men jeg orker ikke å høre på det i huset mitt bare fordi jeg synes de har en god idé.

– En del av musikerne fra Pavements samtid, som David Berman fra The Silver Jews og James McNew fra Yo La Tengo, studerte samtidig som deg på University of Virginia, og flere av dere også jobbet deltid sammen på Whitney Museum of American Art. Hvilken innvirkning hadde denne tiden på musikken og ambisjonene dine?

– Det er vanskelig å tenke konstruktivt om fortiden, vi var jo bare en gjeng med fulle studenter som prøvde å få oss et ligg. Det var en universitetsby på størrelse med Bergen, kanskje til og med mindre, så de rareste typene fant hverandre ganske raskt, de som ikke passet inn. Man treffer dem på en fest og oppdager at de også liker The Cure og Velvet Underground, og da er det liksom i gang. David og jeg, og Bob Nastanovich til en viss grad, kjente til hverandre fra før og visste at vi ønsket å gjøre noe kreativt. Vi var dedikerte tilhengere av ny musikk, og veldig kritiske også, men jeg tror ikke vi tenkte at vi en gang kom til å bli et stort band. Uansett tror jeg det er bra å ha noen å dele tanker og ideer med, kanskje til og med noen å konkurrere med ‒ det hadde nok positiv innvirkning på oss.

– Når du ser på dagens musikkbilde, klarer du å anerkjenne Pavements historiske betydning?

– Jeg vet ikke, det er veldig vanskelig å si, men jeg må vel det. Noen band, som Animal Collective og Real Estate, har kommet til meg og sagt at Pavement var viktig for dem da de vokste opp, at de drømte om å spille i et slikt band. Men det er et veldig bredt felt, og som du sa: Det er så mange band! Så det må jo være vanskelig å peke ut inspirasjonskildene sine.

– Kan du fortelle litt om hvordan du skriver låter? Jeg har hørt at du ofte lager riff inspirert av favorittsanger eller nye oppdagelser og at du improviserer frem teksten på stedet?

– Det hender jeg hører en låt eller et element i en låt som jeg ønsker å bruke som utgangspunkt for skrivingen min. Jeg trenger et sted å begynne, jeg hadde ikke klart å lage låter i et hvitt rom helt uten referanser. Det har også hendt et par ganger at jeg bevisst har referert til en annen låt. I de tilfellene leker jeg med sangen helt til jeg har noe nytt.

– Har du noen eksempler?

– På Mirror Traffic er det en låt som heter «Brain Gallop», der jeg tok utgangspunkt i låten «Ego Rock» av det australske bandet Daddy Cool. Nå høres det ikke ut som den låten i det hele tatt, men det var der jeg begynte. Jeg ønsket å lage noe som liknet den sangen, men med en annen tidssignatur. Jeg har ofte et slikt utgangspunkt, men folk pleier som regel aldri å dra kjensel på inspirasjonskildene mine. Du har et utgangspunkt, men det du skaper, er begrenset, eller noen ganger hjulpet, av ferdighetene dine. Og forhåpentligvis høres det til slutt ut som deg og ikke som folkene du er inspirert av.

– «Stereo» fra Brighten The Corners, refererer ikke den til Sonic Youth på en eller annen måte?

– Jo, det er lite grann «Bull In The Heather» i den sangen. Men jeg tror mest av alt «Stereo» er et resultat av at jeg var heldig å komme på et riff som var ganske fengende. Jeg vet ikke hvor det kom fra, jeg kommer aldri på slike riff lenger.

– I anledning den siste Pavement-konserten i 1999 på Brixton Academy i London festet du et håndjern til mikrofonstativet og hevdet at det symboliserte hvordan det føltes å være i et band i så mange år. Har denne holdningen endret seg, eller ser du utelukkende på The Jicks som et soloprosjekt?

– The Jicks er også et bandprosjekt, viser det seg, og man føler de samme håndjernene etter en ti års tid. Men utsagnet du refererer til, var mest ment som en spøk. Historien er slik: Vi møttes på et hotell, og da Bob Nastanovich skulle sjekke ut, kom en av resepsjonistene bort til ham med noen håndjern, det var slike sex-håndjern med pels på, og sa at de var hans og at han hadde glemt dem på rommet sitt. Ingen av oss visste hvor de kom fra, så jeg sa til Bob at jeg kunne ta vare på dem, he-he! Jeg tullet med dem hele tiden, og på vår neste konsert festet jeg dem til mikrofonstativet, for jeg drev fremdeles og ertet ham med dem – jeg trodde jo for alvor at de var hans. Så det begynte såpass uskyldig, og kom jeg med en teit uttalelse på scenen. Det er fortsatt ganske morsomt. Har du noen gang spilt i band?

– Nei.

– Det er en fin ting, man deler ansvar, oppturer og nedturer, og mennesker er jo sosiale dyr. Men det fører med seg en del greier, en masse ting som må prates om, kompromisser som må inngås, og når man lager musikk, kan det bli problematisk. Du vil gjøre ting på din måte, du har jo en følelse av at det er den rette måten. Men det fine er jo at du noen ganger tar feil.

– Jobber dere sammen som et band i The Jicks, eller instruerer du de andre bandmedlemmene?

– Vi jobber som et band, kanskje enda mer nå enn med Pavement, fordi vi er voksne folk og det ville vært teit om jeg skulle ha sjefet rundt med musikerne mine. Antageligvis kunne jeg funnet noen som bare ville spille for pengene, og sagt «du skal spille på denne måten fordi jeg er Stephen Malkmus, jeg spiller bare på små klubber, men jeg er fremdeles Stephen Malkmus, og hvis du vil gjøre dette, så får du gjøre det på min måte!». Kanskje er det slik Mark E. Smith i The Fall jobber? Men vi er ikke så store, og det er ikke så mye penger i dette, så jeg hadde ikke fått særlig bra folk med meg om jeg jobbet på den måten. Man må behandle folk med respekt. Den eneste grunnen til at de er med på laget, er at de vil spille musikk. Man involverer seg ikke i noe slikt når man er 40 år gammel for å bli fortalt hvordan man skal jobbe. Jeg vil spille med folk som er levende og lykkelige i arbeidet sitt. Det lønner seg ikke å gjøre noe annet ‒ da forlater folk deg etter en stund, og jeg ønsker ikke å bruke tiden min på å lete etter nye folk hele tiden. Det blir bare stressende.

– Hvor mye av Pavement gjenspeiles i The Jicks?

– Mye. Jeg skriver jo låter på den samme måten, selv om jeg har med meg andre musikere. Pavement for meg koker ned til Wowee Zowee og Crooked Rain. Slanted and Enchanted var ikke skikkelig Pavement for meg, selv om det regnes som et Pavement-album. Vi visste ennå ikke hva vi drev med, det var bare bandet i et studio i syv dager med en trommis vi ikke kjente, en eller annen hippie. Det ble til Pavement, men det var ikke Pavement. Så for meg er det bare de to albumene og delvis Brighten the Corners. Terror Twilight er absolutt en bra plate, men med den er det heller ikke så mye Pavement lenger.

– Hva mener du?

– Sangene jeg skrev på det tidspunktet, var mer kompliserte, og måten den er produsert på, gir den en helt annen følelse. Den redefinerer oss ikke fullstendig, men den har en annerledes vibb. Noen av sangene liker jeg uansett veldig godt, jeg synes bare platen er så annerledes. Det er litt som med Velvet Underground sitt Loaded-album, som jo består av helt andre musikere enn bandet gjorde til å begynne med, og Lou Reed synger bare på et par–tre av sangene, men jeg er jo like glad i den platen som i de andre albumene deres.

– Så det var kanskje et godt tidspunkt for å starte et nytt bandprosjekt?

– Jeg tror det.

– Hvorfor besluttet dere å gjenforene Pavement i 2010?

– Det var noe de andre guttene i bandet hadde hatt lyst til å gjøre de fem siste årene. Personlig ønsket jeg bare å gjøre det én gang – på en smakfull og kul måte. På det tidspunktet vi bestemte oss for å gjøre det, var det liksom nå eller aldri, og det var et godt tidspunkt: Alle var fremdeles ved god helse, og det hadde gått ti år siden oppløsningen.

– Levde det opp til forventningene?

– Ja! Eller ikke Øya-konserten, det var ikke vårt beste show. Noe var galt med høyttaleren på venstre side, noe feedback eller noe. Men forhåpentligvis tenkte folk bare at det var lo-fi-lydbildet til Pavement, he-he!

FAKTA:

Stephen Joseph Malkmus, født 30. mai 1966 i Santa Monica, California.

I tidsrommet 1989‒1999 var Malkmus låtskriver, vokalist og gitarist i det amerikanske bandet Pavement. I 2010 gjennomførte de en gjenforeningsturné, hvor de blant annet gjestet Roskilde og Øyafestivalen.

Siden år 2000 har Malkmus laget musikk som Stephen Malkmus & The Jicks. Aktuell med albumet Wig Out At Jagbags og to konserter i Norge.

Stikkord: