En drøm om Orgonon - Eno
newkate_lrg

En drøm om Orgonon

Kate Bush gjør neste uke sin første konsert på 35 år. Martin Bjørnersen skriver om Bush-videoen som gjorde et fullstendig uutslettelig inntrykk på ham.

Tekst Martin Bjørnersen Foto Trevor Leighton

Del:

«I still dream of Orgonon», slik begynner «Cloudbusting» av Kate Bush. En låt, som i kombinasjon med den tilhørende musikkvideoen, må ha gjort et enormt inntrykk på mange mer eller mindre lettformelige sjeler av en viss generasjon – altså min egen. Men jeg skal nøye meg med å snakke for meg selv: Den gjorde et fullstendig uutslettelig inntrykk.

Mange av låtene til Kate Bush, og spesielt mange av låtene på albumet Hounds Of Love fra 1985, har nemlig den særegne kvaliteten at de forteller historier svært effektivt bare rent lydmessig. Man behøver strengt tatt ikke å forstå tekstene engang. Dette høres muligens ut som pretensiøst ljug av verste sort, men selv som elleveåring forsto jeg instinktivt at «Running Up That Hill» handlet om sex, selv om jeg altså kun forsto bruddstykker av teksten og heller ikke kan påstå at jeg på den tiden visste fryktelig mye om hva sex var. Kanskje var det den kroppslige pulsen i trommemaskinrytmen? Kanskje var det den intense nærheten i vokalen?

«Cloudbusting» forsto jeg enda mindre av. For en tid tilbake postet jeg låtens musikkvideo, regissert av Julian Doyle, etter et «konsept» fra Kate Bush selv og Terry Gilliam (Monty Python, Brazil, 12 Monkeys), på Facebook. Her spiller Bush sønnen til Donald Sutherland, og hjelper til med å styre et mystisk apparat som samler skyer og lager regn – helt til det kommer en gruppe menn i mørke dresser og kjører faren bort i en svart bil. Kommentarfeltet ble etter hvert stående som bevis for at det ikke bare var hos meg denne videoen vekket store følelser og stor undring: «Jeg følte alltid at det var noe ekte og viktig som ble vist i den videoen. Jeg ble helt satt ut av den. Den var noe av det vakreste og […] mest melankolske jeg visste om som barn.» Det er som om jeg skulle sagt det selv, kompis. Her er det noe viktig. Og noe ekte.

Så hva var dette Orgonon? Som elleveåring hørtes det ut som et eventyrland, men ikke som et eventyrland der alt er fint hele tiden. Det virket som et eventyrland der også dyp tristhet og udefinerte farer hører hjemme, slike ting som tross alt utgjør en del av virkeligheten. Orgonon minnet kanskje om Brødrene Løvehjertes Nangijala? I den retning gikk i alle fall assosiasjonene, og på underlig vis hadde jeg helt rett. Rent bortsett fra at Orgonon er et fysisk sted som det faktisk går an å besøke. Jeg har ikke vært der ennå, men vurderer seriøst en pilegrimsreise til Orgonon – også kjent som Wilhelm Reich-museet i den amerikanske delstaten Maine.

Digital Camera

Det tok nærmere femten år før jeg hørte de første bruddstykkene av historien bak «Cloudbusting» – og linken til Wilhelm Reich. Det vil si, jeg begynte å lese såkalte liner notes ganske tidlig, og det aller første hintet til bakgrunnshistorien fikk jeg ved at boken A Book Of Dreams av Peter Reich var notert som «inspirasjon» for låten. Det sa meg strengt tatt fint lite. Hadde jeg derimot spurt min psykologmor, kan det tenkes at hun kunne fortalt meg mer. Peter Reich var nemlig yngste sønn av Wilhelm Reich, en av Sigmund Freuds yndlingsstudenter i Wien, og i seg selv en ruvende skikkelse innen psykoanalysen. Anerkjent blant annet som karakteranalysens far, men samtidig høyst omdiskutert. En ting de aller fleste – men slettes ikke alle – er enige om, er at det på et eller annet tidspunkt klikket fullstendig for Reich. De første stegene i den retning, og i alle tilfeller inn på veien til Orgonon, tok han faktisk i Oslo.

Hit flyttet Reich etter at Hitler tok makten i Tyskland (kun få år tidligere hadde han flyttet til Tyskland og blitt medlem av kommunistpartiet), og det var i Oslo Reich plasserte kreftsyke mus i et skap – opprinnelig utviklet av fysikeren Michael Faraday på 1800-tallet – dekket med metall på innsiden for å hindre elektromagnetisk stråling. Reich mente gjennom en serie med eksperimenter, som ble underkjent og avfeid som uvitenskaplige av andre autoriteter, å påvise en så oppsiktsvekkende positiv effekt at han fikk bygget et skap i «menneskestørrelse»: Dette ble det etter hvert så berømte «orgonskapet», eller «akkumulatoren», som Reich selv kalte innretningen. Skapet fikk senere en naturlig plass i teoriene Reich utviklet om livskraften orgon. En slags kosmisk energi – «det andre kaller Gud» – en kraft som også var synlig for det blotte øye på grunn av sitt blålige preg.

Reich arbeidet i Oslo frem til han måtte forlate landet i 1939 etter en serie med kontroverser og en debatt som inkluderte både seriøs, faglig fundert vitenskapelig kritikk av den strengeste sorten, men også renspikket antisemittisk hets. For å fortsette eksperimentene med orgonkraften kjøpte Reich et stykke land i Maine på 1940-tallet, og stiftet der et hjem med sin nye kone og deres nyfødte sønn Peter. Området døpte han Orgonon. Reich mente at kunnskapen om orgonkraften blant annet kunne benyttes til å styre været ved hjelp av noen eiendommelige innretninger han kalte «cloudbusters». Originaltegningene til disse gikk tapt da Reichs bøker og vitenskapelige nedtegninger ble brent (!) av amerikanske myndigheter etter årelange rettsfeider i 1955.

23810_image0_20090728_auto

Reich døde selv i fengsel av hjerteinfarkt i 1957. Eller under «mistenkelige omstendigheter», om man skal tro hans selv i dag relativt mange trofaste disipler, de av dem som ikke skilte lag med Reich da han begynte å eksperimentere med livskraften orgon. Tradisjonelt har man funnet mange Reich-disipler i åndslivet her hjemme, noe som er grundig dekket i blant annet Jan Olav Gatlands biografi om Reichs elev og venn Ola Raknes, målmann og psykoanalytiker, en sentral skikkelse både i psykoanalytiske kretser og i kulturlivet her hjemme. Som Darwin P. Erlandsen i Dusteforbundet uttrykte det (gjengitt i Håvard Nilsens usedvanlig innsiktsfulle omtale av Raknes-biografien i Morgenbladet i 2010): «På et tidspunkt befant hele Oslos kulturelite seg enten i elektrosjokk på Dikemark eller hjemme i orgonskapet.»

Men altså. Både teksten til Kate Bushs «Cloudbusting» og den ikoniske videoen der Donald Sutherland fyller Wilhelm Reichs enorme og enormt kontroversielle sko, kan ved første øyekast se ut til å støtte oppunder de mer konspiratorisk anlagte versjonene av Reichs siste år. De stramme, sortkledde mennene fra «regjeringen», som sønnen (spilt av Bush) ikke kan gjemme pappa unna. Samtidig er det også en helt annen måte å lese låten «Cloudbusting» på, noe som kanskje blir enda tydeligere når man leser boken den er basert på. Peter Reichs A Book Of Dreams levner strengt tatt liten tvil om Wilhelm Reichs sinnstilstand de senere årene. Boken beskriver blant annet en far som undrer seg over hvorvidt de flygende tallerkenene han ser på himmelen, står i ledtog med regjeringen, eller om Flyvåpenet og presidenten i virkeligheten er på lag med Peter og pappa.

Likevel konkluderer den voksne Reich med at han har sett ting i løpet av sin oppvekst, som han fortsatt ikke har fått noen forklaring på i voksen alder. Det synes klart for leseren at han fortsatt vil tro på sin far. Ikke rart etter en slik oppvekst. Peter Reich har levd med de samme uklare skillene mellom virkelighet og overlivlig fantasi som de fleste gutter i en viss alder (tilfeldigvis, og dette føles faktisk litt viktig, omtrent samme alder som jeg selv var på da jeg hørte «Cloudbusting» første gang …). Forskjellen er bare den at Peters fantasier ikke bare ble delt, men i betydelig grad også plantet i ham av faren. En scene i boken, der den avdøde Wilhelm Reich skal hente sin sønn i en flygende tallerken (!!), er også utgangspunktet for Patti Smith-låten «Birdland», beskrevet som en «drømmescene» i de fleste omtaler av Smiths låt. Boken er på sin side mer uklar på dette punktet.

tumblr_m7kuwg8s6l1qkrirro1_500

Innvirkningen den yngre Reichs bok har hatt på kunstnere som Smith og Bush, og på mange andre på 70-tallet, kan kanskje forklares med den statusen Reich ganske forståelig fikk, som et slags samlende motkulturelt symbol for et tvingende nødvendig alternativ til den klassiske psykologien og måten den ble utøvd på. Dette var en tid der «skolepsykologien» helt fortjent ble diskreditert etter avsløringer om lobotomi og eksperimenter med psykofarmaka som LSD, blant annet gjennom reichianeren Ken Keseys roman Gjøkeredet (1962), og i den berømte filmatiseringen av denne i 1975.

Men det er ikke denne debatten Kate Bush går inn i. «Cloudbusting» dreier seg om noe enklere, men samtidig kanskje dypere. Om forholdet mellom en helt vanlig gutt og hans nokså uvanlige far. Om følelsen av å stå alene sammen mot de udefinerte «svarte dressene» – enten de jobbet for eller mot de mystiske flygende tallerkenene. Du trenger faktisk ikke ta stilling til de mange kontroversene og konspirasjonsteoriene rundt Reich for å plukke opp den emosjonelle kjernen i låten. Hvorvidt du tror på orgon eller cloudbustere (den i videoen er for øvrig svært lik Reichs originale design), er også fullstendig uvesentlig.

For sangens hovedperson, Peter, er dette selvsagt noe håndfast og virkelig. Og den jojoen, i en av sangens såreste linjer? «I hid my yo yo, in the garden. I can’t hide you, from the government»? Peter Reich forteller i boken om hvordan han måtte begrave sin selvlysende jojo i hagen fordi pappa var redd for de mulig livsfiendtlige stoffene i den og for hvordan de ville reagere med orgonen. Den dagen jeg kommer meg til Orgonon – og jo mer jeg tenker på det, jo mer blir jeg sikker på at jeg må ta den turen – skal jeg sette meg under et tre og tenke på jojoen som kanskje ligger begravd under meg. Kanskje ligger den fortsatt der og lyser noen meter under bakken. «I won’t forget.» Og begynner det å regne akkurat da, tror jeg pokker meg jeg kommer til å grine som en guttunge – igjen.

cloudbusting_animated_gif

 

Denne teksten sto opprinnelig på trykk i ENO#2, utgitt høsten 2010.