Årene som gikk - Eno
jon_kimhiorthøy_print

Årene som gikk

Denne helgen takker John Olav Nilsen & Gjengen for seg. Vi spoler tilbake.

Tekst Eirik Kydland Foto Kim Hiorthøy

Del:

Det er mange dager, låter og tatoveringer siden, men i november 2010 intervjuet vi John Olav Nilsen i Bergen. Da ferdigstilte han og Gjengen sin andreplate. Denne helgen er det over og ut for bergensbandet, de runder av med avskjedskonserter i Stavanger og Bergen på fredag og lørdag.

I den anledning henter vi dette intervjuet frem fra en nær, men likevel fjern fortid:

– Å skrive har vært en livredningsbøye oppi alt vi har opplevd.

Et brennende stearinlys stukket ned i en vinflaske gjør det mulig å se John Olav Nilsen i det mørke bandøvingslokalet utenfor Bergen sentrum. Han spiser nudler og forteller om Det nærmeste du kommer – andrealbumet han og resten av Gjengen gir ut på nyåret. Mens albumet mikses ferdig noen etasjer over oss i Yngve Sætres Duper Studio, sitter vi i sur sneiplukt og vakuumaktig stillhet i bandets kalde øvingsrom. På gulvet ligger tomme ølbokser, sigarettstumper, instrumenter nedpakket i kasser og en gammel utgave av BA med forsideteksten «Her bor Bergens rikeste». Veggene er dekket av tilsynelatende tilfeldig opphengte gjenstander: en istykkerrevet plakat med bilde av kampsportlegenden Bruce Lee, et tidlig avisintervju med bandet. Et Brann-skjerf. Likevel er det en koselig og doven atmosfære i rommet, som Nilsen beskriver som «en frisone der ting fortsatt er slik de var – før alt som har skjedd skjedde».

– Jeg har funnet en trøst i å være kreativ, i å kjenne at jeg fortsatt har en trang til å skrive, at jeg fortsatt har behov for å få ting ut av kroppen. Du vet, det er fortsatt ting som kverner i hodet. Det hjelper alltid å få det ut, sier han.

Og ting har skjedd. For to år siden var John Olav Nilsen & Gjengen et lite, bergensk lokalfenomen kjent for sine energiske konserter og sin enda mer energiske oppførsel på byen. Tjuefire måneder, et kritikerrost debutalbum og en Spellemannpris senere strekker John Olav Nilsen hendene triumferende i været på Øyafestivalens hovedscene. Foran ham står 10.000 mennesker, blant annet en ung gutt med et par roser til bandet («Jeg så ikke ham ikke, men ble fortalt om fyren etter konserten. Hvis han noen gang ser meg, han komme bort og si ifra at han var guttene med rosene»). Et annet, men likevel kraftfullt bevis på at vi har med en av Norges største rockestjerner å gjøre, er at frisører over hele landet melder om stadig nye kunder som ber om «John Olav-sveisen». Nå er Nilsen og Gjengen klar for runde to:

– Der førsteplaten var svart og hvit med en tynn stripe av rødt blod, er den nye platen mer fargerik. Sist gang var det stort sett meg og Einar (Vågenes, gitarist i Gjengen. Journ.anm.) som skrev låtene, men denne gangen har hele bandet vært med på å fargelegge. Jeg har dessuten skrevet et par låter sammen med Nam fra Fjorden Baby!, noe som også bidrar til et større mangfold musikalsk.

– Hva har det hatt å si for albumet at dere har blitt dyktigere musikere?

– Denne kan kunne vi fokusere på å skape, i stedet for å øve i fire måneder for at en overgang skulle sitte. Før måtte vi trene, trene, trene, nå har vi en annen ro. Så selv om vi fortsatt er relativt fattige, er vi nå rikere på hva vi tør å gjøre musikalsk.

Låtene ENO har fått høre fra Det nærmeste du kommer fortsetter omtrent der debuten slapp, men det låter strammere og mer helhetlig, tidvis rikere arrangert. Tekstlinjer om piller på badegulvet, kirkegårder, vonde mareritt og parterte kjærester under sengen vitner dessuten om et mørkere univers. Samtidig preges låtene av et nytt overblikk – en ny ettertenksomhet.

– Tekstene er kanskje vanskeligere å fordøye denne gang, de stikker nok dypere enn sist. Der den første skiven handlet om å gå ut og være høyt og lavt, dykker den andre platen inn i konsekvensene av dette.

– Så tekstene omhandler det som har skjedd etter debutplaten?

– Jeg skriver aldri om «å skrive» eller om det å være artist, selv om tekstene fortsatt handler om meg og mitt liv, og personer rundt meg. Denne gang handler det mer om at jeg blitt eldre, og at alt ikke er like gøy lenger som det engang var.

– Du har etter hvert blitt en etablert persona i norsk offentlighet, noe som betyr at folk har en oppfatning av hvem du er. Hvilke etablerte oppfatninger om deg er feil?

– Nesten alt er feil. Eller … folk ser et lite, svarthvitt utsnitt av en helt bilde. De kan tro hva de vil, men de får aldri vite hele sannheten. Samtidig ønsker jeg jo at folk skal kjenne meg, eller tro de kjenner meg, gjennom tekstene og musikken. Utover det trenger ikke folk å vite så jævlig mye mer. Det er viktig å bevare en distanse, særlig når tekstene mine er så utleverende som de er. Derfor har andreplaten har fått tittelen Det nærmeste du kommer. Lytterne får være med førti minutter inn i min verden. Men det er nok. Det er det nærmeste de kommer.

– Det har skjedd mye de to siste årene?

– Det er rart når drømmen blir en jobb. Da er det viktig at vi minner oss selv på grunnen til at vi i det hele tatt driver på med dette, ikke sant? Vi gjør det fordi vi vil uttrykke oss og skape ting, og da blir det viktig å si nei til ting. Vi har fått mange triste forespørsler det siste året.

– Som hva da?

– Jeg vil ikke gå i detaljer, men jeg sier konsekvent si nei til alt som ikke har med musikk å gjøre. Mange artister føler nok et press til å stille opp på alt.

– Vel, dere stilte da opp i et tv-program der dere var på fjelltur. Var det Rock til fjells det het?

– Har du vært i Træna, eller!? Ihælvete, det var en opplevelse for oss. Det var derfor vi sa ja til å bli med. Det er ingen opplevelse for meg å sitte i et panel og prate om et eller annet emne jeg ikke har noe interesse av å diskutere, men den turen var en stor opplevelse for bandet, for hele gjengen. Træna er noe av det vakreste jeg har sett.

I rockehistoriebøkene vil kapittelet om John Olav Nilsen & Gjengen starte den natten Nilsen ble påkjørt av en truck på jobb for noen år siden. Foten hans knuste, sykepengene gikk til gitar og i løpet av de etterfølgende månedene i rekonvalesens skrev Nilsen sine første sanger. Vinteren etter slippet av debutalbumet For sant til å være godt røk Nilsen på en ny smell. Et komplisert brudd i foten førte til flere operasjoner og sykehusopphold, og i Bergen kunne man se Nilsen humpende gatelangs på krykker til langt utpå vårparten i år. Heldigvis førte benbruddet til noe godt også denne gang.

– Vi måtte dessverre kansellere en del konserter, men i den perioden kom samtidig vi skikkelig i gang med den nye platen. Jeg måtte være i ro og lå hjemme i sengen, kunne ikke bevege meg, skrev en del, så på tv, mens bandet likevel møttes og spilte. En av låtene på den nye platen ble til mens jeg lå på sykehuset, da jeg kom ut hadde bandet spikret nesten ferdig en helt låt, mens jeg hadde en tekst klar i hodet. Det var jævlig rørende å se at bandet møttes til øvinger mens jeg lå på sykehuset, forteller Nilsen, som også fikk tid til å høre på musikk:

– Jeg har hørt masse på Kate Bush, artister fra plateselskapet Sincerely Yours og Service. Jeg liker den drømmende popmusikken de gir ut. I tillegg har jeg hørt mye på det britiske bandet Orphan Boy: fin, kald musikk fra Nord-England.

– Sist vi pratet sammen var du oppglødd over Pedro Carmona-Alvarez’ roman Rust, hva leser du nå?

– Sibirsk oppdragelse, har du hørt om den? En helt fantastisk bok om en gutt som vokser opp blant et slags røverfolk i Sibir på åttitallet. Han blir tvangsflyttet til et annet sted i Sovjetunionen, og lever helt utenfor samfunnet. Han ender opp med å bli fengselstatovør, men forteller aldri detaljert om arbeidet sitt, fordi det er forbudt å fortelle om symbolikken i tatoveringene. De symboliserer ofte ting du har gjort – gjerne i negativ forstand – og fungerer som kodespråk. De som vet, vet. Jeg lå oppe og leste den boken heeele natten forrige uke, og var så sliten da jeg kom i studio dagen etterpå. Den må du virkelig lese!

– Du liker outsiderhistorier?

– Ja, og selv om jeg ikke nødvendigvis kjenner meg igjen i denne ekstreme historien, kan jeg identifisere meg med følelsene som skildres. På samme måte håper jeg folk kan identifisere seg med musikken min, selv om de ikke har opplevd de samme tingene som meg. Uansett hvor forskjellige mennesker er, uansett om det de har mistet eller fått er stort eller lite, så kjenner alle på de samme grunnleggende følelsene: savn, det å være alene, kjærlighet.

– Nå beviser jeg jo at jeg ikke har lest Sibirsk oppdragelse, men før jeg stikker videre må jeg spørre: Er det en skjære du har fått tatovert på halsen?

– På den ene siden har jeg en svale. Og her har jeg en skjære. Min barndoms favorittfugl. Du vet, den der fine fuglen som graver etter mat i bosset.