– Jeg har store ører - Eno
6

– Jeg har store ører

Bakerst i Montée finner du Marius Simonsen, en trommis som er inspirert av både Garden og Keith Moon.

Tekst Ola Vikås Foto Frode & Marcus

Del:

– Jeg vet da søren hvordan jeg skal karakterisere min egen stil. Intens, kanskje?

Montée er aktuelle med tredjeplata Into The FrayI den anledning prater vi med bandets trommeslager Marius Simonsen (stikkestørrelse: «et sted mellom 5A og 5B»). Grunnlaget for hans yrkesvei ble lagt tidlig.

– Jeg spilte i rockeband fra niårsalderen, men i løpet av ungdomsskolen gikk jeg lei og begynte med fotball, og gjorde liksom opprør på den måten. Da jeg skulle begynne på videregående, skjønte jeg jo at jeg ikke kom til å bli fotballproff, og da plukket jeg opp igjen trommingen og satset for fullt på det. Så det var nok det mest naturlige valget. Det passer egentlig til personligheten min også. Jeg er ikke den som liker å dra mest oppmerksomhet. Jeg liker å være keeper, spille på lag med andre, forteller Simonsen.

Trommeslageren fra Molde er tidligere elev ved Paul McCartneys talentskole – Liverpool Institute of Performing Arts – og bodde også en periode i Los Angeles, hvor han blant annet spilte i bandet til Ladytron-bassisten Pop Levi. Nå er han mest kjent for sin rolle i Montée.

– Jeg har store ører når jeg spiller. Jeg lytter intenst og er alltid klar for å ha en musikalsk samtale, og sørger for å prøve å ta tak i ting de andre i bandet gjør. Det skal være levende, om du skjønner, ha en bra groove. Jeg vil nok si at jeg sånn sett er musiker fremfor trommeslager. Trommeslageren skal være ryggraden i et band, den som binder det hele sammen og fungerer som en grunnmur, mener jeg. Det er faktisk noen dårlige band der ute som klarer å overbevise live fordi de har en stødig trommeslager i bakerste rekke. Hvordan et musikalsk uttrykk føles live, er også noe trommeslageren bør bidra med i aller høyeste grad, som et kjernekraftverk, om du vil, som sprer god energi ut til publikum, sier han.

– Jeg liker å være keeper.

Simonsen trekker frem den avdøde The Who-trommeslageren Keith Moon som et godt forbilde for hvordan en trommeslager bør te seg på scenen. Moon sies å ha vært opphavet til Animal, trommeslageren i bandet Dr. Teeth and The Electric Mayhem i The Muppet Show – mye grunnet hans energiske og kaotiske slagverkstraktering og intense tilstedeværelse på scenen. Hans scenepersonlighet kan også til en viss grad tilskrives mye av skylden for hans dødsfall, da han etter hvert ble storforbruker av sentralstimulerende og prestasjonsfremmende substanser for å holde det gående. Der andre trommeslagere tok det rolig etter en opptreden – og kanskje tok en tidlig kveld – holdt Moon rockeimaget levende og fortsatte pillemisbruket ufortrødent. Han døde i 1978, knapt 32 år gammel, som følge av en overdose av et medikament han – ironisk nok – tok for å legge bånd på sin alkoholisme.

– Men jeg synes det fort kan bli corny å snakke om favorittrommeslagere. «Jaså, ja! Han har kopiert den-og-den», og så videre. Kjepphesten min er nok Jeff Porcaro, som blant annet spilte i Toto. Ellers kan man jo nevne Stewart Copeland, Phil Collins, Jaki Liebezeit, Tony Williams og Buddy Rich. Man kopierer vel ikke alltid så bevisst, men man er jo en hybrid av alle trommeslagerne man har hørt på opp igjennom, medgår Simonsen.

Tilstedeværelse og energi trekkes frem som viktige egenskaper ved en trommeslager, men hva med det rent tekniske? Simonsen påpeker at det ikke er et must med godt utviklet teknikk, men at det likevel kan lønne seg å legge ekstra innsats inn i øvingen.

– Jeg var et år i Garden, noe som var bra for teknikken. Der må man lære skarptrommeteknikken sin skikkelig, og ting må sitte. Da jeg gikk på LIPA, mente læreren min at jeg måtte lære de såkalte 40 rudiments, som er rytmiske kombinasjoner mellom høyre og venstre hånd, formler som sørger for at eksempelvis brekk går opp rent matematisk. Jeg syntes jo det var et ork, men jeg lærte meg alle disse førti øvelsene. Og det har jeg fått igjen for. Det gjør at ens eget utgangspunktet er bedre, det sitter i fingrene uten at man behøver å tenke på det, forklarer trommeslageren.

Intervjuet sto opprinnelig på trykk som del av en Trommespesial i ENO #9, 2012.

Stikkord: