Frihet i en liten Boble - Eno
Skjelve1

Frihet i en liten Boble

Lurt av Bruce Springsteen. Et oppgjør på riksvei 43.

Tekst Bernt Erik Pedersen Foto André Løyning

Del:

Denne teksten sto opprinnelig på trykk i ENO#6 i 2011, sammen med et langt portrettintervju med Tønes

Vi poster den på nett nå, fordi det er sommer og tid for å kjøre bil om natta, og fordi Tønes fortsatt er en av Norges største låtskrivere. 

Det er en mørk og stormfull natt. Jeg kjører en svart Boble på riksvei 43 [1] mellom Farsund og Lyngdal. Det er 1989 og jeg vil vekk. «It’s a town full of losers and I’m pulling out of here to win», synger Bruce Springsteen, og jeg synger med. Jeg har spilt over LP-boksen Bruce Springsteen & The E Street Band: Live 1975‒85 på tre Maxell-kassetter, det er kassett 1 jeg spiller oftest i bilen, den som starter med «Thunder Road». «These two lanes will take us anywhere», synger Bruce Springsteen, mens jeg kjører forbi Dødssvingen, der kjæresten til en av jentene i klassen kjørte seg i hjel et par år tidligere. «There are ghosts in the eyes of all the boys you sent away», synger Bruce Springsteen, og han vil at jeg skal rulle ned vinduet og at håret mitt skal flagre i vinden, men det er surt og kaldt ute, nordvesten blåser rett gjennom bilen, så jeg ruller opp ruta når sangen er slutt.

Det er en klar og kald ettermiddag. Jeg kjører en blå Opel stasjonsvogn på en trang adkomstvei i et boligområde i Oslo. Det er 2010 og jeg skal på fotballtrening med sønnen min. Norges største radiokanal NRK P1 spiller «Stapte Renault», og det føles som en seier. Det er den nye låten til Frank «Tønes» Tønnessen, som jeg mener er Norges største låtskriver de siste 15 årene, men han blir nesten aldri spilt på radio. Han er for rar og tvetydig og stillferdig, han har en dialekt som ligner på min og som gjør at Oslo-folk ikke skjønner hva han synger om. Men på «Stapte Renault» har han elgitarer og en høy og tydelig produksjon som trenger gjennom bilradioen når han synger «me e på vei, ska av sted, prøve lykko i ein nye kommune».

Jeg tenker at dette er den beste låten Frank Tønnessen har laget, og den får meg til å tenke på sist gang jeg hørte på «Thunder Road» og innså at sangen er en løgn. Jeg hørte på live-plata som fulgte med deluxe-utgaven av Born To Run, og hadde ikke hørt «Thunder Road» på noen år. Plutselig slo den meg som hul, blåøyd, teit, med en gammeldags tro på bilen som frihetssymbol. Og da jeg hadde fordøyd skuffelsen over at sangen ikke virket på meg lenger, skjønte jeg at det var jeg som hadde forandret meg, ikke sangen, og i alle fall ikke Bruce Springsteen. Friheten Bruce Springsteen lokket meg med en gang, er ikke virkelig. Den henger sammen med en romantisk, utdatert forestilling om frigjøring gjennom rock ‘n’ roll, basert på 1900-tallsutopien om Amerika som Det lovede land, med biler og jenter og muligheter. Sett deg i Cadillacen og kjør ‒ et sted der ute ligger lykken, sannsynligvis langs Route 66.

Setter du deg i Bobla og kjører videre oppover Riksvei 43, ender du opp i Kvås, Snartemo eller Eiken. Kjører du Riksvei 43 andre veien, mot kysten, ender du opp på Borhaug og Lista fyr, og da er det slutt. Da er det Nordsjøen neste. Bilen bringer deg dit, men ikke lenger.

Skjelve3

Likevel går det an å stappe alle tingene sine i en Renault, sette hunden ved siden av seg i framsetet og kjøre av sted til en annen kommune. Bruce Springsteen synger om en salgbar myte, men Frank Tønnesen synger om livet slik det er der vi kommer fra. Det er disse veiene og disse stedene han synger om på «Stapte Renault», selv om han bor en time lenger vest, ved Riksvei 42.

Det er en by full av tapere, sang jeg med Bruce Springsteen, og hvor ufordragelig arrogant var vel ikke det? Jeg skylder på Bruce Springsteen. Han lurte meg. Jeg var ung og lett påvirkelig. Ingen er tapere fordi om de blir der de er og lever livene sine der. Så blir det noen runder med barn, huslån, skilsmisse, bikkje og kanskje ny samboer, så glemmer du deg bort og ting går over styr på gården, og plutselig får du dyrebeskyttelsen på nakken, og noen barnebidrag du ikke har fått betalt, går til namsmannen. Da hjelper det lite å stikke til Amerika og sette seg i en Cadillac og kjøre av gårde mens håret flagrer i vinden. Før eller senere må du stoppe, og så sitter du der blakk og full av gjeld, langt hjemmefra, og får kanskje aldri se ungene mer, og det er ingen steder igjen å kjøre, og hvem er det da som er taperen?

«Det er en dødssving på Thunder Road også»

Men det fins håp i en ny kommune. Du kan starte på ny i Hægebostad eller Sokndal eller Flekkefjord eller inni Åpta. Der fins det kanskje et billig gårdsbruk til salgs og nye naboer som ikke vet alt du har gjort, og hvis ikke eksen vil ha deg på døra når det er samværshelg, kan du avtale å hente ungene på Lyngdal Inn. Med den nye veien er det bare en halvtime å kjøre. Vi har en siste sjanse til å gjøre drømmen virkelig, sier Bruce Springsteen, men det er ikke sånn, det fins alltid nye sjanser.

Jeg sitter på 37-bussen på vei til jobb og hører på «Thunder Road» igjen, men det er nesten ikke nødvendig. Jeg husker hele teksten, særlig de siste versene om den ensomme Mary som blir hjemsøkt av guttene som forsvant. «They haunt this dusty beach road in the skeleton frames of burned out Chevrolets», synger Springsteen, det er godt skrevet, jeg liker rytmen i ordene og bildene de fremkaller: «They scream your name at nights in the street/your graduation gown lies in rags at their feet/and in the lonely cool before dawn/in your room you hear their engines are roarin’/but when you get to the porch they’re gone/on the wind», synger Bruce Springsteen. Nå har jeg skjønt at «Thunder Road» er fiksjon, at det ikke er Bruce Springsteen som synger, men en desperat og upålitelig forteller, og jeg ser sporene etter mørke, død og sorg i teksten. Det er en dødssving på Thunder Road også.

Men er det Midtvesten eller Kvinesheia, svart-hvitt-landskapet på omslaget til vinylsingelen «Stapte Renault»? Da Skjelvekommode la låten ut på Soundcloud høsten 2010, hadde de tagget den med påskriften «frihetsrock». Du kan ri gjennom natta på jakt etter Det lovede landet. Eller du kan stoppe langs veien og raste, unne deg en middag på en sliten kafé, så kommer vi når vi kommer. Livet er ikke langt vekke.

 


[1] Fylkesvei 43 (Fv43) går mellom Lista fyr i Farsund og Skeie i Hægebostad. Veiens lengde er 76,5 km. Før 1. januar 2010 var veien riksvei, etter at regionsreformen trådte i kraft har den nå status som fylkesvei (Fra Wikipedia).