Den blå gleda - Eno
SondreBratland12

Den blå gleda

Det er snart tid for juledoom. Vi dro hjem til Sondre Bratland for å prate om multesteder, Hank Williams og verdens beste juleplate.

Tekst Håvard Nyhus & Eirik Kydland Foto Øystein Grutle Haara

Del:

I EDLAND ER ALLE ruter mørke. Øverst i fjellsidene, der formiddagssola slipper til, gnistrer det i gult og rødt løv. Nede langs Europavei 134 ligger det rim på asfalten. Et ensomt plastskilt frister med sjåførtallerken til en god pris, men den tilstøtende turistheimen ser ikke ut til å tilby annet enn uoppredde senger. Selv den lokale Joker-butikken er stengt. Ingen som skal levere Lotto-kupong engang? Vi fisker frem mobiltelefonen, dobbeltsjekker dato og klokkeslett. En helt vanlig fredag formiddag sent i oktober. Ingen grunn til at bygda skal ligge øde.

Men mens vi ruller sakte på stille veier, og svinger av opp i høyden mot Heddeli, der folkesangeren Sondre Bratland bor, ser vi det. Ved skolen, i hager og på alle tun flagges det på halv stang. Hele Edland er i begravelse, også Bratland. Og når vi noen minutter senere parkerer foran huset der han og kona bor, godt og vel 600 meter over havet, åpner dalen seg. Nederst renner elven Bora lite entusiastisk forbi.

Samtidig står Bratland i et kirkerom og spiller forsiktig på en kassegitar mens han synger «gje meg handa di ven, når det kveldar, det blir mørkt og me treng ei hand». Hans versjon av den irske folketonen «Down By The Salley Gardens» er blitt sangen mange nok forbinder sterkest med Bratland. Han har sunget den i mange begravelser. «Kanskje for mange, det må ikke gå automatikk i det», forklarer Bratland når han et kvarter senere stiger ut av sin Volvo – svartkledd, hvithåret, og med gitaren i hånda.

– Det er jo blitt et av mine hovedprosjekter, å samle inn og fremføre religiøs folkemusikk som er knyttet til de store ritualene i livet: fødsel og død, fortsetter han.

Ikke noe småprat her. Den tidligere rektoren og speiderlederen går rett på sak. Hvorfor ikke? Ute på parkeringsplassen bør det være plass til livets store spørsmål.

– De felles menneskelige trekk som finnes på tvers av landegrenser og religioner, kommer til uttrykk i nettopp disse situasjonene. Det er da alle vi som tilhører arten homo sapiens viser at vi har en tendens til å utrykke oss likt: Når vi sukker og stønner. Når vi er på vårt mest intense. Når vi gråter, når vi ler.

 

BUDEN GJEST
Da Sondre Bratland platedebuterte med Pilegrimens sangbog i 1982, ikke bare innvarslet, men knesatte den en gjennomgangstone som har vist seg å prege hele hans karriere. Den mollstemte «blå gleda». Dette er Bratland sin karakteristikk av stemningen i den vokale, religiøse folkemusikktradisjonen. Tonen skal være leken og mottakelig for livets skyfrie dager, men også var for menneskesjelens dypeste lengsler. Her ligger en innsikt i alle tings forgjengelighet, men også et sterkt håp om at noe varer og består. Som det heter i et nøkkelspor fra Bratlands sangbok: «Eg er ein gjest i verda».

I dette finnes også en vilje til å møte verden på en fordomsfri og åpen måte, noe som gjenspeiles i Bratlands platekarriere. Han har oppsøkt eksotiske plasser som Røldal, Pakistan og Bhutan for å spille inn musikk. Hans versjon av Draumkvedet ble til i bevegelse, tatt opp i 29 ulike kirker og klostre i Nord-Spania («det var nok mer en bilgrimsreise enn en pilegrimsreise», poengterer Bratland leende), mens juleplata Rosa frå Betlehem ble til i fødselskirken i Betlehem.

– Jeg tror på dette med å komme til en spesiell plass. Folk spør: kunne du ikke laget disse platene hjemme, da? Men det kunne jeg ikke, forklarer Bratland, mens han skjenker kaffe og byr på hjemmelagde rundstykker med smør og brunost rundt et romslig stuebord.

Veggene er nærmest fulldekket med minner, kunnskap og rariteter: Sorthvite fotografier fra reiser, hyller fylt opp med robuste leksikon og bokserier med skinnrygger, innrammete turnéplakater fra tre tiår bakover, en utstoppet lundefugl titter ned fra en hylle. Her og der henger det sprukne tregjenstander med spor etter lang virkningshistorie, men for oss ukjent bruksfelt. Et området i stua er viet en liten utstilling av diverse strengeinstrumenter, blant annet en imponerende, viggofon-aktig kora som Bratland fikk i gave av kona Elisabeth. Og på et bord: et bronsediplom med gåtefulle inskripsjoner på, som visstnok kom i posten fra Iran for noen dager siden. Hele dette huset midt i Vinje, midt i Norge, virker fylt opp med biter fra verden. På sine mange reiser har Bratland oppdaget universelle likheter, som han har utforsket med sin sang.

– Jeg tror vi alle har en felles Gud. Jeg tror det er Gud som ha skapt det som er levende på kloden, og at det er det som forener oss. Når mennesket – uansett hvor på jorden det befinner seg – påkaller Gud, eller klager, eller synger sin glede, så låter det veldig likt, fordi opphavet er det samme, sier Bratland.

Han tar seg god tid, som om språket brister om man forhaster seg.

– Hør når en mor synger for sitt barn. Det er noe som er grunnleggende felles for oss mennesker, og da kan det låte ganske likt uavhengig av hvor en kommer fra. Folkesangen kan være provinsiell, men den er også noe av det mest universelle vi har.

SondreBratland01

 

I GODE HENDER
Denne impulsen, jakten på det globale i det lokale, har sendt Bratland til religionens frontlinjer. Han har samarbeidet tett med buddhisten Jigme Drukpa fra Bhutan og Suheil Khoury fra Palestina. I 2006 lagde han platen Dialogue i Pakistan sammen med sufimuslimen Javed Bashir. Etter et besøk hos Bashir, skulle Bratland tilbake til hotellet, men det var blitt sent og mørkt.

– Bashir ville følge meg til bilen, for han synes det var litt utrygt ute. Så han tok hånda mi, slik at vi leide hverandre. Sondre, you are like my big brother, sa han til meg. I pray for you every night. Altså …. når du møter den type religiøsitet, bryter det veldig med alt det man leser om det stygge som skjer i religionens navn. Jeg tror det handler om å møte folk direkte. Slike møter rundt omkring i verden har gitt meg et helt annet syn på religion. Det er en innsikt som er kommet gradvis i livet for meg, som en overrisling.

Da Bratland holdt julekonsert i Nykirken i Bergen forrige adventstid, spilte han av et opptak av morens sang. «Hun sang støtt», sier han, «uansett hva hun holdt på med», med et rikt repertoar av slagere, revysanger og religiøse folkeviser. Også den dag i dag er det gode kvinnestemmer han lettest lar seg røre av. Han nevner blant annet Sofia Karlsson og Ragnhild Furuholt.

Som tenåring oppdaget Bratland etter hvert impulser utenfra, og begynte å reise ned til båthavna i Skien for å kjøpe LP-er med Hank Williams («Måten Hank brukte stemmen på, er i slekt med stevsangen i Setesdal», ifølge Bratland), og opparbeidet seg etter hvert et rykte i bygda som en «mer enn habil Elvis-imitator». Da han skulle begynne å studere, valgte han musikkonservatoriet i Oslo, og reiste dit for å ta deleksamener i musikkteori og sangundervisning. Han terpet på sin lyriske baryton. Sang Schubert. Men noe skurret.

– For å sitere Rolv Wesenlund fra Mannen som ikke kunne le: «Det ble liksom ingen hjertelighet over det.» Den kom først da jeg fant tilbake til folketonene.

 

SLØYFER PÅ TONEN
Ragnar Vigdal (1913–1991) var folkesanger fra Luster i Sogn. Etter å ha hørt Vigdal på folkemusikkhalvtimen på NRK, fikk Bratland en slags musikalsk åpenbaring. Å Gud, den som hadde et sånn sanguttrykk, tenkte han. Han begynte å dyrke denne sangstilen, kjennetegnet av ekstra sløyfer på tonen, og begynte samtidig å hente frem igjen religiøse folketoner han hadde hatt liggende i bevisstheten siden han var liten.

– Et år tok jeg permisjon fra lærerjobben, og reiste rundt i Agder og Telemark og samlet inn religiøse folketoner, men også vuggeviser. Det var i møte med det vi kaller kjeldur, altså kilder, i folkemusikken, at jeg fikk veldig sterke tanker om at det i denne sangskatten finnes et eksistensielt fellesskap, på tvers av kultur og religion.

Å samle inn dette materialet er imidlertid ikke gjort i en håndvending. De som har tatt vare på sangtradisjonen frem til vår tid uten at det er nedskrevet, gir ikke fra seg skattene sine til hvem som helst.

– En gang besøkte jeg en fyr som het Jakob Mollatveit ved Saudafjorden. Det var midt i høyonna, og jeg skjønte at den eldre broren hans ikke var noe særlig blid for at jeg kom på besøk. Jeg så det var tordenskyer i det fjerne, og de var ikke ferdig med å hesje ennå, så jeg satte i gang med å hjelpe til med arbeidet. Da vi var ferdig, gikk jeg og veslebroren inn i huset. Så snakket vi lenge. Det gjelder å bruke tid. Vente. Først da kommer skattene fram. Det er omtrent som om de skulle vise frem arvesmykkene sine. Du må bruke god tid. Det er ikke noe du kan eller skal raske til deg.

– Det hellige er noe du må møte med varsomhet og andakt?

– Ja, dette er alvorlige ting som man ikke skal tøyse med. Det var maktpåliggende for alle disse kildene. De måtte være sikre på at sangskatten ble ordentlig tatt vare på. Jeg kom til å tenke på min tante Britta, som var som min andre mor, de bodde på grannegarden. Hun viste meg multestedene sine, noe som er tegn på den aller største fortrolighet. Da hun lå til sengs og skulle dø, og dette var midt i multesesongen, insisterte hun på at jeg måtte gjenta rutebeskrivelsen til multestedene. Igjen og igjen. Slik at hun kunne være sikker på at jeg hadde fått det med meg. På samme måte er det med sangene som skal overleveres.

Omtrent slik gikk det også for seg da Bratland fikk stafettpinnen fra Ragnar Vigdal. Som regel er det eleven som er pent nødt til å oppsøke læremesteren, men nå var dette snudd på hodet. Om lag tjue år etter at Bratland hadde hørt Vigdal på radio, kom sistnevnte til Edland og banket på. Det begynte å haste.

Eg har høyrt at du er interessert i desse gamle, kristne songane, sa han til meg. Eg har hatt to hjerteinfarkt, og eg kan ikke være den eineste som kan desse, så nå skal du lære. Så satte han meg så å si ved sine føtter. Siden sendte han meg kassetter når han plutselig kom på en sang jeg måtte ha.

cbe62535e98e93f3d8b1570dd56e185193325063

 

FORBRØDRING
Bratlands evne til å bygge tillit og fortrolighet i møte med kildene i folkemusikken, har også vært uvurderlig i møte med ulike tros- og kirkesamfunn. Det handler om å appellere til det beste i hverandre, om sosial intelligens – og litt om snedighet. Arbeidet med Rosa frå Betlehem, Bratlands juleplate fra 1992, er en skole i diplomati og økumenisk alliansebygging.

Han ville lage en juleplate med musikere fra hvert verdenshjørne, nettopp fordi den ikke skulle knyttes til en bestemt tradisjon. Organist Iver Kleive ble hyret inn som «klassisk europeisk organist», gitarist Knut Reiersrud «er jo fra Mississippi-deltaet, på en måte». Paolo Vinaccia, latineren, spiller perkusjon, mens den palestinske fløytisten Suheil Khoury representerte Midtøsten. Sammen med Kirkelig kulturverksteds sjef Erik Hillestad reiste Bratland ned til Betlehem for å sondere terrenget.

– Jeg og Erik gikk rett til Fødselskirken, og spurte om det var mulig å gjøre en innspilling der. Nei, helt utenkelig, fikk vi beskjed om. Glem det. Dere kan like gjerne spørre om å spille inn en plate i Peterskirken i Roma.

Bratland, begunstiget med listighetens nådegaver, visste imidlertid råd. Han ringte Kjell Arild Pollestad, den katolske presten, som han «kjenner litt». Kunne ikke han skrive en anbefaling? Jo da: «To whom it may concern. Sondre Bratland har i flere år betydd veldig mye for kristne av alle konfesjoner i Norge, spesielt den katolske.» Brevet ble sendt med kurer til biskopen i Jerusalem. Dørene var i ferd med å åpne seg for protestanten Bratland.

– Da vi kom ned andre gangen, var det helt annerledes. Etter messa klokka fem, kunne vi komme og holde på til syv. Au da, bare riggingen ville ta en time i seg selv, tenkte vi. Men neste kveld fikk vi holde på til ni. Og så begynte fransiskanermunkene å bli nysgjerrige, de sto i døråpningen og lyttet. De gjenkjente nok mye av det de selv brukte. Og da vi kom tredje kvelden, fikk vi beskjed om at vi kunne holde på så lenge vi ville. 

SondreBratland08

 

UBEHAGELIGE FØLELSER
At stoffet ga gjenklang hos skuelystne fransiskanermunker, er imidlertid ikke ensbetydende med at juleplata vekker hugnad og «varme følelser» her hjemme. For lenger unna den patenterte, nellikduftende norske julekitchen er det knapt mulig å komme. Lydbildet er sakralt, nedstrippet og alvorstungt. Man kan formelig høre den varme autoriteten i Bratlands stemme treffe historiske steinvegger. Med plata ville Bratland gi plass til det ubehagelige ved julebudskapet.

– Vi gjorde en konsert med den plata i Johanneskirken i Bergen en gang. Etterpå kom det ei dame bort til oss. Vet du hva, sa hun, her kommer jeg til kirken for å få en god julestemning, og så gir du oss Harmageddon. Som en del av konserten hadde jeg blant annet lest et dikt om det brutale i at ei 16 år gammel jente føder en gutt på et fjøsgulv. Julefortellinga er jo ikke bare vakker, og det synes jeg fortsatt er uhyre viktig å få frem.

Albumets omslagsbilde viser Odd Nerdrums maleri «Spedbarn». Det viser til det elementære, men helt spesifikt menneskelige: Vi er de eneste skapningene som gråter. Gråtende og nakne kommer vi inn i verden, mer sårbare, avhengige og hjelpeløse enn noe annet skapning. Fullstendig overgitt andres hender.

– Barnet ligger der som en puppe, omtrent. Forlatt. «Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke i mot ham», forteller Bratland og siterer fra Johannesevangeliet.

Resultatet er en juleplate man bør møte med skånsomhet når det lakker mot advent. Det er ikke en plate du hører på i utrengsmål mens du setter opp årets pepperkakehus. Lytter man til albumets saktegående, dvelende versjoner av «Kling no klokka» eller «Mitt hjerte alltid vanker», er det stor sjanse for at man kapsles inn i eksistensiell grubling der man sitter dresskledd og fettglinsende ved julekveldsmiddagen. Ribbetyggende kjever stopper opp i møte med musikkens høytidelige vesen. Uttrykket juledoom er ved flere anledninger ytret i ENO-redaksjonens lokaler, for å beskrive følelsen av Rosa frå Betlehem. Eller som Bratland påpeker humrende:

– En god ateist-venn av meg sa en gang: Du Sondre, den er veldig flott å høre på. Men jeg får sånne ubehagelige religiøse følelser av den.

 

EN LINJE PÅ SKAPET

For slik er kanskje musikkens vesen, på sitt beste et solgløtt til noe større. Og nå sitter Bratland ved bordet og synger for oss. Først noen strofer fra en omdiktet versjon av Hank Williams «Wedding Bells». Så peker han på et solid treskap i hjørnet med en linje inngravert i treverket: «Den som udi Verden lyksalig vil være maa have Fornøielighed», og synger de så humørfylt ut i rommet. Ordene har Bratland hentet fra det han omtaler som «Vestlandets Petter Dass», pietisten Niels Olsen Svee (1758–1989), og de blir stående som et slags oppmuntrende, innrammende motto i spisestua.

– Det er skrevet i vestlandspietismen tid, men er likevel ganske spreke og livsbejaende saker. Jeg har jo vokst opp med foreldre som hadde følgende holdning: menneske først, så kristen, forklarer Bratland og reiser seg.

Han vil tilbake til sangskatten. For her gjelder det samme: sangen først, der nest sangeren.

– Du skal ikke synge for å briljere, men fordi du har noe på hjertet. Det aller viktigste når du skal fremføre, er å tre til side for sangen.

Bratland illustrerer ved å stille seg ved siden av stolen og liksom slippe noe usynlig forbi.

– Det handler om å formidle en sang uten å komme i veien for den, eller forstyrre den med sin egen person.

– Og her er det mange som synder, synes du?

– He he, ja, jeg synes nok jeg stundom kan høre det. Jeg husker Ragnar Vigdal sa til meg: Vi har fått sangens gave vi to, Sondre. Og en gave er ikke noe du går rundt og brikjer deg for. En gave er noe du er evig takknemlig for.

SondreBratland09

Fakta:

Sondre Bratland

Norsk kveder og sanger fra Vinje i Telemark. Født 1938.

Har samlet religiøse folketoner, og formidlet folkemusikk gjennom en rekke plater, konserter og undervisning. Lærerutdannet, og har virket som lærer og rektor ved Edland skole. Representerte KrF i Vinje kommunestyre 1970–78, og var speiderleder i over 25 år.

Statsstipendiat fra 1997. Mottok Spellemannpris for albumet Pilegrimens Sangbog i 1982.

Er hver jul aktuell med albumet Rosa frå Betlehem (1992).

Bonus: Tre andre klassiske Bratland-utgivelser

im

Pilegrimens sangbog (1982)

Folketoner med arrangementer improvisert fram under innspilling. Orgel: Iver Kleive, fløyte: Per Egil Hovland, hardingfele: Hauk Buen. Platen fikk Spellemannprisen.

– Dette var den første plata jeg gjorde, i Gjerpen kirke. Jeg følte vi var i ferd med å lage noe virkelig spennende, men jeg var også litt engstelig for at vi gikk over en grense med disse religiøse folkesangene. At vi eksperimenterte for mye. Og hva ville mor si? Det tenkte jeg på. Så jeg ble veldig lykkelig da jeg spilte det for mor, og hun sa: Åh, dette var fint. Da kunne jeg være trygg på at jeg hadde gjort noe riktig. Jeg trives i det hele tatt med å spille sammen med improviserende musikere. Hvis du ikke tør å ta sjansen på å tabbe deg ut, vil du aldri få til noe som er genialt. Du må ta sjanser. Det er litt som da jeg var seksten år og hoppa på ski. Du må bare la det stå til. Som regel lander man. Og hvis ikke, glemmer du det ganske fort.

4284-600x800-ffffffff-Cropped

Inn i draumen (1988)

Bånsuller til ro og trøst. Steinar Ofsdal, Leiv Solberg og Iver Kleive medvirker.

– Å ha en mor eller far som synger mye for barnet når det er lite, til og med før det er født og ligger i mors mage, det er jeg sikker på at betyr veldig mye. Min tanke var at denne plata måtte bli så bra at foreldre fikk lyst til å lære disse sangene og synge dem til sine barn. Jeg husker at Klassekampen skrev at dette var «nærmere sengekanten enn scenekanten». Og det var målet mitt og. Det skulle være brukskunst.

4285-600x800-ffffffff-Cropped

Mysteriet (1990)

«Påskeplata». Med Nils Petter Molvær og Gunnar Andreas Berg.

– Spilt inn i Røldal stavkirke. Det er det viktigste pilegrimsmålet i landet ved siden av Nidarosdomen. Jeg husker jeg var der som liten gutt, det gjorde enormt inntrykk. Det henger et krusifiks der, som svetter på Sankthansaften og skal ha helbredende virkning. Da jeg kom ned dit, satt Erik Hillestad i et bitte lite kott med lydutstyret sitt. Tone Winje satt på galleriet og skrev tekstene. Arne Nøst satt nede i benkene og laga illustrasjonen til omslaget. Dyppet en svart tusj i rødvin for å bruke det som maling. Så da vi dro igjen, hadde vi hele konseptet klart. Fire netter i den stille uke. Det tror jeg betydde mye for produktet. Vi leste historien om krusifikset, og følte på nærværet. Jeg tror slike ting er med på å gi en konsentrasjon som slår godt ut i musikken.

Denne saken sto opprinnelig på trykk i ENO#14, utgitt november 2013.

Stikkord: