Nyktert opplegg - Eno
517_4

Nyktert opplegg

Er det en båt? En fugl? Nei, det er Lars Vaular som snakker om tekstene sine.

Tekst Martin Bjørnersen Foto Andrew Amorim

Del:

Neste uke slipper rapperen Lars Vaular sitt femte studioalbum, 1001 hjem. I den anledning henter vi frem intervjuet Martin Bjørnersen gjorde med Vaular i ENO for et år siden:

Lars Vaulars forrige plate, Du betyr meg (2011), speilet en artist på vei mot å finne sin definitive form. Og det på tross av, eller muligens nettopp på grunn av, mangelen på den type signaturlåter Vaular på mange måter har bygd seg en karriere på, «Rett opp og ned», «Solbriller på» og hva de nå heter alle sammen. I stedet viste platen et musikalsk spenn og en slags stream of consciousness-metode i så vel tekster som avlevering, som gjorde at albumet på samme tid føltes trygt, selvsikkert og eventyrlystent. Eller så kan det hende at det var mine trege ører som litt på etterskudd åpnet seg for Vaulars musikk. I så fall var jeg ikke alene.

Etter utgivelsen har nemlig priser og honnør ramlet i retning Vaular fra de mest uventede hold: Han mottok Spellemannpris som «årets tekstforfatter 2011». Tre av albumtekstene hans kom på trykk i den skjønnlitterære debutantantologien Gruppe 12 på Kolon forlag. Og i fjor høst mottok han TONOs Edvard-pris for tekst til musikk. Disse anerkjennelsene har to ting til felles: Det er Vaulars arbeid med tekst som belønnes.

Og i større eller mindre grad: Med disse prisene er han offisielt tatt inn i salongvarmen. Selv da Vaulars 2010-låt «Kem skjøt Siv Jensen» ble dratt inn i fjorårets debatt rundt Karpe Diem og voldsromantikk, et sjeldent eksempel på tilløp til kontrovers rundt norskspråklig rap, endte det hele opp i en ganske salonghøflig replikkveksling om tekstanalyse.

Det føles dermed naturlig å ta en prat med Lars Vaular om tekst. Og det føles naturlig å ta Oslo-innflytteren med inn i tesalongen med stor T: Bibliotekbaren på Hotel Bristol. Fast åsted for forleggerlunsjer, litterære lanseringsintervjuer og andre kultiverte slabberaser.

‒ Dette intervjuet er i anledning alle de prisene du har fått i det siste, for nettopp tekstarbeidet ditt. Fra Spellemannjuryens tekstforfatterpris til Edvardprisen. Det er litt morsomt ‒ sist jeg intervjuet deg, var for litteraturtidsskriftet Vinduets nettside, i anledning et bidrag til Kolons skjønnlitterære debutantantologi Gruppe 12. Kort tid etter kom du med i antologien Norske klassikere, et slags forslag til å skape en norsk popkulturell kanon. Det er ganske rått: fra debutant til kanon på trekvart år, liksom!

‒ Altså … det føles litt som om det er en gjeng med gamlinger som plutselig har oppdaget meg, eller bestemt seg for at jeg representerer et eller annet.

‒ Ja, jeg så dessuten at du ble namedroppet i Natt&Dags studentguide, av en sånn førsteamanuensis i litteratur på Blindern som skriver erotiske dikt «inspirert av rapmusikk» på si. Han ble bedt om å nevne noe norsk rap han satte pris på, og trakk frem deg. «Lars Vaular» føltes kanskje litt som … den enkle utveien?

‒ Jeg føler vel også selv at jeg har blitt «rap-alibiet» til enkelte folk. Alle sånne ting gjør noe med oppfatningen folk har av meg som artist. Det blir så klart vanskeligere for en del folk å synes at jeg er kul. Du blir så etablert, på en måte.

‒ Du blir en del av det som skal rives ned, mer enn han som stormer mot barrikadene?

‒ Det er et dilemma, men jeg har vært borti det før. Med «Rett opp og ned» ble det et problem for en del av de som hadde hørt på meg frem til da, at lillesøstrene deres plutselig begynte å like meg. Nå er problemet at foreldrene til begge to begynner å like meg, kanskje til og med besteforeldrene. Eller, de sier at de liker meg, he he. Men jeg vet ikke hvor stort problem det egentlig er.

‒ Påvirker det prosessen? I hvilken grad er den bysten med Edvard Grieg som du fikk av TONO, med inn i studio når du jobber med nytt album?

‒ Det er noe jeg har tenkt litt på det siste året. Folks oppfatning av historiene som blir fortalt, kommer an på bildet de har av han som forteller. Og jeg vet at det er historier som jeg kunne fortalt, og som jeg vet jeg har godt grunnlag for å kunne fortelle, som folk kanskje hadde blitt jævlig forvirret av å høre fra meg. Jeg har tenkt «dette blir for grovt», liksom.

‒ Når vi snakker om hvordan musikken skal reflektere hvem du er i dag: Du har blitt far. Et ståsted i livet med store snublemuligheter for tekstforfattere. Ikke utelukkende i rapmusikk, men kanskje spesielt i rapmusikk?

‒ Jeg vegrer meg nok for plutselig å bli altfor voksen. Men føler samtidig at jeg har fått blanke ark. Med disse prisene og sånn er det liksom «å ja, det er noen som liker det jeg driver med». Først og fremst har jeg bare jævlig lyst til å gjøre noe igjen. Det siste året har jeg vært mest sliten og sur, men nå har jeg jævlig lyst til å fortelle nye historier. Og de kan gjerne være mer som eventyr, helt surrealistiske. Det er så mange ting jeg ikke har satt i sammenheng ennå, som jeg har lyst til å bruke på samme måte som jeg tidligere kanskje har stjålet fra west coast-rap, visesang eller Houston-rap. Jeg vil fortelle historier om evolusjon, om apekatter. Men samtidig vil jeg at musikken nesten blir mer jordnær, mer hiphop. Mer svart.

‒ Har du sett det skrivet som SS sendte ut under krigen i Norge, med instrukser om hvilken musikk som var tillatt under tilstelninger? Hvor musikken ikke kunne være … jeg tror ordene var «rytmisk negroid» og «jødisk melankolsk»?

‒ Ha ha. Jeg vil gjerne ha mer av både negroide rytmer og jødisk melankoli. Det er OK i min bok! Nei, men jeg vil først og fremst bruke fantasien mer. At det er en del oppfatninger av meg der ute, er noe jeg kan velge å spille på, eller unngå.

‒ Sist jeg intervjuet deg, snakket vi om at den forrige skiva di, Du betyr meg, var ganske uvant tvetydig tekstmessig, til å være en hiphopskive. At den hadde tekster som nærmet seg en uttrykksform som er mer vanlig i for eksempel rocketekster. Da sa du at du hadde lyst til å gå andre veien på neste album – mer rett frem, mer hiphop?

‒ Jeg har faktisk tenkt på det i ettertid, og jeg hadde i grunnen to tanker i hodet på samme tid da jeg sa det. Det kommer nok litt frem på Autobarn-EP-en. Det er litt mer lett forståelig, tilsynelatende, i hvert fall. Jeg har lyst til å beholde den tvetydigheten fra siste skive, men samtidig fortelle historier som er enklere å forstå. Tvetydigheten skal ligge inni der, jeg vil at det skal ligge litt lagvis. Det kan være en historie du tror handler om en fugl, men så handler den om en båt. Eller … det kan være en sjømann, som er en fugl, men egentlig er en narkoman. Eh. Men samtidig vil jeg at historiene skal være tydelige. Forrige skive var for det meste ren rambling. Som å høre en beruset person si mange rare ting, som kan ha noe i seg, men ikke så mye sammenheng. Jeg vil ha mer sammenheng i enkeltlåtene på neste album. Mer konkrete ting, mer nyktre ting. Jeg har vel begynt å bruke hjernen min på en annen måte nå enn jeg gjorde akkurat da. «Er det en båt? Er det en fugl?»

‒ Du får unnskylde, men … høres ikke så veldig nyktert ut, egentlig?

‒ Nei, men det er historier med en start og en slutt. Innenfor en klarere ramme. La oss ta den låten jeg snakket om i sted. Apekatten har sovet i mange, mange tusen år. Og så våkner han opp, kommer ut i byen og ser alle apekattene som sitter inne i biler. Apekatter som har mistet håret. Det er vel enda mer abstrakt enn forrige skive, men for meg er det mer sammenhengende. Jeg vet ikke om det er tydeligere konsepter, men det er mer tanke bak dem. På sist plate fikk man oppleve meg som satt og tenkte fritt. Men nå forteller jeg bare historier. Jeg-personen er ikke nødvendigvis meg, i nåtid. Og låtene kan gjerne være inne i en karakter, som den apekatten. Eller båten.

‒ Eller fuglen. He he. Apropos skillet mellom fiksjon og virkelighet, og mellom karakter og jeg-person, skal vi snakke litt om «Kem skjøt Siv Jensen» fra Helt om natten, helt om dagen? Er det en annen bakside ved å få den posisjonen eller anerkjennelsen, at folk plutselig begynner å ta tekstene dine på et annet alvor?

‒ Den låten lever jo sitt helt eget liv. Det er så mange oppfatninger om hva som blir sagt. Ofte føler jeg at jeg ikke har lagd den sangen engang. Altså, det var et par forskjellige ting jeg ville med den låten. Det ene var at jeg hadde lyst til å fortelle en satirisk historie. Politisk satire, Knut Nærum-rap, liksom.

‒ Som de påskekrimsatirene hans?

‒ Ja, en sånn type historie. Der settingen er at Siv Jensen er blitt skutt, og jeg er blitt dratt inn som en som skal hjelpe til, og kommer med en rekke forslag. Noen gode, noen dårlige. Politiet har jo ikke peil, som vanlig, så jeg prøver bare å hjelpe til. Og så munner det ut i den billige punchlinen om at hun ikke døde, fordi hun var så tjukk i hodet at kulen prellet av.

‒ Samtidig føyer det seg inn i en rekke med lignende låter, Non Phixions «I Shot Reagan», Loop Troops «Jag sköt Palme» og Screwballs «Who Shot Rudy». Hmm, der nevnte jeg tre låter, så vi kan vel dermed si at den føyer seg inn i en TRADISJON.

‒ Ja, låten er også en referanse til de der, selv om jeg alltid har tenkt at man ikke mister noe av min låt selv om man ikke kjenner til dem. Men kanskje det blir lettere å skjønne hvorfor man sier noe så tilsynelatende drøyt, om man vet at det er innenfor en tradisjon? Min låt er jo ganske snill sammenlignet med de tre du nevnte. Flesteparten av de som misliker låten, tror at det er en drapsoppfordring, fordi de ikke har satt seg inn i greien. Og veldig mange av de som faktisk liker låten eller støtter meg, tror det samme, og synes det er fett. Det jeg er minst fornøyd med når det gjelder den låten, er at den fremstår for mange som en typisk norsk politisk korrekt FrP-hetslåt. Det virker som om jeg er en sånn AP-gutt, liksom. Det er litt flaut for meg personlig. Men låten er egentlig en kritikk av media. Hovedpoenget var å vise hvordan overskrifter, og i mitt tilfelle låttitler, danner jævlig mye av grunnlaget for folks oppfatning av en sak. Og hvordan politikere, og i dette tilfellet jeg som artist, spiller på dette. Og hvordan media igjen bruker oss for å selge aviser, og hvordan dette går rundt og rundt i en sirkel. Og så leser folk avisene og stemmer på det de synes er fetest – på bakgrunn av de overskriftene. Det er ikke alle som setter seg inn i hele historien. Nyansene forsvinner.

‒ Jeg vet ikke helt om jeg forstår deg riktig – utgangspunktet var å lage en låt som du visste ville bli misforstått på grunn av tittelen?

– Ja, et slags sosialt eksperiment. Det vil si – det var noe jeg fant ut da låten var ferdig, og satt og lurte på hva som ville skje om jeg ga den ut, hvordan den ville bli oppfattet. Jeg kom frem til at å gi låten den tittelen var en anledning til å belyse forholdet mellom meg, media og menneskene.

‒ Det fins ingen fasit, det fins knapt et tydelig skille mellom rett og galt.

‒ Føler du at den delen nådde frem?

‒ Nei, det måtte jo bli min lille private spøk og glede. En privat spøk jeg kanskje kunne fortelle om i et intervju noen år senere, he he. Jeg hadde ikke noen ambisjoner om at det skulle komme frem. Og jeg la opp til at det skulle misforstås. Det satte meg i en umulig situasjon i intervjuer. Jeg kunne ikke sitte og forklare den siden ved teksten, det hadde ikke vært noe kult. Jeg husker jeg var på Lydverket den dagen jeg slapp den. «Hvorfor har du gjort det her da?» «Neeeeeeei, det e no bare en låt, da.» Jeg hadde ikke så mye å bidra med. Ha ha. Hvis jeg hadde sagt noe annet, ville jeg ikke bare avslørt spøken, men også gitt de som sa at jeg bare gjorde det for oppmerksomhetens skyld, rett. Noe som også er sant, men det er ikke bare det.

‒ Er ikke dette egentlig litt typisk for deg og tekstene dine: Du kaster ut en mengde spørsmål og lett slørete hentydninger, men med en tvetydighet som gjør at du kan trekke deg unna om du blir konfrontert og må «mene noe». Er denne tvetydigheten din også en fluktvei?

– Jo, kanskje. Men hensikten er ikke å lage en fluktvei. Det som motiverer tekstenes tvetydighet, er en tanke om ikke å undervurdere lytterne, men la dem tenke selv istedenfor å stave alt ut. I tillegg dreier jo mye av tekstene mine seg om tanker om at alt ikke er åpenbart. Det fins ingen sannhet, ting er ikke som de ser ut, alle fugler er ikke ugler, så hva jeg egentlig «mener», er uansett ikke det viktigste. For det fins ingen fasit, det fins knapt et tydelig skille mellom rett og galt.

‒ Men så kan det oppstå misforståelser som er mer fatale, nesten bokstavelig talt, i klimaet som oppsto etter 22. juli, hvor alle skildringer av politisk vold forståelig nok får en litt annen klang …

‒ Ja, jeg hadde aldri turt å gjøre en sånn låt etter 22. juli. Men jeg har faktisk spilt den låten på Utøya. I 2010. Det er jo litt pussig.

‒ Hva med den bredere debatten? Det gjaldt ikke bare deg, men også noen kontroversielle tekstutdrag fra Karpe Diem-låter …

‒ Min låttittel var bare en bisetning i den debatten. Jeg føler meg trygg på innholdet i det jeg sier. Men jeg synes det er mer uklart hva Karpe Diem egentlig mener, i de eksemplene som ble trukket frem. Som det med å tenne på en FrP-fyr. Den kan vel ikke forklares på noen annen måte enn at han har lyst til å tøffe seg litt på en rapsang. Det har litt med oppfatningen av dem å gjøre også, hvem de er til vanlig, og hva de holder på med. Det blir litt out of character.

‒ Det ble veldig fort en debatt for eller mot Karpe Diem, mer enn en debatt om tekstene. Det gjelder vel både de som forsvarte dem iherdig, og de som var ivrige etter å male dem opp som venstreekstreme voldsromantikere?

‒ I første omgang var det vel en runde om språklige overdrivelser og bilder. Men er det å tenne på en fyr et språklig bilde, egentlig? Er det noe dere sier på Østlandet? Jeg tror ikke det. Det er ikke sammenlignbart med å drepe stemningen, akkurat. Men det er ikke noen tvil om at de er skikkelige folk, som gjør gode ting. Og at de ikke er voldsromantikere. Jeg synes bare det virker som om de tøffet seg litt der.

‒ Ja, det er vanskelig å mislike Karpe Diem, selv om man prøver hardt! Kanskje det er nettopp derfor debatten ble litt rar, at den ble tolket som et angrep på selve prosjektet deres i stedet for at noen stilte noen i grunnen interessante spørsmål om noen tekstlinjer?

‒ Jeg skjønner jo hvorfor de selv reagerte slik på det. De ble kalt noe som de selv ikke identifiserer seg med i det hele tatt. Da føler man kanskje et behov for å forsvare hele prosjektet, mens det egentlig burde handlet om hva som ble sagt, og hva som var meningen bak det.

Dette er et utdrag av et lenger intervju som sto på trykk i ENO #10, utgitt høsten 2012.