Oss og dem - Eno
679141

Oss og dem

Arcade Fire har mistet kontakten med folket. Hva er igjen da?

Tekst Audun Vinger Foto Universal

Del:

Dette er ikke en anmeldelse. Jeg sitter alene i et kontor, i en flott villa ved Drammensveien, med utsikt over Oslofjorden. Høstfargene, morgensolen og den kalde luften som glir over hagen utenfor, gjør den nesten mer innbydende enn den er under den årlige sommerfesten som arrangeres der – ett av norsk underholdningsbransjes sosiale høydepunkt. Musikken dundrer ut av to kompetente høyttalere, men det er som om den spilles for et tomt lokale, et dødt rom. Jeg titter ut av vinduet, og tar meg i å tenke på Tor Ulven, og hans tekst «Gull, vinter»:

Hvis jeg bare kunne beskrive haven slik den ligger nå, uten noen historie, […] bare formidle synet av haven, ikke noe annet, som om jeg var et hjerte- og hjerneløst øye, som om jeg var et videokamera av ord.

Ja, hvis bare. Musikken gir seg ikke, og det er lenge igjen. Jeg skal høre på to cd-plater, det som tidligere ble kalt dobbeltalbum, med den kanadiske gruppen Arcade Fire. De ble båret frem av ungdommen, fra de små mørke kjellere, til dagens flombelyste arenaer. Deres majestetiske, følelsessterke «indierock» har vokst i omfang og fasong og glasur, og bandets tredje album The Suburbs toppet salgslistene i mange land.  De lever med forventninger rundt seg.

Gresk tragedie

Jeg skjønner ikke omfanget før det er for sent, jeg har visst underskrevet en kontrakt som gjør det vanskelig å skrive om platen før plateselskapet sier det er OK. Jeg risikerer rettslig forfølgelse om jeg så mye som tvitrer om at jeg har hørt platen. Et videokamera av ord. De glemmer riktignok å beslaglegge mobiltelefonen min. Håper ingen får sparken der ute. Åpningskuttet gjør det klart og tydelig at James Murphy fra LCD Soundsystem er med på produsentsiden. Her er vi inne i dekonstruert disco, med congas, vekselsvis amerikansk og fransk sang som hinter til Blondie så vel som Grace Jones. Spinkle gitarer med ekko fra det afrikanske kontinent. Syv minutter. De har tydelig hørt på Holger Czukay/Jah Wobble/The Edge/Francois Kevorkian som covrer Arthur Russell. Det er resignert samtidskritikk, det er fellesskapets oppløsning i de sosiale mediers epoke som besynges: «I thought I found the connector/ it was just a reflector».

«Meh, men det er da bedre at ungdommen hører på dette enn på U2, tenker jeg»

Singelen «We Exist» er mer utadvendt, med et hint av «Billie Jean» i bassgangen.  Meh, men det er da bedre at ungdommen hører på dette enn på U2, tenker jeg.  Det er tross alt ganske likt. Mange vil kanskje savne noen melodier eller oppløftende refrenger. Disse kommer først på disk 2, i nøkkelkuttet «Awful Sound (oh Eurydice)». Men det er så mange instrumenter, så fortettet sound, så lite liv. Mytologien følges opp med «It’s never over (hey Orpheus)» – der Evrydike nede i dødsriket synger til sin kjære: «Hey O, I’m behind you. Don’t turn around». Han får på grunn av sine triste, vakre sanger lov til å hente henne opp igjen, om han bare ikke ser på henne før de er oppe igjen. Men det er jo som kjent umulig.

Ny stor verden

Innehaveren av kontoret banker på døren og spør pent om han kan sitte og maile litt mens jeg hører resten av platen, jo, selvfølgelig, jeg flytter meg til en god skinnstol. «Porno» er neste låt; mer platt samtidskritikk satt til dystre europeiske synthlyder. «Little boys with their porno, it’s their world» – hvor er det plass for Arcade Fire og deres «vi»? I det hele tatt er dette et stadig tilbakevendende tema: vi vet, de andre vet ikke. Men har Arcade Fire fortsatt sine fans inne i dette vi-et? Både musikalsk og som fenomen er de i ferd med å fremmedgjøre seg fra sine.

Den friske Johnny Marr/Smiths-aktige låten «You Already Know» er selvforklarende. Eller er den det? Passende nok heter neste sang «Joan of Arc». De andre har ikke skjønt Joan, sier de riktig nok at hun er deres muse, men hvor var de da bålet ble påtent? I en annen låt påstår Win Butler at de aldri har møtt en «normal person». Nei, så interessant. Arcade Fire hater tydelig sin nyvunne stjernestatus, uforstående fans, og en ny stor verden. Men det er umulig å komme hjem igjen. To cd-er er ikke nødvendig for å få frem dette budskapet. Kanskje ikke én cd engang.