I fortellingens vold - Eno
Nyhus3_1200x750

I fortellingens vold

Vi er bare en fortelling. Hører du?

Tekst Håvard Nyhus Foto Marius Pålerud (illustrasjoner)

Del:

Slik er det gjerne med observasjoner: De starter med selvransakelse. En dag våknet jeg opp og måtte innse at jeg var blitt mer interessert i musikkjournalistikk enn musikk. At jeg brukte mer tid på å lese om musikk enn jeg brukte på å lytte til musikk.

Ja ja, så hadde jeg i det minste blitt litt klokere da. Lært litt om hva som konstituerer god musikk, om hva som gjør at noe musikk er bra – og noe er dårlig. Men når jeg tenkte meg om, måtte jeg medgi: Nei, jeg har egentlig ikke lært så mye om sånne ting.

«At storyen skal være sann, har aldri vært et kriterium»

Det jeg hadde samlet opp i løpet av alle disse timene, dagene og årene med musikkbiografier, aviser, musikkmagasin, reportasjer og anmeldelser, var anekdoter. Fortellinger og gøyale episoder jeg kunne videreformidle i festlig lag.

Da slo det meg: selv musikkelskere, som meg, er kanskje mer interessert i en god historie – enn musikk. For det var som om musikksamtalen var fanget i fortellingens språk, som om all samtale om musikk var dømt til hele tiden å kles opp i fortellingens trøye. Og som en konsekvens av det: at vi – lesere, musikere og journalister – syntes fanget i en dynamikk der god musikk ble ofret på fortellingens alter. Hver dag.

Hensynet til en god fortelling overstyrte musikkritikken. Hele tiden.

Ta et ferskt eksempel: Rodriguez og filmen ham. Musikken lå der, slik den hadde gjort i førti år. De færreste brydde seg. Men så fikk den skyss av en fortelling. På denne fortellingens vinger fikk plutselig musikken til Rodriguez et liv – og før jeg visste ordet av det, var selv muttern blitt fan.

Nå har allerede Rodriguez-backlashet begynt, blant annet etter hans Øya-konsert i sommer, derfor kan jeg kanskje tillate meg å si det som det er: Rodriguez er jo ikke sååå forbanna bra. Men han har en jækla bra story. Eller kanskje er ikke storyen hans så bra likevel, noe flere kritikere etter hvert har påpekt. Men det er egentlig ett fett. At storyen skal være sann, har aldri vært et kriterium.

«We tell ourself stories in order to live.» Slik låter åpningslinjen i essaysamlingen The White Album av Joan Didion. Å fortelle hverandre historier er noe av det fineste, ja, sikkert mest humane som finnes, men et sted må grensen gå. Mötley Crue-biografien The Dirt er en festlig bok, men når den danner malen for hvordan vi snakker om musikk, har vi et problem. Når all samtale om musikk reduseres til et kappløp om å gjenfortelle de drøyeste anekdotene eller de mest vovede historiene, sitter vi igjen med en fattig musikkdiskurs.

Hypen rundt den amerikanske artisten Lana Del Rey er et godt eksempel. Få tok seg bryet med å undersøke hennes musikalske cv. Viktigere var det å gjenfortelle skapelsesberetningen: Hvor hun kom fra, hvordan et kalkulerende apparat hadde plukket henne opp på en gudsforlatt pianobar i Brooklyn, hvordan de hadde sprøytet leppene hennes fulle av collagen, fløyet henne over til L.A., hvordan de – etter nøye utklekkede markedsføringsstrategier – hadde castet henne som Nancy Sinatras gangstasøster og en Sturm und Drang-versjon av Dusty Springfield. En meme var født.

Resultatet ble en voldsom appetitt på ytterligere Lana-stoff. Cravingen etter nytt Lana-materiale hadde imidlertid ingenting med musikk å gjøre. Den handlet utelukkende om hennes persona; hvilke historier hun formidlet, hvilke fantasier hun målbar, hvilke karakterer hun emulerte.

Fortell oss noe nytt! Er det sant at hun en gang gikk rundt som en vanlig pike i New York!? Visste du at hun har en eks-kjæreste som spilte masse Playstation? Kan noen fortelle meg hva som var favorittspillet hans?

Selv ikke kritikken av henne og det uunngåelige tilbakeslaget dreide seg om musikken som sådan – enda det vitterlig forelå en debutplate allerede i januar 2010. Det var viktigere å gå i klinsj med hennes «falske» iscenesettelse og «konstruerte» skapelsesmytologi.

Det var altså historiene hennes – det hun fortalte – det var noe galt med. Musikken? Nei, den har vi ikke rukket å sjekke ut.

Lana Del Rey-mottagelsen er imidlertid ikke spesiell på noe som helst vis. Det er flere som kjenner historien om Robert Johnson og kontrakten han gjorde med djevelen, enn det er folk som kjenner musikken til Robert Johnson.

På sekstitallet – en annen populær fortelling er forresten at alt startet da – konstruerte musikkgrossistene en klassekrig mellom «veloppdragne» The Beatles og «rabagastene» i Rolling Stones. Det var altså ikke nok med musikken den gangen heller – folk måtte ha noen gode historier også.

Så er spørsmålet: Er det så nøye? Er ikke dette bare harmløs historiefortelling som ikke går på bekostning av noe? Bare god og festlig underholdning langs bardisken?

Vel, treff en tilfeldig Beatles-fan i baren og stålsett deg for en totimers seanse med fortellerkunst på sitt mest absurde: Visste du at bikkja til Paul McCartney var vegetarianer? Har du hørt om den gangen John smakte peanøttsmør for første gang? Vet du hvorfor Ringos favorittfarge er rød? At de lurte med seg en joint inn på Buckingham Palace?

Dette er en blodfan sin skjebne: Et hode fylt til randen med fortellinger, trivia og cocktailkunnskap. Spør deretter mannen i baren om hvorfor han elsker musikken, og han er like språkløs som den gjennomsnittlige vindrikker.

Hvorfor «Yesterday» er min favoritt? Eh … nei, den er jo veldig fin, da. Visste du arbeidstittelen var «Scrambled Eggs»? Paul våknet opp med melodien i hodet og gjorde den ferdig mens han tilberedte eggene! Utrolig, hva?

Nyhus2_1200x750

Poenget mitt er: Denne fetisjeringen av fortellinger har en pris. Når samtalen om musikk hele tiden ikles fortellingens trøye, står vi igjen med musikkanalfabeter som i sin armod må ta til takke med å dyrke en endeløs rekke av anekdoter og fun facts.

Med Den gode fortellingen som eneste verktøy, reduseres hele musikkresepsjonen som sådan til en eneste lang krønike med dramaturgiske kurver, helter, skurker, vendepunkter, skjebner, kappefall og moral. Et annet eksempel: The Ramones har i fortellingen om 1970-årene, slik den formidles i USA, blitt tildelt selve ridderfunksjonen: bandet som kommer i grevens tid og redder verden fra progrockens selvnyting og utskeielser.

I England blir barna fortalt den samme historien, bare at The Ramones her er erstattet av Sex Pistols i rollen som Messias. Her i Norge skriver Trygve Mathiesen bøker om hvordan han reddet dagen.

Det er i det hele tatt så mye å arrestere i en slik historiefremstilling at det er vanskelig å vite hvor en skal begynne. Men for å ta det mest opplagte: Noen må snart gi Trygve Mathiesen en dagjobb.

«Sjekk aldri en god historie»

Dernest: et oppgjør med forestillingen om at det ligger et moralsk imperativ bak punkbevegelsen, at historien har en hensikt og at progrocken ble ført til tiltalebenken for sine «forbrytelser» mot den edle og sanne musikkens evangelium.

Dette er historieskriving med dramaturgi og arketyper fra fiksjonens verden, og like fullt – eller kanskje nettopp derfor – lever fortellingen i beste velgående. Varianter av denne fortellingen om rockens paradigmeskifte blir gjentatt og videreformidlet til nye generasjoner hver bidige dag. Som det heter seg: Sjekk aldri en god historie. Det er i dag nesten umulig å oppdrive en anmeldelse der ikke forestillingen om konflikten mellom det autentiske og det forstilte, det ekte og det falske, klinger i bakgrunnen.

Sånn har det altså blitt. Journalismen og fortellergrepene den disponerer, koloniserer stadig mer terreng og pløyer landskapet i sitt bilde. En god story trumfer alle andre hensyn. Resultatet er en anmelderstand som vet å formidle gode historier, men stort sett kommer til kort når de skal forsøke å si noe innsiktsfullt om musikken. I stedet støtter de seg på narrativets krykker.

Som folka bak Lana Del Rey kunne fortalt deg: Å skape en artist handler om å skape et arsenal av fortellinger, i hulter og bulter, på inn- og utpust. En serie fortellinger – på journalismens vilkår – som kan holde praten i gang og er selvforsynt med oksygen, altså nye historier. Nøkkelen er historier med crossoverpotensial og innebygget dramaturgi, der det er «noe for alle». Slik ble Lana Del Rey fjorårets største snakkis, og slik skal hun tjene penger.

Hvilket bringer oss til den andre enden av næringskjeden, til apparatet og konseptutviklerne.

Det kan argumenteres for at nittitallets mest fremgangsrike historiefortellere her hjemme var bandet Turboneger, ledet av ideologen Thomas Seltzer (og etter hvert supplert med Knut Schreiner). Ikke et vondt ord om musikken til Turboneger (jeg liker’n!), men de er kanskje først og fremst leverandører av stoff – ideologi, image, typer, bilder, drama, historier, mytologi – kort fortalt: ting som kan omsettes, stoff som media og barkamerater klarer å skrive og snakke om.

De evnet å forene journalistikk og musikk i en høyst potent forretningsmodell. Og betegnende nok: Overgangen «tilbake» til media har da også gått påfallende knirkefritt for dem begge. Det samme gjelder deres «hovedrival» og kilden til mangt et tabloidoppslag, Biff Malibu fra Gluecifer, som i dag bare går under kallenavnet «VG-Frithjof».

Felles for dem alle – ta gjerne med entreprenøren Fredrik Saroea i Datarock i dette selskapet – er at de visste å produsere en musikalsk pakke som var omsettelig i en rekke ulike markeder og medier – nettopp fordi den var noe langt mer enn bare musikk.

Det er vanlig næringslogikk: Når man ikke lenger kan tjene penger på rent salg av musikk, må man nødvendigvis inkorporere elementer som kan monetizeres i andre medier. De store plateselskapene tjener ikke lenger store penger på platesalg; i stedet har de utviklet seg til promoteringsbedrifter som får prosenter av sine artistsatsningers lisensieringssjekker, konsertinntekter og sponsoravtaler.

Det sier seg selv at i en slik kontekst – hvor en stadionturné i Øst-Europa og en sponsoravtale med en parfymefabrikant eller bilmerke utgjør en viktigere inntektskilde enn salg av album og enkeltlåter – er det viktig å forsyne sine artister (eller seg selv) med et image som dekker alle plattformer.

«Visste du at bikkja til Paul McCartney var vegetarianer?»

Slik infiserer imagebyggingen ethvert aspekt av hvordan en artist blir fremstilt. Er det så markedskreftene eller det musikkjournalistiske mottaksapparatet som bør påklages? Er det i det hele tatt noen motsetning mellom dem?

Eller vent: Er det egentlig så nøye om folk som driver med, lytter til og skriver om musikk, er mer opptatt av gode historier enn av musikk? Ja vel, så er vi kanskje fanget i Den gode fortellingens logikk, men hva så? Én verden skal vi jo leve i.

Og hva med denne skribenten? Var kanskje ikke dette også bare en serie fortellinger? Vel, noe må han jo skrive om. Han kan klage så mye han vil over fortellingens tvangstrøye, men han er like forbannet nødt til å bære den han også.

For å skru litt på Didion: «We tell each other stories in order to make a living».

Denne artikkelen sto opprinnelig på trykk i ENO#7, utgitt februar 2012.