Å være seg selv - Eno

Å være seg selv

Når Kjetil Møster er kun femti prosent seg selv, hører han på den musikken han likte da han var femten år.

Tekst Eirik Kydland Foto Eirik Lande

Del:

Hvilket potensial har jazzsjangeren som bruksmusikk? Kan man for eksempel finne seg selv ved hjelp av jazz? Vi stilte komponist og saksofonist Kjetil Møster til veggs. Han er blant annet aktuell med albumet Edvard Lygre Møster og som saxspiller på King Midas’ nye plate Rosso.

– Møster, hva slags jazz hører du på når du er deg selv 110 prosent?

– Da må jeg jo først vite hvem jeg selv er! Og så må jeg vite hva jazz er! Men ok, jeg prøver. Jeg må nok rett tilbake til urkilden for alt jeg driver med i mitt lille musikalske univers: John Coltrane. Jeg hadde en frelsesopplevelse med ham da jeg drev og søkte på jazzlinja i Trondheim i 1997. Følte jeg så hvordan hele jazzmaskineriet hang sammen, historie i kombinasjon med fremtid og utvikling, håndverk i kombinasjon med sjel og uttrykk. Sangen jeg hørte på da, het «Satellite» fra albumet Coltranes Sound på Atlantic, men etter å ha hørt tusenvis av timer på Coltrane siden, trenger jeg litt hardere stoff for å bli tilfredsstilt nå. Jeg kunne sagt både A Love Supreme, Transition og Meditation, men tror jeg må trekke frem sporet «Number One» fra en slags samleplate som heter Jupiter Variation, der han spiller med sin kone Alice Coltrane på piano, Rashied Ali på trommer og Jimmy Garrison på bass. Her er han i et av sine mest fargerike hjørner, samtidig som tone og uttrykk er hardt som tre og mykt som sevje.

– Hva slags jazz hører du på når du er deg selv 100 prosent?

– Jeg tenker at noe av grunnen til min forkjærlighet for frijazz og friimprovisert musikk må være at det fungerer som et opprørsk fristed og motpol til mitt veloppdragne og systematiske vesen. Noe av det villeste og vakreste jeg kan tenke meg i så måte, er Albert Aylers Spiritual Unity fra 1964, der nærmest gospel- eller barnesangaktige melodier får gjennomgå. Fungerer veldig godt for å renske opp i forkalkede årer eller tankeganger.

– Hva slags jazz hører du på når du er deg selv 80 prosent?

– Hvis jeg ikke føler at jeg er helt meg selv, må noe ha kommet og sporet meg av et sted, uten at jeg har lagt merke til det. Det kan være en Datarock-turné der vi har hørt for mange dårlige indieband bli hyllet opp i skyene av en saueflokk av hype og hipstere, og blitt en del av saueflokken selv. Da trenger jeg å bli minnet på hva jeg egentlig holder på med, og setter på en soloplate med den engelske saksofonisten Evan Parker, enten Monoceros eller Live at the Fingers Palace. Begge er spilt inn på slutten av 70-tallet og inneholder noe av det drøyeste saksofonspillet verden har hørt. Halvtimesstrekk med sirkelpust og overblåsing, med opptil fire lag av ideer som utvikler seg parallelt. På sopransaksofon. PUH!

– Hva slags jazz hører du på når du er deg selv 50 prosent?

– Det er vel nå jeg skal trekke frem de skitne hemmelighetene, som Kenny G eller David Sanborn eller noe sånt. Men nei. Jeg må være så frisk og si at Kenny G spiller noe av den mest avskyelige musikken som finnes. Folk kan beundre ham så mye de vil fordi han alltid har ti av ti plater på jazzsalgslistenes topp ti, men det er bare søppel produsert for å bedra uvitende mennesker. Burger King har heller aldri fått noen stjerne i Michelin-guiden, selv om de selger mest mat i verden? Nok bitterhet. Jeg ville nok satt på Twelve Moons av Jan Garbarek, en plate jeg hørte i stykker i 14–15-årsalderen. Estetikken i produksjonen stryker nok øregangene medhårs i altfor stor grad til at jeg finner det veldig interessant lenger, men Jan Garbareks tone treffer meg i solar plexus hver gang, og jeg kan, når jeg ikke er helt i balanse, bli revet med av nasjonalromantikken her.

– Hva slags jazz hører du på når du er deg selv 0 prosent?

– Jeg tror det må bli Michael Breckers Michael Brecker fra 1987. Dette er en type jazz jeg for all del respekterer og egentlig beundrer på enkelte måter, men jeg har vel etter hvert innsett at det ikke har så mye med meg å gjøre. Han er uovertruffen og uangripelig, finslipt, imponerende, nesten umenneskelig. Samtidig er det jordnært, tilgjengelig, sofistikert og lærerikt. Men jeg har ennå ikke sett personligheten eller sjelen i det. Kall meg gjerne en romantiker eller hippie, og kanskje er jeg bare litt umoden, men jeg tror jeg setter på denne platen når jeg ikke føler noe som helst.

Dette intervjuet sto opprinnelig på trykk i ENO#7.