Soulacoaster i sør - Eno
r-kelly-black-panties

Soulacoaster i sør

På vei mot R. Kelly: En reise i «Kongen av r&b» sin musikalske sørstatsarv.

Tekst Eivind Eide Skaufjord Foto Sony

Del:

«Before you go on this Soulacoaster with me, though, there is one thing I have to say: No matter what speed it goes, how high it soars, or how low it drops – hold on».
Soulacoaster: The Diary of Me

R. Kelly, «Kells», eller Robert Sylvester Kelly, som er hans fødenavn, er denne uka ute med sin tolvte plate, Black Panties. Han har de siste 20 åra eid hitlistene som utøver, produsent og låtskriver. «Bump n’ Grind», «I Believe I Can Fly» og «You Are Not Alone» (skrevet for Michael Jackson) er tre eksempler. Han oppdaget Aaliyah da hun var 14 (der følger det en tvilsom historie, for øvrig) og har samarbeida med «alle» i hiphop- og r&b-verdenen. Likevel er det først i løpet av de senere årene han har begynt å få den anerkjennelsen han fortjener, også utenfor kretsen av lidenskapelige r&b-entusiaster. Han kunne neppe ha toppa plakaten på en stor rockefestival for ti år siden, men i dag er det ingen som rynker på nesa av det. Det skulle egentlig bare mangle. Ja, Øya, hva skjer egentlig?

Kells ble nylig kåret til det største musikalske geniet de siste 20 årene, av musikkmagasinet Vibe. «The genius of 46-year old singer/songwriter/producer Robert Sylvester Kelly is in his otherworldly ambition,» konstaterer bladet, noe Kelly bekrefter i et tilhørende intervju: «I’ve really been writing a lot of country songs». Vent, stopp pressen! Lefling med country er en ikke ukjent aktivitet i hiphopen (i mindre grad i r&b, kanskje), men en fullstendig omfavnelse av sjangeren har man sett lite til. Derfor er det på høy tid at noen i r&b-sjiktet begynner å bevege seg lenger innover i dette landskapet. Her, som med så fryktelig mye annet, ser det ut som vi må sette vår lit til Kells.

I sommer hadde jeg gleden av å oppleve R. Kelly i levende live på Bonnaroo-festivalen i Tennessee i USA. På vei mot dette avsidesliggende jordet av en festival, passerte jeg tre av USAs mest sentrale musikkbyer, New Orleans, Memphis og Nashville. I løpet av denne reisen – på vei mot R. Kelly – var det en selvfølgelig oppladning å reflektere over Kells’ musikalske bagasje og arv, med utgangspunkt i disse byene, og med hans selvbiografi  Soulacoaster: The Diary of Me friskt i minnet.

Utskeielser i New Orleans

Mange vil hevde at den amerikanske musikkens vugge befinner seg sør for Mason–Dixon-linja. R. Kelly er klar over dette. Han er riktignok selv fra Chicago, men de musikalske røttene hans strekker seg helt tydelig sørover, blant annet til det Memphis-baserte plateselskapet Stax, som var det grisete sørstatsmotstykket til de mer strigla artistene på nordlige Motown. Retroutskeielsene til Kells på hans to siste plater, Love Letter (2010) og Write Me Back (2012), inneholder åpenbare nikk sørover, ikke bare til Memphis og Stax, men også til New Orleans – syndens pøl og gladjazzens hjemsted. Byen som på mange måter lever etter Kells’ «Ignition (Remix)»-mentalitet: «We got food everywhere, as if the party was catered,» som det heter i sangen, og: «Then after the show, it’s the after party. And after the party, it’s the hotel lobby.»

Folk som bor i New Orleans hevder at det er her det hele starta, altså det meste vi i dag kjenner som vestlig populærmusikk. Byen er et sammensurium av spansk, fransk, britisk, afrikansk og karibisk innflytelse som sammen har bidratt til tilblivelsen av en helt spesiell kultur. Alt som enkelte kjipinger mener ikke er bra for deg, er grunnpillarer i New Orleans’ kultur: Overdådig fet (men fantastisk!) mat, overdådig festing, overdådig alkoholinntak, nakenhet, jazz (djevelens musikk) og blues (også djevelens musikk). Med låta «One Me» fra TP-2.com (2000) speiler Kells nettopp et slags konsentrat av New Orleans-mentaliteten: «I’m a winner, I’m a winner, I’m a winner. I’m a winner in bed. Go to dinner, go to dinner, go to dinner. Go to dinner in bed.» Enkelt og greit.

Dessverre har partyturister og college-kids gjort sitt ytterste for å gjøre byen om til et helårs spring break-kalas. Dette begrenser seg heldigvis stort sett til det togkræsjet av en gate som er Bourbon Street. Skjønt, hvis R. Kelly noengang skulle finne på å lage en ny «Fiesta»-aktig video, så vil han garantert finne et ungt, lettkledd og villig publikum her.

Ifølge Soulacoaster startet Kells karrieren med å synge på gata: «That’s when I got an idea. ‘Hey man, watch this’, I told my homies. I put on my shades, took the Chicago Bulls baseball cap off my head, put it on the ground, and started singing ‘Easy Like Sunday Morning’ by the Commodores, a song I knew everyone loved.» Og dermed var det gjort.

Den spontane «go for it»-mentaliteten den unge R. Kelly fremviste, er også noe vi kan si er typisk for New Orleans. Riktignok så vi kanskje ingen fremtidige multi platinum selling artists i byens gater, men det er jo lov å håpe at gjengen med et dusin tenåringsbrassbandere som rocka Frenchmen Street nattestid vil komme seg opp og frem her i verden.

Gud og Memphis

I Soulacoaster skildres også en scene der den unge Robert Kellys musikklærer vil ha han med til en gospelmusikkonvensjon i Memphis. Hun mener at den spirende artisten vil ha stort utbytte av denne opplevelsen, men moren er skeptisk: «You don’t think gospel folk party?». «I just gotta go to Memphis, I really do,» svarer Kells. Men det er musikklæreren, Miss McLin, som kommer med det vinnende argumentet: «I believe that Memphis is one of those places God wants me to take him.» Vi følger i Kells fotspor til Memphis. Guds vilje, jo.

På Stax-museet i Memphis kan hele Booker T and the MGs, samt en drøss andre legender meddele (via et videoopptak) at det var country de vokste opp med å høre på. Country fra radioen (Grand Ole Opry) og gospel fra kjerka. Og så lagde de «Knock on Wood», «Do the Funky Chicken» og «Theme from Shaft». Jo da. Linken er kanskje ikke så fjern som man skulle tro. Om det fortsatt skulle være noe tvil, bekrefter en tur til Sun Studios (Memphis’ andre legendariske musikkstudio) at country, blues og soul var nære naboer en gang i tida. Vi følger countrysporet videre og reiser til Nashville, hovedstaden til Kells’ ferskeste musikalske fancy.

Forbilder i Nashville

I Nashville besøker vi legendariske Grand Ole Opry: kombinert konsertlokale og et ukentlig direktesendt countryradioprogram som har blitt kringkastet siden 1925. Publikum utgjør, ikke overraskende en homogen, hvit masse, og det samme gjør artistene. Jeg sitter der og lurer på hvor mange svarte artister som egentlig har opptrådt der i årenes løp. Noen definitiv liste over samtlige som har opptrådt på The Grand Ole Opry finner jeg ikke, men en liste over artister som har blitt innlemmet som «medlemmer» i Grand Ole Oprys eksklusive klubb finnes. Av 182 medlemmer er tre av dem afrikanskamerikanske. Den ferskeste av dem er tidligere vokalist i nittitalls-obskuritetene Hootie and the Blowfish, Darius Rucker, og det sier vel sitt. Her er det forbedringspotensial. R. Kellys countryalbum kan ikke komme fort nok.

Noen dager senere, på en showcase for fremadstormende band fra Nashville og omegn får vi med oss bandet Saint Paul and the Broken Bones fra tjukkeste Mississippi. De spiller funky gospel-aktig soul. Frontfiguren, en lubben, bebrillet Elton John-avart, må antagelig være blant de bedre hvite, mannlige soulsangerne jeg har sett. Så drar bandet i gang «A Change Is Gonna Come», låta Sam Cooke skrev til borgerrettighetsbevegelsen i USA kort tid før han døde. Du skal være en anelse dumdristig og historieløs hvis du er hvit og synger den låta, har jeg alltid tenkt. Selskapet vårt, begge svarte, er delt i sine meninger: «Synger de virkelig den låta? Har de ikke skjønt noe?» og «Er det så nøye da? Det er bare en sang» er de to ulike reaksjonene. Uansett: R. Kelly trekker i Soulacoaster Sam Cooke frem som et av sine største forbilder.

http://www.youtube.com/watch?v=tqoAR0QrGtQ

Endelig Bonnaroo

Omsider når vi vårt endelige mål. Bonnaroo startet opp som en festival for folk som var glade i Grateful Dead, bluegrass og psykedelisk dop, men hadde også helt fra starten en brukbar kontingent tidsriktige artister innen indie, hiphop og elektronika. En sentral begivenhet på festivalen er en årlig «Superjam,» der et broket utvalg artister møtes på scenen for en uformell og uforutsigbar seanse av improvisasjon og coverlåter. Slike stjernesammenkomster har med årene blitt et av Bonnaroos kjennetegn, og 2013-utgaven av festivalen kunne skilte med intet mindre enn tre superjams. Den heftigste av dem: «Rock N’ Soul Dance Party Superjam featuring Jim James, John Oates, Zigaboo Modeliste (of the Meters), Preservation Hall Jazz Band, Carl Broemel, Bilal, Cyro Baptista, plus very special guest Larry Graham and More».  Det høres jo ut som en hælvetes fest! John Oates og Bilal på samme scene!? Voldsomt irriterende da at jammen delvis overlapper med Kells-konserten.

Sent på kvelden på festivalens tredje dag skal omsider livet få ny mening. Tiden har kommet for at Kells skal ta oss med på reise. Til klubben, til kirka, til stranda, til hotellobbyen, you name it. Vi skal dit. Scenen ligger fullstendig mørklagt, sola forsvant for mange timer siden. En stemme teller ned, så hører vi stemmen runge utover scena: «So high, I’m living on top of the world tonight,» synges det. Men hvor er R. Kelly? Lysshowet blir stadig heftigere, og et gospelkor står og hopper på scenen. Så smeller det plutselig, samtidig som beaten til «Ignition (Remix)» ljomer utover festivalplassen. Og der står han, on top of the world, på en lift høyt over publikum og scenetaket, syngende på teksten vi alle foran scenen kan så inderlig godt: «Now I’m not tryin’ to be rude…»

Mens dette skjer, går tankene til Soulacoaster og det store vendepunktet i boka: Den fortsatt unge Kelly deltar i en talentkonkurranse på skolen i niende klasse og leverer selvfølgelig varene til de grader. Publikum elsker det og Kelly reflekterer i ettertid: «That’s the day, like Peter Parker, I got bit by the spider, a music spider. If Peter was Spider Man, I became Music Man.» Der oppe, høyt over oss: Music Man.

Real talk

I R. Kellys konsert smelter lyden av New Orleans, Memphis og Chicago sammen (mens Nashville er relativt fraværende). Ytterligere beskrivelser av konserten føles overflødig da en youtube-bruker som har lagt ut en videosnutt fra seansen, beskriver det adskillig mer presist enn jeg kan klare: «The freakiest, weirdest (all in good ways) show I’ve ever been to. There was a guy masturbating 20 feet behind me with another dozen people cheering him on.» (Vi så ikke nevnte fyr, men får håpe at han hadde det fint og at ingen ble støtt.) Kells pløyer seg gjennom to tiår med hits – mange åpenbare og et knippe overraskelser, før han runder av konserten med «I Believe I Can Fly». Tusenvis av hvite fredsdueballonger flyr utover publikummet og til himmels.

Etter konserten løper vi bort for å rekke Superjammen, som allerede er i gang på en annen scene. Endelig fremme, viser det seg at teltet er såpass stappa at folkemengden tyter langt utenfor. Det er mørkt og midt på natta. Det er umulig å få øye på John Oates. Vi blir stående på utsiden for å høre. En dame synger noen Prince-coverlåter. Sikkert fett om man står rett foran scenen inni teltet, men utenfor gir det oss ingenting. Flinkt coverband, liksom. Hakket bedre enn danskebåten. Slitne etter en lang festivaldag, returnerer vi til teltet.

Morgenen etter plukker vi opp festivalavisa og leser om gårsdagens konserter. Brittany Howard fra Alabama Shakes og Billy Idol hadde visst svingt innom Superjammen. Ja vel.  Vi leser videre, og så ramler den vonde følelsen av å ha virkelig driti seg ut over oss som et tonn med murstein, som amerikanerne sier. Senere hadde R. Kelly dukka opp og sunget «A Change Is Gonna Come». Som på bestilling trakk Kells opp røttene sine til sørstatenes musikktradisjon. Til Sam Cooke fra Clarksdale, Mississippi. Den perfekte avslutningen på historien glapp mellom fingrene våre.