Rev bak øret - Eno
Screen-Shot-2013-09-05-at-2.33.02-PM

Rev bak øret

Har revestrekene til Ylvis noe i musikk å gjøre?

Tekst Håvard Nyhus Foto TVNorge

Del:

Spørsmålet må stilles nok en gang. Ikke bare fordi Ylvis har laget «The Fox» sammen med superprodusentene i Stargate. Ikke bare fordi de kom inn på Billboard-lista med den låta. Og ikke bare fordi sangen allerede har fått slik nedslagskraft i USA at den kan fremføres i orkesterversjon på svære amerikanske fotballstadioner – til allmenn gjenkjennelse og ditto begeistring.

Men til sammen er jo dette mer enn nok. Mer enn nok til å gjenreise en klassisk problemstilling. Som Frank Zappa spør i det som muligens er verdens mest siterte replikk som ikke kan tilskrives Winston Churchill: Does humor belong in music?

Og hvis så er tilfelle – fordrer den et visst raffinement? Hvor går grensen for påtaleunnlatelse? Er Flight of the Conchords greit? Er det lov å be om at dj-en setter på «The Fox» en gang til?

Freud og Ylvis

Ludwig Wittgenstein foreslo en gang at han skulle skrive et helt verk som bare besto av vitser siden «vitser uttrykker det fundamentale paradokset som konstituerer vårt språk.» Vitsingen er forutsetningen for at vi i det hele tatt kan si noe som helst om verden.

Sigmund Freud hadde lignende tanker. Vitsingen er oppklarende og kan vise vei inn i det ubevisstes irrganger, mente han. I boka «Vitsen og dens forhold til det ubevisste» avslører han at absurd humor er «min humor». Når ting var uventet, «ute av plass» eller «rejected by logic». Det kunne han virkelig like. Freud ville satt pris på Ylvis-brødrene.

Men kanskje ikke like mye som han ville digget Girl Talk. Girl Talk, eller Gregg Michael Gillis som han egentlig heter, produserer ikke akkurat LOL-musikk, men hans patenterte mashup-stil lokker utvilsomt på smilet. Melodikollasjene blåser i sjangerkonvensjoner og driter en lang marsj i regler for høyt og lavt; kosher og ikke-kosher. Gillis’ uvante og «frekke» sammenstillinger er, som Freud ville sagt, abgelehnt durch Logik. Og derfor ler vi.

Jonny Wilson i mashup-ensemblet Eclectic Method er innom det samme i et intervju med bladet Sound and Music. Én ting har han skjønt, humor må spille på det overrumplende: «I think mixing Busta Rhymes with a House tune will make people dance, but mixing Britney Spears with NWA will make people dance and laugh.» (min uth.)

Det gamle alvoret

Festlig musikk oppstår altså når forventninger ikke innfris, når den ikke gir mening. Det er en innsikt Gartnerlosjen og Ravi har gjort karriere på, og som langt på vei forklarer hvorfor humor har hatt så dårlige levevilkår i den seriøse musikken, der mening utgjør selve eksistensberettigelsen. Dersom musikken ikke betyr noe, er det heller ingen grunn til å lage den.

Dette er en posisjon som dyrkes hos alle fra Varg Vikernes til Susanne Sundfør til Paal Flaata. Det er ikke det at de nødvendigvis er så forbannet surmagede, men de forvalter en type kunstsyn som setter inderlighet, alvor og oppriktighet høyere enn alt annet. «Into the Paradise of Arts humour has never been admitted», skrev Shakespeare.

At humor nødvendigvis må knyttes til «det uventede» eller «det overraskende» gir den dessuten kort holdbarhetstid, noe artister med ambisjoner om å skrive seg inn i evigheten naturligvis frykter. Overraskelser varer ikke evig. Det er kanskje noe Kjetil Rolness og resten av Penthouse Playboys bør notere seg. Uten overraskelsesmomentet blir humoren en stivnet positur.

Hjernevask

Overført til evolusjonspsykologien har Freuds humorlære resultert i the relief theory, lettelsesteorien. Latter handler om å lette trykket, om å redusere stress. Det frigjorte trykket gir seg utslag i en slags nervøs, kvisete energi, en type væremåte som da også kjennetegner den typiske dj og mashup-artist, nerdete gutteromsartist som han gjerne er. Lettelsesteorien viser dessuten til det nære slektskapet mellom latter og gråt.

Aristoteles hadde et mindre muntert syn på humoren. Latter forbandt han mest med det litt sjofle verbet å latterliggjøre. Latter er til syvende og sist en hersketeknikk, mente han. Den handler om å markere avstand, om å håne. Det forklarer latteren som gjerne oppstår i møte med «dårlig» musikk: Christian Stenseng, Jørn Hoel og Danseband-Svisj kan tjene som eksempler.

Overlegenhetsteorien har også stor forklaringskraft når ikke-musikere gir seg i kast med musikken, det være seg Kevin Keegan, William Shatner, Karen Marie Ellefsen eller Elin Tvedt. Latteren er gjerne proporsjonal med alvoret som er nedlagt i arbeidet. Noe Kristian Valen har fått erfare.

Vandelsattest

Dette viser til den kontekstuelle siden ved humor. Skiva til Keegan er ikke så morsom om du ikke aner hvem (fotballspilleren) Keegan er. En mashup er sjelden spesielt festlig om du ikke kjenner originallåtene. Datarock-universet er neppe like underholdende om du er ukjent med filmene til John Hughes og Molly Ringwald.

Noe som illustrerer den doble standarden humormusikk utsettes for. Hvilke kriterier som gjelder ved varetekt og siktelse virker ofte helt vilkårlige. Som Christian Lander, mannen bak nettsiden Stuff White People Like, er inne på: «One of the more interesting things about White people is that they love singing comedians. When you have jokes that aren’t that great and music that isn’t that great, you can mix them together and create something that will entertain White people.»

Lander ramser opp Weird Al Yankovic, Tenacious D og Flight of the Conchords som eksempler på musikere som i så henseende har sluppet billig unna. Det på samme tid som Bloodhound Gang og Wheatus – som egentlig driver med nøyaktig det samme – har fått kjenne den hvite middelklassens vrede.

Du lever bare én gang

Som allerede sitert: «Into the Paradise of Arts humour has never been admitted», skrev Shakespeare. Før han la til: «Though sometimes she (humoren) stands nearby like the Peri weeping outside the fast closed gate.» Peri er i persisk mytologi navnet på den blamerte engelen som må stå utenfor himmelporten inntil den dagen hun har gjort opp for seg.

Litt sånn er det med humor i musikken også. Den har ennå mye å svare for.

Men livet på utsiden er kanskje like greit. For himmelen kan være et dørgende kjedelig sted å oppholde seg. Det er for eksempel et sted som verken har plass til Flight of the Conchords eller Ylvis. Som komponisten Alexander Brent-Smith skal ha uttalt: «Where there is no imperfection there is no humour, In heaven the angels may have many causes for tears but few for laughter.»

Eller som DDE synger: «Det gjelds å ha det arti, for det bli leng å værra dau.»

Dette er en omskrevet versjon av en artikkel fra ENO#1, utgitt august 2010.