«Bare kvinnelige skribenter?» - Eno
ENO17_Forside

«Bare kvinnelige skribenter?»

Det nye nummeret av ENO skal stå som et klart og tydelig bevis på at ideen om at kvinner ikke kan være fullstendig oppslukt av musikk, er rent oppspinn.

Tekst Eirik Kydland Foto Eno/Lasse Fløde

Del:

Kjære ENO-leser.

Flere av sommerens mest engasjerende kulturdebatter handlet om kjønn og musikk. Den ene tok for seg kjønnsbalansen på norske festivalplakater. En annen dreide seg om Outkast-konserten under Øyafestivalen, der et ti minutter langt videoklipp med strippende damer på sceneveggen ble oppfattet som provoserende og mannssjåvinistisk av noen, mens andre ikke tenkte noe videre over det.

For eksempel reagerte ingen av de tilstedeværende konsertanmelderne, som alle var menn. «Kan man kreve at samtlige norske konsertanmeldere skal se en hiphop-konsert gjennom feministiske briller?» spurte Mímir Kristjánsson i en av de mange kronikkene som fulgte etter konserten. Kanskje ikke, men da Outkast spilte i Sverige dagen etter, foran flere kvinnelige anmeldere, ble det umiddelbart debatt. Noe som gjør det betimelig å spørre seg hvordan en kvinnelig kritiker ville omtalt konserten her hjemme.

Det vet vi ikke, men så er det også forstemmende få damer som anmelder og skriver kritisk om musikk i Norge. Det er bare å ta frem kuleramma og se gjennom avisene om du er nysgjerrig på hvordan det står til med akkurat de tallene. Så hva gjør dette med musikkdekningen? Påvirker ikke en mannsdominert anmelder- og musikkjournaliststand språket som brukes, sjangermangfoldet som speiles, hvilke artister det skrives om, ja hele blikket på musikken?

«Det handler om språk som makt»

Helt opplagt. Selv i vårt tilsynelatende velsmurte og oppmerksomme samfunn eksisterer det fortsatt kjønnsdiskriminerende strukturer. De ligger ofte nedfelt i tankemønstre og vaner – og de gir seg ikke minst utslag i språket. Noe det er lett å få øye på i musikkjournalistikken. Som forfatter Marta Breen skriver i sin bok Piker, vin og sang – 50 år med jenter i norsk pop og rock: «Det er i språket virkeligheten defineres, og så lenge vi fortsetter å beskrive god rock som noe maskulint, vil den fortsette å være det.»

Det handler om språk som makt, om trange og forløyne estetiske rammer. Det handler om hvordan vi ser på verden, hvordan vi ser på hverandre, og om fastgrodde metaforer og ideer om hva som er «mannlig» og «kvinnelig». I boka Stemmer. Eksperimentell kvinneglam forteller Maja S.K. Ratkje at hun stadig møter «en språkbruk som uten blygsel er kjønnsdiskriminerende». Blant annet ble en konsert hun gjorde med duoen Fe-Mail, av en anmelder omtalt som: «an effective vision of Heaven. An erotic paradise, that is. (…) Hard to deny an element of voyeurism/lesbian lovemaking going on here».

Greit. På tide med litt selvransakelse. Hvordan kan et musikktidsskrift motarbeide slike diskriminerende tankemønstre? En helt sentral del av redaktøransvaret bør være å sørge for en så lite ensartet stab som mulig. Aktivt bør det jobbes for at ulike synsvinkler, bakgrunner, fødselsår – og ikke minst kjønn, er representert på sidene. Ikke nødvendigvis for at alt skal sees på med «feministiske briller», men for å berike meningsmangfoldet.

«Bak ligger et oppriktig ønske om bevisstgjøring»

Vi ble enige om å lage et nummer som kunne rette oppmerksomhet mot dette, i samarbeid med Bergen Offentlige Bibliotek. Derfor er denne utgaven laget utelukkende av ENOs kvinnelige bidragsytere (bortsett fra omslagsfotograf og AD, som begge har en fast avtale med ENO). Et eget redaksjonsråd bestående av Oda Faremo Lindholm, Hanne Christiansen og Synne Øverland Knudsen har i samråd med bidragsyterne og redaktøren bestemt innholdet i bladet. Utover høsten arrangerer vi dessuten en debatt- og samtaleserie om «musikk, kjønn og skjønn» på biblioteket i Bergen for å gå dypere i tematikken.

Grepet må ikke oppfattes som en gimmick eller en godt timet og prektig gjerning. Bak ligger et oppriktig ønske om bevisstgjøring, ikke minst for vår egen del, men forhåpentligvis vil det også være til inspirasjon for andre. Vårt fremste mål med dette nummeret har vært, slik det alltid er, å tilby leserne et variert og lesverdig musikkmagasin laget av kunnskapsrike og engasjerte bidragsytere.

Det er imidlertid én myte vi gjerne ønsker å kverke. I det siste er det flere som har antydet at damer ikke er like hengivne eller detaljinteresserte som menn når det gjelder musikk. Som Dagens Næringslivs herrepanel svarte da de fikk publisert enda en av sine «objektive» musikkåringer, men uten å ha fått med noen damer i juryen: «Dette er nok en guttegreie». Et enkelt søk i mediearkivene viser at det er en utbredt oppfatning at det å være opptatt av «platesamling», «festivaler», «rock», «hi-fi og elektronikk» og «musikkmagasiner og slikt» er guttegreier. Eller som Kaizers Orchestras Geir Zahl i sommer kommenterte da NRK rapporterte at kun to av de femti mest spilte musikerne på radio i 2013 var kvinner: «Mitt inntrykk er at gutter er litt flinkere på nerding». Man kan jo lure på hva slags damer disse folkene kjenner. Dette nummeret av ENO står uansett som et klart og tydelig bevis på at ideen om at kvinner ikke kan være fullstendig oppslukt av musikk, er rent oppspinn.

Og når vi først er i gang med å avkrefte forutinntatte holdninger. Under arbeidet med dette nummeret har jeg ved flere anledninger fått høre: «Bare kvinnelige skribenter? Ja, de er vel så pliktoppfyllende at de leverer tekstene sine i god tid før deadline, i det minste?»

Nei, de gjør ikke det.

ENO #17 er i salg i bladkiosker fra torsdag 18. september. I bladet kan du blant annet lese om Åse Kleveland, Ian Svenonius, Young Echo, Kim Hiorthøy, Vilde Tuv, Ivan Ave, Led Zeppelin og mye mye mer. 

Stikkord: ,