Mayhem i hamam - Eno
Mayhem7

Mayhem i hamam

Historien om da norsk blackmetall dro på interrail til Tyrkia i 1990.

Tekst Svein Strømmen Foto Arcan Ögütverici/Privat

Del:

Denne teksten sto opprinnelig på trykk i ENO#3, 2011.

Vi publiserer den på nett nå, fordi Mayhem fyller 30 år i år, er aktuelle med ny plate, og selvfølgelig fordi det er interrailsesong!

Mayhem8

November 2010, nærmere bestemt den tjuesjette, var det tjue år siden Mayhem-albumet Live in Leipzig ble tatt opp. Fra tittelen kan du nok resonnere deg fram til at albumet inneholder et liveopptak fra Leipzig i Øst-Tyskland, helt spesifikt fra klubben Eiskeller. Live in Leipzig er et integralt album både i Mayhem-historien og blackmetallhistorien generelt fordi det er a) den eneste offisielle fullengderen der den mildt sagt myteomspunne vokalisten Per Yngve «Dead» Ohlin er med, og b) et av de aller tidligste eksemplene på norsk blackmetall.

Å overvurdere innflytelsen til Mayhem i metallsammenheng er vanskelig. I blackmetallsammenheng ville det vært fullstendig hodeløst. Bandet hadde en katalysatoreffekt rundt tiårsskiftet 1980/-90 som er uten sammenligning i norsk musikkhistorie, og i etterkant sitter de igjen med en tilsvarende og høyst fortjent legendestatus.

Hvor enn du drar i verden, finner du folk som hører på heavy metal, og hver eneste en av dem har hørt om Mayhem. De er antakelig gjenstand for flere jakkemerker worldwide enn albumeksemplarer, og det er jo faen ikke så rart når du tar med i regnestykket at de har verdens feteste logo. Braille-versjonen av Mayhem-logoen er en ambulerende kuk i naturlig størrelse, den eneste forekomsten av tekst i Braille som beveger seg. På tegnspråk er logoen et slag i trynet og et tramp på tærne. Jeg så den første gang cirka på midten av nittitallet, på T-skjorten til Varg Vikernes på et bilde i en vestlandsavis. Det er den eneste historien jeg kan om første gang jeg så en logo.

Mayhem før Metallica

MEN, la oss gå tilbake til dette med Live in Leipzig. Vi vet på grunn av dette albumet at Mayhem spilte i denne byen 26. november 1990, det står vel til og med inni omslaget om man titter sånn halvnøye etter. Vi vet også fra War and Sodomy-bootlegen at bandet skal ha spilt i Zeitz, et steinkast unna, to dager tidligere. Du visste kanskje ikke dette før nå, men det er vel for å få slike opplysninger at du har meg her, eh?

Sett vekk fra disse to konsertene er det forholdsvis lite info å finne om denne turneen, i hvert fall om man leter på internett. Tilsynelatende skal de også ha spilt en konsert i Annaberg, enda et steinkast unna, rundt samme tid. Sjekker man opp i det man kan finne av Mayhem-gitarist og imperator Øystein Aarseths brevkorrespondanse fra tiårsskiftet, snakker han i det vide og det brede om å ville spille bortimot hvor enn du kan forestille deg i verden. Jeg kunne listet opp de spesifikke landene jeg har sett ham nevne, men da hadde du sittet her og lest på en lang liste over prospekter som uansett ikke ble satt ut i virkeligheten. Det ser ut til at det ble med disse tre konsertene i Tyskland, og merkelig nok en fjerde, i Izmir i Tyrkia.

Mayhem10

Det er flere grunner til at jeg skulle henge meg opp i historien om Mayhem som et turnerende band for tjue år siden. Først og fremst er det jo interessant rent historisk: De var det første vestlige blackmetallbandet som spilte i Asia, og visstnok det hardeste bandet som hadde spilt i Tyrkia i det hele tatt i 1990. Merk deg, og før det gjerne i margen, at Metallica dro hit først i nittitre. Det drøyeste bandet som hadde kommet utenlands for å spille i Tyrkia på denne tiden, så vidt jeg har forstått, var Scorpions. Nå skal jeg ikke finne på å slenge drit om Uli John Roth, men du skjønner …

Brev og interrail

Innad i Mayhem-historikken er dette tidspunktet, eller denne epoken om du vil, ekstremt vital. Bandet hadde riktignok holdt på helt siden 1984, men det var med lineupen Øystein «Euronymous» Aarseth, Jørn «Necrobutcher» Stubberud, Per Yngve «Dead» Ohlin og Jan Axel «Hellhammer» Blomberg at den legendariske og for mange (kanskje de fleste) definitive versjonen av bandet skulle utkrystalliseres.

Det var med denne besetningen de tok skrittet fra forholdsvis primitiv deathmetall, eventuelt proto-blackmetall, til et renskårent blackmetallband. Det sto «the true Mayhem» i bandlogoen allerede på Deathcrush, men det var først nå de ble så «true» at de nærmest kunne puttet denne frasen under logoen også. Ikke minst er denne perioden enda mer mettet fordi den får en abrupt avslutning allerede i april 1991, når «Dead» begår selvmord tjueto år gammel.

Mayhem9

Det andre aspektet, som jeg som die-hard-obskurist og gammal grinebiter selvfølgelig synes er mye gøyere, er hvor langt denne historien befinner seg fra noe som kunne skjedd i dag. Øystein Aarseth booket seg en turné over to kontinenter per brev, og dro via interrail. De hadde ikke noe plateselskap (Deathcrush-EP-en var gitt ut på bandets egen Posercorpse-label), intet management, null apparat, skrint med penger og meget tvilsomt noen tilskudd fra Fond for utøvende kunstnere, vil jeg tro. Minst av alt hadde de vår tids kjipeste instrument for bortskusling av tid, gode ideer og framtidsutsikter: det forbannade internett. De hadde faen meg ikke engang en Simonsen-mobiltelefonkoffert for å ringe hjem! Tenk det!!

Kuttet strømmen

Så, mens jeg satt i min trebeinte kobberstol med pipen i kjeften og tittet i mitt håndskrevne oppslagsverk over mellomkontinentale jernbanestasjoner, kom jeg til å spørre meg sjøl – ikke med min indre stemme, men høyt ut i rommet: «Hvis det virkelig stemte at en eller annen karakter booket Mayhem til å spille på et samfunnshus i Tyrkia, av alle band i hele verden, hvorfor i innerste mørkerøde helvete sitter han ikke på internett og forteller om det?»

Appliker tre‒fire ukers intensiv googling før jeg fant ett oppklarende treff. «Arcan Ögütverici». Mannen som booket Mayhem til å spille i Izmir i 1990. Jeg takker faen for at jeg kopierte ut foruminnlegget hvor han fortalte om det, for det forsvant fra internett bare et par uker senere. Så da ble det jo til at jeg måtte sende ham en e-post for å spørre om hva han husker fra den gang. Tror du ikke han svarte også?

– Arcan Ögütverici, du var brevvenn med Øystein «Euronymous» Aarseth fra sent på åttitallet, hvordan kom du først i kontakt med ham? Hadde Mayhems Deathcrush-tolver nådd Tyrkia på denne tiden?

– Det må ha vært i 1987 eller 1988, da jeg dro til London og plukket med meg en haug med LP-er, T-skjorter, blader osv., alt metall, naturligvis, og skrev til brevvennseksjonene i et par blader for å finne folk å trade demoer, LP-er og slikt med. Før den gang hadde jeg kjøpt plater på postordre fra England siden nesten ingenting ble gitt ut i Tyrkia. Det var hendig med brevvenner, for vi hadde jo ikke akkurat internett … Etter et par måneder hadde jeg kontakt med folk over hele linja, fra USA til England, fra Japan til Euronymous i Norge. Han hevdet at han var sjefen for et skikkelig undergrunnsband og en «indre sirkel». Han sendte meg hauger av flyere fra ekstreme metallband, og kassettutgaven av Deathcrush. 

– På dette tidspunktet i 1990 var Deathcrush fortsatt den ferskeste offisielle utgivelsen fra bandet. Hadde du hørt noe av det nye materialet fra Dead-/Hellhammer-lineupen da du booket konserten? Jeg kan tenke meg at selv de som kjente til Deathcrush fra før av, ville blitt satt ut av 1990-versjonen av bandet.

– Ja, Mayhem-stilen kom som et sjokk på mange på den tiden. Du vet, thrashmetallen hadde akkurat begynt å ta av og Metallica var det hardeste vi kjente til, bortsett fra Venom. Samtidig var det jo mange undergrunnsband, spesielt i Europa og i Amerika, som påsto at de var «the real thing», men jeg visste at de fleste av disse såkalte bandene ikke engang kunne spille, og at demoene eller LP-ene deres var blottet for musikalitet og i bunn og grunn bare bråk. Mayhem hadde derimot en annen innstilling, og de hadde oversikt over hva de ville spille. Euronymous sendte meg mange flyers, demokassetter og kontakter fra hele verden. Jeg korresponderer fremdeles med et par av dem, som Jakub Jodl fra Praha! Men ja, jeg var innforstått med hvordan Mayhem hørtes ut da jeg booket dem.

– Husker du hvilke låter som ble spilt før showet ble avbrutt? Hvis vi ser på settlistene fra de foregående showene i Zeitz og Leipzig, og Sarpsborg-opptaket på Dawn of the black hearts, spilte de «Deathcrush», «Necrolust», «Funeral fog», «The freezing moon», «Carnage», «Buried by time and dust», «Pagan fears», «Chainsaw gutsfuck» og «Pure fucking armageddon». Kan du huske om de hadde med seg «Silvester Anfang»-introtapen?

– Ja, settlisten ser kjent ut. Da de kom så langt som til «The freezing moon», sto jeg og snakket med politiet. Jeg var knapt nok fylt tjue og hadde ingen anelse om hvordan jeg skulle hindre politiet i å ødelegge hele opplegget. Jeg har en gnagende følelse av at om jeg hadde vært mer erfaren, kunne jeg kanskje håndtert situasjonen bedre, men da hadde konserten kanskje ikke hatt den samme kultstatusen i dag, heh! Etter «The freezing moon» skrek Dead «CARNAGE!», og Euronymous hadde tydeligvis fått med seg at politiet var i ferd med å stoppe showet og bannet i mikrofonen, på engelsk, selvfølgelig. Senere minnet jeg ham på at han hadde spurt meg i et brev hvordan man sier «Fuck off» på tyrkisk, «siktir», og han svarte «Siktir, jeg skulle ha bannet til dem på morsmålet!»

FOTO: Arcan Ögütverici/Private/ENO MAGASIN

Øystein Aarseth og østblokkbilen Trabant. FOTO: Privat

– Hva skjedde?

– Jeg slet med politiet fordi utleieren av lokalet aldri fortalte meg at etter solnedgang måtte man ha lisens for å arrangere konserter i dette området. Det var naturlig nok umulig å anskaffe denne lisensen midt under showet, så politiet fikk eieren til å kutte strømmen. Han fortalte meg senere at han hadde trodd Mayhem ville spille først, deretter thrashmetallbandet Hazy Hill fra Ankara og til slutt hardcorebandet IDEA fra Izmir. På den tiden pleide headlinerne å spille først, av hensyn til stengetider og slikt. IDEA utnyttet vel situasjonen litt og gikk på først, før Hazy Hill, og så ble jo Mayhem avbrutt midt i settet. Jeg kan ikke huske noen introtape siden jeg satt i garderoben med bandet før de gikk på.

– Du tok med bandet til et tyrkisk bad da de ankom via interrail. Reagerte de innfødte da de så disse turistgærningene?

– Hahaha, du skulle sett det! Hadde vi bare hatt dagens teknologi den gang, folk hadde betalt det hvite ut av øyet for å se Mayhem nakne med kun et håndkle rundt livet og de klassiske hamam-slippersene på føttene … Izmir har alltid vært en kosmopolitisk by, men området der jeg tok med meg Mayhem i hamamen, var like ved et av de kjipeste strøkene i byen og rett ved et bruktmarked (for tjuvgods), så en god del butikkeiere og forbipasserende studerte oss med vidåpne glugger! De var ikke vant til langt hår på menn, trange jeans og skinnjakker. Noen ble redde, andre spøkte det bort som om vi kom rett ut av en sci-fi-film à la Mad Max, heh! Vi dro til dette området fordi det var kort vei til konsertlokalet. Etter at de kom i buss inn til Izmir, hadde vi ikke mye tid før de skulle spille, så vi måtte kjappe oss litt. Etter hamambesøket dro vi direkte i retning lokalet. Vi fant oss en bar og drakk øl og snakket skit før vi gikk derfra til konserten.

– De spurte om jeg kjente noen i Iran, i håp om å få spille der.

– Euronymous hadde planer om å booke Mayhem til å spille i både Iran og Syria, men du snakket ham bort fra førstnevnte? Vet du om de kom seg til Damaskus eller i det hele tatt noen andre steder enn Izmir, Zeitz og Leipzig?

– Det var planlagt to konserter i Tyrkia, én i Izmir og en annen i Ankara. Den siste ble avlyst grunnet pengeproblemer og mangel på kontakter. Euronymous snakket om å spille i undertrykte land generelt. I turnéprogrammet han sendte meg, står det at de var i Tyskland fra tjuetredje til tjueåttende november, deretter skulle de til Hellas fra fjerde til sjette desember. Det ble ikke noe av, for Dead hadde klart å misforstå et brev og trodde Hellas-konserten var utsatt, så de dro ikke dit. Euronymous fortalte meg dette i et brev etter at de returnerte til Oslo. Tyrkia fra niende til ellevte desember, og til slutt Nederland fra femtende til tjuende. Opprinnelig var det meningen at jeg skulle arrangere en konsert i Ankara den ellevte desember, men det fikk jeg ikke til, så Izmir-showet ble det eneste i landet. Jeg husker Euronymous spurte meg om jeg kjente noen i Iran, i håp om å få spille der. Jeg sa det var umulig å arrangere, av åpenlyse grunner, og fikk overbevist ham om å droppe ideen.

 

FOTO: Arcan Ögütverici/Private/ENO MAGASIN

Mayhem i Tyrkia. Fra venstre: Ukjent, Hellhammer, Dead, Necrobutcher, ukjent, Arcan Ögütverici og Euronymous. FOTO: Privat

– Kort etter at bandet returnerte fra denne turneen, dukket det opp opptak fra Zeitz- og Leipzig-konsertene. Aner du om det også ble gjort et opptak i Izmir? Hadde de med seg sin egen opptaker eller var de avhengige av spillestedet for å få tatt opp?

– Euronymous sendte meg faktisk en kassett med Leipzig-konserten. Han snakket med lydteknikeren om å få et kassettopptak i Izmir, men jeg tviler på at det ble noe av siden konserten ble avbrutt da politiet kom. Jeg prøvde senere å finne teknikeren, men fikk aldri tak i verken ham eller kassetten.

– Vi har alle hørt historien om at Dead skal ha dratt rundt på en plastpose med et ravnelik på konserter for å få den riktige stemningen. Hadde han med seg noe slikt til Tyrkia?

– Dead var ikke snakkesalig i det hele tatt. Jeg husker jeg tok ham i hånden da jeg først traff dem på stasjonen, og han bare nikket tilbake da jeg snakket til ham. Jeg så i hamamen at han var inni helvete blek av blodtapet etter å ha skåret seg opp. Han var full av arr over absolutt hele kroppen, uten unntak. Da vi satt og drakk øl senere, satt han bare stille og drakk, han sa ingenting. Han så meg kun i øynene et par ganger, én gang da Euronymous fortalte at han (Dead) gravde ned klærne sine i forkant av konserter, slik at han skulle føle seg som om han sjøl var begravd og kom tilbake til livet for opptredenen. Andre gang var da de dro fra Izmir, som om han ville etterlate en liten del av seg i byen. Det blikket brant seg inn i hukommelsen min – at han hadde dratt hit til dette fremmede landet for å skrike seg hes for musikken han trodde på, forteller Arcan Ögütverici.

Kastet av toget

Denne historien om Mayhems pionerbetonte turnévirksomhet har jeg så intenst sansen for at jeg klekket ut ideen om å spore opp én av karene i bandet for å spe på med noen bonuskommentarer. Dermed fant jeg fram til bassisten, Jørn «Necrobutcher» Stubberud. Hvis du har sett metalldokumentaren Metal: A Headbanger’s Journey, har du sett Necrobutcher. Har du ikke sett den, kan du søke opp det aktuelle intervjuklippet på YouTube, det er første treff på navnet hans. Intervjuet er hinsides enhver sammenligning det mest perfekte jeg noensinne har sett, i kraft av at det besvarer alle spørsmål du kunne tenke deg å stille om bandet, ved å nekte å svare på noe som helst. Jeg vil anmode på det sterkeste om at du har en flaske øl i neven når du ser det, slik at du fritt kan henfalle til impulsen til å skåle med skjermen. Det gjorde i hvert fall jeg. Riktignok med vørterøl, men la oss ikke henge oss opp i detaljer.

FOTO: Arcan Ögütverici/Private/ENO MAGASIN

Fra venstre: Arcan Ögütverici, ukjent, Necrobutcher, Dead, Euronymous, Hellhammer. FOTO: Privat

Necrobutcher er ikke bare det eneste originalmedlemmet som fortsatt spiller i Mayhem, han er også halvparten av de femti prosentene av 1990-lineupen som fortsatt lever. Han har til og med spilt i favorittbandet mitt, Kvikksølvguttene, så da jeg fikk sjansen til å sende ham et par frågor, dro jeg ikke til grønthandleren og handlet laurbærbusker og ventebrød, akkurat. La oss ta en kikk på hva han hadde å si:

– Da dere dro videre fra Tyskland etter å ha spilt i Zeitz, Leipzig og Annaberg, var dere innforstått med at den ene konserten i Izmir var det eneste showet som ville bli spilt, eller var det andre planer som ble avlyst på veien?

– Vi hadde to gigs booket i Tyrkia, én i Izmir og én i Ankara. Vi kom frem etter en helvetes togtur til Istanbul, som inkluderte utkasting av meg og Øystein, i tillegg til at Pelle blødde neseblod mye av veien. Ingen taxi ville kjøre oss med taksameteret på i Istanbul, så vi måtte leie en minibuss bare for å komme oss fra jernbanen til busstasjonen. Etter en åtte timers busstur til Izmir ble vi møtt av den lokale promotøren og innlosjert i et okkupert hus. Konserten kunne gått bra hadde det ikke vært for at åpningsbandet Hazy Hill spilte for lenge, så de kuttet strømmen etter vår andre eller tredje sang. Vi fikk ikke pengene vi var lovet og ble kastet ut av huset vi skulle overnatte i, midt på natten. Da vi kom tilbake til Istanbul, ble vi informert om at togene ville stoppe hvis det brøt ut krig i Irak, som det også gjorde noen uker senere, så vi bestemte oss for ikke å ta sjansen på å sitte fast i Tyrkia. Derfor ble konserten i Ankara avlyst.

– Hadde noen i bandet dratt til så fjerne strøk tidligere?

– Nei, ingen av oss hadde vært utenfor Europa på dette tidspunktet.

– Vet du om det eksisterer opptak av Euronymous-/Dead-lineupen som ikke er gitt ut per dags dato?

– Jeg er jævlig forbanna på alle bootlegene som kommer ut hele tiden, stort sett alle gigs og en del opptak fra øvingslokalet har blitt utgitt. De opptakene jeg har som ikke er gitt ut, kommer aldri til å bli kopiert videre.

– Jeg ble så jævla forbanna.

– Øystein ga uttrykk for å være veldig fascinert av «undertrykte» land à la Albania, Kina, Sovjetunionen osv. Var det en felles fascinasjon innad i Mayhem eller var det kun hans interesse? Jeg har skjønt det slik at han gjerne ville ha booket bandet til å spille i Iran, tror du resten av bandet ville blitt med ham dit om han faktisk hadde fått det til?

– Det var bare Øystein som var opptatt av å spre musikken vår til land som ikke kunne betale, så på den tiden var jeg ikke happy for å sende gratiskopier til Polen, Albania osv. I senere tid har jeg derimot blitt sykelig opptatt av å spre musikken til alle kriker og kroker i verden. Per dags dato har vi spilt i femtifem land. Det fins cirka tjue land hvor vi har fans og ikke har spilt ennå, men dette tallet øker hele tiden takket være reformer rundt om i verden. Tunisia, Marokko og Filippinene, for eksempel, er markeder som er i ferd med å åpne seg.

– Hvordan var responsen på de forskjellige konsertene? Fikk du inntrykk av at de oppmøtte hadde noen anelse om hva de gikk til?

– I og med at de kuttet strømmen og vi ble kastet av scenen, ble jeg så jævla forbanna at jeg ikke egentlig registrerte reaksjonen til publikum.

– Husker du om det ble brukt grisehoder (eller andre hoder) på andre konserter enn den i Leipzig?

– Vi kjøpte inn grisehoder til vår andre gig, som skulle være på Folkets Hus i Ski i ’85. Gigen ble avlyst, men da var ideen født og hodene ble en del av konsertene vi gjorde i tiden etter. Vi hadde grisehoder på alle tre konsertene i Tyskland i 1990.

– Brukte dere den samme settlisten på hver av konsertene?

Vi hadde fått utgitt Deathcrush og Pure Fucking Armageddon-demoene, og fire låter fra De Mysteriis Dom. Sathanas var klare, så jeg tror vi pretty much spilte alt vi hadde skrevet til da. Mulig vi forandret på rekkefølgen, men siden vi ikke hadde mer enn tolv låter, spilte vi alle.

Epilog: Det eneste som ikke har forandret seg i løpet av disse tjue årene, er at settlisten Mayhem spilte på disse få konsertene i 1990, knuser all opposisjon hundre ganger, fem hundre ganger, tusen ganger, så mange ganger at det er urettferdig. Stikk i butikken og kjøp hvert eneste eksemplar du finner av Live in Leipzig, ikke slutt å handle før du har minst fire stykker. Bur deg inne i huset ditt og slå av internett, slå av lyset, napp ut telefonledningen og plukk batteriet ut av mobilen, slå av kjøleskapet (driten må avises uansett, og det vet du) og putt platen i spilleren og tenk deg tilbake, og føl deg tilbake, om jeg får tillate meg å be deg om å føle noe som helst, til THE DARK PAST.

The past is alive

The past is alive

Woeful people with pale faces

Staring obsessed at the moon

Some memories will never go away

And they will forever be here

 

Stikkord: