Tunes og tårer på Fred Perry-trøya - Eno
1614435_10152990994036754_1349277851826441048_o (1)

Tunes og tårer på Fred Perry-trøya

ENOs soulfraksjon har vært på Southport Weekender, festivalen der DJ-ens ekstranummer søndag ettermiddag er en egen post på programmet.

Tekst Marit Andersen & Audun Vinger Foto Colin Williams/Realtimemedia.net

Del:

I ENO nr. 2, 2013 kunne du lese om Southport Weekender, en tredagers innendørs soul- og housefestival i Minehead i Somerset, England. Weekender-fenomenet er en særegen britisk greie, der folk reiser til et passe avsidesliggende sted og danser til DJs og en og annen liveopptreden, fra morgen til kveld og til morgen igjen, en hel helg.

For to uker siden var ENOs soulredaksjon igjen på ekskursjon, denne gangen til selveste Southport, stedet der det hele startet i 1987. Det ble avholdt en spesialweekender for å feire den femtiende weekenderen, og for å si farvel til den gamle familieresorten Pontins. Familieresort, sier du? Vel, mer som et åsted for en leirskole, eventuelt en lavbudsjetts Newcastle-ferge på land. Mugglukten i vegg til vegg-teppene i det store rommet minnet oss først og fremst om bouqueten av et veldig stort glass korket vin. Ikke sånn å forstå: alle rom var nydelig dekorert og møysommelig lyssatt. Her har norske klubbarrangører mye å lære.

Tradisjonen tro fikk vi oppleve en hel bråte med prima DJs innen sjangre som strekker seg fra 70-tallssoul til drum&bass. Her var både folk som vanligvis spiller for et godt voksent publikum i festlokaler i Nord-England (Terry Jones, Bob Jeffries, Andy Davies, Colin Curtis), og store stjerner som spiller på gigaklubber på Ibiza (Kerri Chandler, Joey Negro, Benji B, Louie Vega). Og mellom disse: folk som Gilles Peterson, Patrick Forge, Mad Mats, LTJ Bukem, The Dreem Teem, Jazzie B, DJ Spinna, Trevor Nelson, Ronnie Herel, Spen og Karizma. Ikke mange kvinnelige DJs i dette miljøet, hva kan gjøres med det, Malin? De eneste vi så bruke vinyl, var den yngste DJen, Benji B. Vet ikke helt hvordan vi skal tolke dette.

Det vi gledet oss mest til, dagtidkonsertene med Leroy Hutson og Keni Burke, ble brått avlyst på grunn av tragiske omstendigheter (vertigo og dødsfall i familien), men i siste liten dukket den legendariske Phillysoul-sangerinnen Jean Carne opp som superreserve. Andre nedturer var at rommet Connoisseurs Corner var uten air condition, noe som gjorde at DJs som Danny Krivit og Dimitri From Paris spilte for kun den håndfullen mennesker som orket temperaturen der inne. Og at noen av headlinerne gikk på i fire-fem-tiden på morgenen (litt vanskelig å holde seg oppe hele natten, særlig siden mange i naboleilighetene holdt oss våkne med afterparties som startet 06 og varte til 12, da vi gikk for å høre classic soul og ta den første pinten).

Ellers var det bare oppturer. Gjestene besto av det ypperste av det britisk arbeiderklasse har å tilby: Mødre, fedre og besteforeldre mellom 25 og 70, med garderober fulle av Fred Perry-skjorter eller uflatterende partytopper, og magene fulle av fish & chips og Carlsberg extra cold.

På søndag ettermiddag, etter en konsert med The Fatback Band, som fikk med seg hele publikum på «I Found Lovin’», og før de tømte hovedsalen for å dekorere rommet for at Body & Soul (Danny Krivit, Joe Claussell, Francois K) skulle avslutte ballet senere på kvelden (med syv timers intens ratting av eq, bruk av isolator, og enorm musikalsk og åndelig fingerspissfølelse), ble det avspilt seks klassikere fra weekenderens historie, som et farvel til Pontins Holiday Park, en familieresort så råtten at selv engelskmenn herdet av et langt liv med frityrolje, pils og hus laget av papp, synes standarden er tvilsom. Men: musikk er fanden tute oss sterkt. Å høre disse seks låtene i selskap med slitne og dedikerte soulelskere en søndag ettermiddag, var helt klart verdt turen i seg selv.

Tuuuune!

1. Phyllis Hyman «You Know How to Love Me» (Arista, 1979)

Vi hadde allerede hørt denne i hvert fall to ganger i løpet av helgen, men denne ekstremt glad-melankolske soul/jazzfunk/disco-klassikeren skrevet av Mtume/Lucas fikk samtlige hender i været, og ENOs utsendte fikk en bamseklem av Dave (62). Hyman arbeidet med jazzstørrelser som Norman Connors, Pharoah Sanders og McCoy Tyner, men skinte sterkest alene, i sine skyggefulle og jazzy soulproduksjoner. Phyllis rakk selv å opptre på Southport før hun tok sitt eget liv i 1995, bare 45 år gammel. Hvilken stemme, for en dame, for en sorg at hun er borte. Noen av oss tenker på henne hver dag.

 

2. Masters & Work feat. India «To Be In Love» (MAW Records 1997)

Masters at Work har housemusikkens beste katalog, sånn er det bare. Selv om måten de bruker vanlige instrumenter på gjør det til en egen type musikk som låter som dem alene. Dette ble en av deres største hitter (to ganger), skrevet av Vince Montana Jr. Muligens noe overspilt til tider, men nå var det lenge siden vi hadde hørt den. Hvor er India i dag? Etter skilsmissen fra Louie Vega kan det virke som om hun er frosset ut av miljøet. Det er jo fryktelig, siden hun har en av de mer sjelfulle latin soul-røstene noensinne. Kan ikke noen i Oslo World Music Festival ta grep og plukke opp telefonen? (Det finnes en annen versjon av denne låten med henne, som ville gått rett hjem på Cosmopolite)

 

3. Shaun Escoffery «Days Like This» (DJ Spinna remix,  Oyster 2002)

Britisk indiesoulhelt som aldri tok helt av kommersielt, selv med en tidsriktig MJ Cole-remix av Sony-hitten «Space Rider» i 2001. «Days Like This» kom året etter, men det er en remiks som har fått den inn i historiebøkene. Apropos overspilt: denne låtens ekstremt oppløftende og allsangvennlige kvaliteter har gjort den så populær blant soul- og house-DJs i britiske sammenhenger at enkelte etter hvert har lagt den for hat (med dertil påfølgende nettkrangling og dårlige vibber, noe som ellers er uvanlig i dette miljøet). Noe forståelig etter over ti år. Men det var ikke én sur mine å se denne søndagsettermiddagen.

 

4. McFadden & Whitehead «Ain’t No Stopping Us Now» (Philadelphia International Records, 1979)

Hele salen danset i takt fra side til side, den såkalte Southport suffle, og sang med av full hals. Kanskje ikke så rart, dette er disco- og phillysoul-eraens mest inspirerende låt, fra et av de fremste låtskriverparene i Philadelphia («Backstabbers», «Wake Up Everybody», «I’ll Always Love My Mama») som endelig fikk en liten smak av rampelyset, og fikk en ekte hit med denne. Tragisk nok ble John Whitehead skutt for ti år siden, noen trodde han var en annen. I Southport vet i alle fall de fleste hvem han var. Og selv om denne er godt brukt, fra sportsarenaer til politiske vekkelsesmøter, var det en gedigen glede å høre den i et stort rom sammen med venner. Det er en grunn til at den er en klassiker.

 

5. Garfield Fleming «Dont Send Me Away» (Becket, 1981)

OHMIGOSH. En modern soul/boogie-perle som er legendarisk i de britiske soulmuljøene, særlig nordpå. Her begynte familiefedre å klage over rusk i øyet. Låtens groove er uimotståelig. For et tempo! Fleming er en rimelig obskur artist som aldri hadde store hits hjemme i USA. Kanskje ikke så rart det ble med denne,  og én singel til. Fleming var også med i en sen liveutgave av The Delfonics, men vil alltid bli husket for denne låten. DJ Colin Curtis ble tatt inn på scenen da denne ble spilt, så det er mulig å anta at det var han som oppdaget låten i sin tid, og senere spilte den i Blackpool, Manchester og omegn på tidlig 80-tall.

 

6. Holland-Dozier ”Why can’t we be lovers” (Invictus, 1972)

Her dryppet det tårer ned på Fred Perry-skjortene. Lamont Doziers vokal på denne ekstremt dype balladen, de gamle Motown-låtskrivernes første hit på egenhånd, er egentlig noe man bør oppleve sittende, eller i stabilt sideleie. Men frihetsfølelsen man får av å danse rolig og introvert til denne, og synge høyt med, før du oppdager at sidemannen og kvinnen foran gjør nøyaktig det samme, og får et stort smil tilbake, er nettopp det Southport handler om. Sees neste år.