«Byen forsvinner foran øynene våre» - Eno
28743156_700x700min_1

«Byen forsvinner foran øynene våre»

Se Bob Stanleys filmer om London.

Tekst Audun Vinger Foto Saint Etienne

Del:

I samarbeid med Paul Kelly, en gang medlem i det for lengst glemte Heavenly-bandet East Village, har Bob Stanley og Saint Etienne laget flere dokumentarfilmer om London. Bittersøte filmessays, kan de kanskje kalles, elegier over et London som er i evig forandring. Mange mener at byen forsvinner foran øynene våre og det kommer stadig nye vitnesbyrd om at byen er blitt for dyr å bo i for vanlige middelklassemennesker, og enda verre å drive små tradisjonelle kafeer eller butikker i. Disse filmene foreviger små viktige steder, gatehjørner og brokker av liv, som man kanskje bare går rett forbi uten å legge merke til, men som er vitale biter i den mosaikken som er London. Flere av disse filmene, noen korte, andre lange, er samlet på DVD-en A London Trilogy: The Films of Saint Etienne 2003 – 2007.

Finisterre

(2003)

Opprinnelig tenkt som en musikkvideo til bandets plate av samme tittel. Stanley var frustrert over at så store deler av de britiske musikkbransjebudsjettene ble sløst bort på musikkvideoer som uansett aldri ble vist mer enn et par ganger på MTV Tyskland (dette var før YouTube), og fikk derfor satt i gang et prosjekt som etter hvert skulle vokse seg større enn den opprinnelige ideen og vil bli stående lenger enn albumet. Dette er en hommage til London sett gjennom en lang dag, i en tone som tangerer Joachim Triers melankolske blikk på Oslo. «The perverse possibilities of the Barbican. You could be invisible here. You can get a notion of floating above the city …» Filmen utfylles med stemmer og historier fra londonprofiler som Julian Opie, Liam Watson, Vashti Bunyan, Lawrence og Vic Godard.

What Have You Done Today Mervyn Day?

(2005)

Det obskure området Hackney Wick ved Lea Valley er kun tjue minutter med banen fra Oxford Circus, men tilsynelatende en hel verden unna. Kun syklister kjente til det post-industrielle, men fraflyttede og naturskjønne området, sies det. Det var uansett i ferd med å forsvinne: da London fikk tilslaget om å arrangere de olympiske leker i 2012, var dette området tenkt opprustet for å bli åsted for doping og kapitalisme. Det er et slags narrativ i filmen også, der vi følger avisgutten Mervyn Day som roter seg bort blant kanaler, sletter og tomme lagerhaller. Det er en svært vemodig og vakker film. Det bodde mennesker i området også, men den virkeligheten de kjente skulle snart utraderes av fremskrittet. Men kanskje det var verdt det: London-lekene ble en stor, samlende suksess for byen og dets innbyggere. Forøvrig er åpningsseremonien av lekene det største som har hendt fjernsynsapparatene siden Dan Børge Akerø brakk seg da han skulle lukte på noe lokalt brygg i Lesotho.

How we used to live

(2013)

«Whenever you walk down the roads in Britain you travel not in three dimensions, but in four. The fourth dimension being the past.» Og det er London-livet i dag, sett gjennom fortiden, som er premisset for årets poetiske, impresjonistiske film fra Saint Etienne. Stanley og Kelly har fått rote rundt i arkivene til The British Film Institute, og har funnet frem en rekke fortryllende fargefilmklipp, hentet fra perioden etter krigsårenes optimisme, frem til den begynnende miseren av thatcherismen. Filmen er en anelse mer upbeat og humoristisk enn de andre, med musikk av Pete Wiggs fra Saint Etienne.