Neste sommer - Eno
max1181809506-front-cover

Neste sommer

Vi dro over grensa for å synge Gyllene Tider sammen med tusenvis av mennesker som prøver å klamre seg fast til sommeren.

Tekst Thomas Karlsen Foto Gyllene Tider

Del:

Denne teksten sto opprinnelig på trykk i ENO#13, i 2013.

Vi poster den på nett nå, fordi sesong for å kjøre til Sverige med familien, se på Allsang på Grensen og begynne å kjenne på melankolien ved at sommeren allerede snart er over.

Her finner du en spesialdesignet spilleliste som følger med til saken.

– Madeleine, ska du ha dig en jävel?

Så, her er jeg, i en flere hundre meter lang kø jeg hverken ser begynnelsen eller slutten av, en av de første dagene i juli, og på asfalten foran meg sitter to jenter, begge med den type brunfarge som kun et daglig inntak av betakaroten-tabletter kan gi deg, i ferd med å tømme den siste halvparten av ei flaske gin.

De har så vidt rukket å sette seg da køen, etter noe som virker som flere timer, plutselig rykker fremover, og menneskene rundt oss må rive med seg ølbokser og campingstoler og strandvesker for å følge med. Et sted der fremme, på en grusbane innenfor portene, venter den på dem. Lyden av sommeren.

– Äh, skit samma, sier hun som heter Madeleine, i det hun kravler seg på beina.

– Johanna! Upp med dig. Nu kör vi!

Rød walkman

Nu kör vi. Dette er mer eller mindre nøyaktig de samme ordene faren min hoier idet vi ruller ut av oppkjørselen og setter kursen mot Sverige en julimorgen i 1986. Bilen vi kjører er en Renault 16, lakkert i, i mangel av bedre beskrivelser, den distinkte fargen «hundebæsj». Og til tross for at faren min kom kjørende hjem med den for bare noen uker siden, har han allerede rukket å ha dette franske mekanosettet av en bil på verksted én gang, og mistet nøklene til det en annen gang, da han en kveld fant ut at han ville på plattingdans i løse slacks.

Nå går den derimot som ei klokke. Noen timer senere passerer vi en avsindig stor stein som det står «SVERIGE» på, og alt er plutselig bitte litt annerledes. Trafikkskiltene er røde og gule, og trærne er enda litt svartere. Det eneste som er likt på begge sider av grensen er min mor, der hun sitter og stirrer ut av vinduet, som om det var sin egen begravelse hun var på vei til.

Har jeg merket at ting ikke er helt som det skal? At de oppfører seg som to fremmede som nå står midt oppi den utakknemlige jobben det er å skulle ha ansvar for to unger? Mulig, men det er ikke akkurat noe jeg sitter og bryr hodet mitt med. Jeg har nemlig fått walkman til ferien. En rød Sony-walkman, nærmest jordbærrød, og som jeg retter all min oppmerksomhet mot. Det eneste som egentlig er finere enn denne vidunderlige røde plasttingen med små tannhjul på innsiden av lokket, der jeg befinner meg i baksetet med en Donald-pocket i fanget og min søster ved siden av meg, på vei mot byer med rare navn som Arvidsjaur, Arjeplog og Skällefteå, maleriske små drittplasser der lufta er så klam og tjukk av mygg at mamma forskanser seg inni hytta og nekter å komme ut, er en sang på Postens Sommerkassett 1986, én av i alt to kassetter hun har kjøpt til meg i forkant av ferien.

Sangen heter «Dover Calais» og er sunget av noen som kaller seg Style. Inni det lille utbrettbare omslaget finnes et bilde av dem, ikke stort større enn et frimerke, men jeg ser at Style består av to menn og ei dame. Alle bærer høye, luftige frisyrer. Miniatyrbildet til side: mitt største problem er at walkmanen min går tom for batteri så altfor fort, og enda fortere hvis jeg spoler. Dermed tvinger jeg meg gang på gang til å høre meg gjennom resten av kassetten, før den igjen når høydepunktet et stykke ut på side B3. Slik premierer jeg min egen tålmodighet.

All min redsla forsvann

när du sakte tok min hand

Någonstanns imellan

Dover-Calais.

Trist svensk skau

Som ferjetur å regne er denne sangens odyssé en av de kortere i historien  – to minutter og 55 sekunder. Jeg har ikke det fjerneste begrep om hva dette mystiske dåverkallé er for noe der jeg sitter i baksetet og brøler med på refrenget, men sentimentet i låta skjønner jeg mer enn godt nok: Her en noen som er ute på havet og storkoser seg i solnedgangen, og hver gang båten deres nærmer seg land, kjenner jeg de samme innvendige nålestikkene av desperasjon. Da vet jeg at jeg skal gjennom milevis med enda mer trist svensk granskau, før jeg og Dovers vita klippor atter en gang gjenforenes i baksetet av Renault-en.

Men her er greia: Den sommeren er jeg av den oppfatning at «Dover-Calais» er noe unikt, noe makeløst. Hvert eneste sekund av sangen er et mirakel i mine sju år gamle ører, en gave fra gudene, og jeg er tomsete av lykke. Jeg har på dette tidspunktet ikke hørt «Sommartider» med Gyllene Tider, enda den har eksistert i to år. Og der andre på min alder har kassetter med Van Halen og Mötley Crüe, og ser på Sky og MTV, er min musikalske input begrenset til platene pappa kommer hjem med: Dire Straits’ Brothers in Arms, Åge Aleksandersens Levva livet og Vømmøl Spellemannslag. Dette supplerer jeg ved å bla i blader søsteren min har kjøpt, svenske OKEJ og tyske Bravo, og etterpå henge opp små postere av Sigue Sigue Sputnik, Spandau Ballet og bassisten i Europe, som er de som er igjen etter at hun har hengt opp a-ha, Duran Duran og Joey Tempest inne hos seg.

Jeg har altså ingen anelse om at Style i 1986 er del av en helårsindustri av svenske artister som alle jobber mot ett og samme mål:

Å fange lyden av sommeren.

Klistret til minnet

Gyllene Tider. Tomas Ledin. Niklas Strömstedt. Anders Glenmark. Lena Philipsson. Orup. Gyllene Tider. Tommy Nilsson. Christer Sandelin. Dette er alle artister som har operert og opererer i en egen solfylt sfære av svensk poprock. Den hører ikke hjemme sammen med Håkan Hellström, Jens Lekman og Hästpojkarna,  og deler heller ikke bord med band som Wannadies, Kent, Broder Daniel, Cardigans, Brainpool eller This Perfect Day[1].

Og likevel har de, gjennom hele 1980- og 90-tallet, lik en diger karaokemaskin, pumpet ut allsangvennlige radiohits du har glemt det sekundet de toner ut, men likefullt kan hele teksten til. Delvis fordi de tar opp halve sendeflata til Radio Norge og P4 – radiokanaler som sammen med bensinstasjonsamleplater av typen Svenska sommer – 47 sommarhits og Midtsommarparty er disse artistenes hovedarbeidsgivere[2] – delvis fordi de har en usvikelig evne til å klistre seg til minnet, lik pæreispapir til pæreis, og bare høyst motvillig slipper taket.

For det er med oss som med ispapiret – vi klamrer oss til sommeren, og når den er over eller virker aldri så langt unna, klamrer vi oss til minnet om den. Vi prøver, virkelig prøver å være tilstede i øyeblikket, og likevel klarer vi det liksom aldri. Dagene forsvinner ned i havet, du ligger på svaberget og tenker at om tre uker er det allerede september, og snart er det jul, og hvor ble det av sommeren? Over, nok en gang.

Dette er den nordiske sommerens iboende fryktelighet: dens lange, lyse netter kan virke evige, men det finnes bare en håndfull av dem. De lyse sommerkveldene fungerer som nådeløse påminnelser om at høsten hele tiden kommer tettere på oss. Og et eller annet sted i dette skjæringspunktet mellom den alltid tilstedeværende, understrømmende bevisstheten om sommerens forgjengelighet og den nesten paniske følelsen av at hvert sekund, hvert solstreif må gripes med begge hender og suges i seg, er det disse artistene og disse låtene lever.

Kanskje var det også andre artister man skulle tro hørte hjemme i samme kategori, artister som Lisa Ekdahl, Bo Kaspers Orkester og Björn Rosenström. Men de to første er for stillfarne, for tilbakelente og taffeljazzmelankolske der de sitter ved sine kjøkkenbord og river tånegler. Man ser liksom ikke for seg raggare ivrig cruisende rundt i Växjö sentrum med «Vem vet» pumpende ut av bilstereoen. Og Björn Rosenström er for vulgær. Noen vil kanskje nå innvende at, vel, Christer Sandelin er jo ikke akkurat Nick Drake, han heller, men til det vil jeg si at «jo, det er han». Okei, da, han er ikke det. Men når Christer Sandelin synger «Den hon vill ha», eller Glenmark, Strömstedt & Eriksson synger «Jävel på kärlek», så gjør de det med en blanding av lekenhet, selvironi og oppriktighet som føles ekte. Det er bekymringsløst, men også dypt alvorlig. For å illustrere: Når Lisa Philipsson i sin største hit synger «Det gör ont», gjør hun det i en låt bygget rundt et refreng  som nærmest kenguruhopper på toppen av lystige beats. At noe kanskje ikke betyr så mye i et større perspektiv, er ikke det samme som at de ikke betyr noen ting[3].

Det er disse erkjennelsene jeg får en første smak av der jeg sitter i baksetet susende mot feriedager, med Style på øret. De melankolske understrømmene som finnes i et hvert lykkelig øyeblikk, og som ingenting klarer å fange så presist som popmusikken. Og det er derfor jeg har reist tilbake til Sverige nå, 27 år senere, for å igjen utsette meg for den bittersøte lyden av svensk sommer. Hva er vel bedre enn å dra til Halmstad, Gyllene Tiders hjemby, for å se bandet spille sin første konsert på ni år? Det var her det startet, det var her et særegent svensk sound ble født på slutten av 70-tallet, og lærte seg å gå på tidlig 80-tall. En by i Hallands län, halvannen time sør for Gøteborg, mellom Falkenberg og Båstad. Midt på Sveriges Cote d’Azur.

Lakserosa shorts

Det er en varm dag, og alle karene har derfor klivet inn i sine lakserosa shorts, sine seilersko og sine blå- og hvitstripede skjorter. Jeg ville kanskje tatt dem for hipstere, om det ikke var for at folk i Halmstad sannsynligvis alltid har sett ut som dette. Om det er idyllisk her? For å si det sånn: Byer som Kragerø og Lillesand minner til sammenlikning om Tsjernobyl og Nikel. Det er svalt og behagelig mer enn det er varmt, gresset lukter nyslått, og folk flanerer mer enn de egentlig går. Det er i det hele tatt som om Halmstad har tatt sommeren med seg inn i et laboratorium og perfeksjonert den.

Derfor kjennes det som noe så nært som en naturlov at det var nettopp her Per Gessle og Gyllene Tider satt og rullet ut sin angrepsplan, den som skulle gi dem herredømme over pop-Sverige. Her, på den samme dukkelandsbyaktige småbåthavna, tok kanskje Per Gessle en aftenpromenad en sommerkveld i 1983, da han plutselig kjente at det var något på gang? Her, i en stad som glöder, snurret han kanskje rundt på disco med ei lyshåret jente i hvit sommerkjole da de udødelige ordene ramlet ned i hans hode: «Jag ser på dig og du ser på mig. Jag vill känna din kropp emot min». Jeg eter kanelbulla og drikker kaffe på Börje Olssons Skafferi, en av Halmstads eldste kafeer, som, ikke helt tilfeldig, det må jeg innrømme, er den samme kafeen som Per Gessle og Anders Herrlin ofte møttes på i tenårene for å snakke popmusikk og snakket om å starte band. I alle fall om kilden jeg sitter og blar i er noe å gå etter: Et 24 siders ekstrabilag om Gyllene Tider, utgitt av Hallandsposten i forbindelse med konserten.

På nest siste side kan leseren bli med på en kuriøs fotoreise gjennom bandets 35-årige historie, via oppstarten i 1978 og frem til kveldens konsert. I hovedsak er det en skytteltur mellom hvitmalte eneboliger. «I denne villaen i Harplinge vokste Per Gässle opp». «I kjelleren i dette huset spilte Anders og Micke inn sin første demo». «I dette lokalet spilte Gyllene Tider sin første konsert i 1979, under navnet Grape Rock». En millionselgende musikers oppvekst kunne knapt blitt mer svensk.

Alle er her

Det siste bandet jeg så spille på egen hjemmebane – også det et slags comeback – var Blur i Hyde Park sommeren 2009. Men der Blur-fans kan kjennes igjen på sine Fred Perry-trøyer og sin generelt arbeiderklasseromantiserende stil, i kombinasjon med den type creepy høflighet som, dersom trigget på feil sted, kan slå over i rå vold, går Gyllene Tiders harde kjerne med ribbestrikkede Jean Paul-gensere knyttet over solbrune skuldre og er enten behersket pussa eller uoversiktlig drita. Nøyaktig hvem Gyllene Tiders harde kjerne er, er for så vidt litt vanskelig å fastslå, men bare for å begynne et sted: Alle.

 

Her er gymnasgutta på 17, i sine allerede nevnte lakserosa shorts og seilersko, her er deres flickvänner i hvit sommerkjole og obligatoriske svarte, korte skinnjakker. Her er pappaen, bankfunksjonæren i den svarte konserttrøya fra forrige turné i 2004, og her er mammaen, læreren på ungdomsskolen, i sine hvite piratbukser, store turkise tunika og sin kobberrøde, korte tustefrisyre. Alle er her, fordi … det er her man er i dag, rett og slett. Dette er ikke bare en konsert. Dette er, som de svenske talkshow-vertene Filip og Fredrik litt senere skal kalle det, i en fornøyelig animasjonsvideo på storskjermen som gjør ingenting annet enn å sende forventningene blant publikum rett til værs, «en piknik-kompatibel event».

Man kan derfor kanskje hevde at Gyllene Tider virker i et møte mellom den folkelige raggarkulturen og den nyrike, festkåte luksusyachtkulturen slik den lever i beste velgående blant stekare på Stureplan og tennispublikummet i Båstad under Swedish Open. Kort sagt, to ytterpunkter av svensk kultur, likefullt helt essensielle eksempler på klassisk, svensk hedonistisk livsførsel.

Limt i vinkelen

Og apropos hedonisme og lengsel tilbake til somre som ikke lenger er: Spør en hvilken som helst svenske om hvilken sommer han helst vil gjenoppleve, og svaret du får er nesten ugjenkallelig «1994». Det var da svenskene fikk sitt «Norge-Brasil»-øyeblikk, bare vanvittig mye mer intenst. Der vi hadde én natts sanseløs feiring på Karl Johan, badet svenskene i fontener i en måned, og stoppet ikke før de hadde slått Bulgaria 4-0 i en parodi av en bronsefinale.

 

Sommeren 1994 handlet om Thomas Ravelli, Tomas Brolin, Martin Dahlin og pistolfeiringene til Kenneth Andersson, Jonas Thern og Stefan Shcwartz og Håkan Mild og en purung Henke Larsson. Og den handlet om verdens beste fotball-låt. En uhyrlig påstand for noen, kanskje, all den stund «Three Lions» finnes, men jeg har sittet i karaoketaxi med både den og «När vi gräver…» over anlegget, og det er bare én måte å beskrive deres innbyrdes kamp på: Sverige-England 10-0. Digre koringer. Et nesten hysterisk catchy refreng som formerlig fosser avgårde. Trompeter. Plystring, for helvete. Kort sagt: en fotballåt limt opp i vinkelen.

På hjemmebane

De siste tre ukene har Gyllene Tider muret seg inne i Per Gessles studio i Tylösand, litt utenfor Halmstad (der Gessle også har åpnet hotell) og planket gjennom livesettet sitt, inkludert låtene på Det er dags att tänka på refrängen, den nye skiva de slapp tidligere i vår og som høres så umiskjennelig Gyllene Tidersk ut at man nesten mistenker de for å ha lagt et stykke matpapir oppå de første skivene fra 80-tallet, og tegnet oppå.

Det må sitte nå. De er på hjemmebane, hos sine egne, og alle region- og hovedstadsaviser er her for å dekke turnéstarten. Og selv om de ikke egentlig har noe mer å bevise, har de det likevel. Om ikke annet bare at de ikke har mistet kontaktet med samtiden. At de fortsatt er relevante. At Per Gässle ikke, slik komiker Robert Gustafsson fra Killinggänget parodierte ham under en tv-sendt idrettsgalla i Sverige for noen år siden, bare «går runt omkring i Halmstad och har rödt skinnslips och sjungar om sommaren och har mousse i håret», men er i stand til å stå her, 55 år gammel, og sammen med resten av gymnaskompisene synge «jag vill känna din kropp emot min» uten å se ut som en patetisk, trist gammel gubbe som nekter å innse at tiden har løpt ifr …

«… JAAAAAAAAG GÅR OCH FISKAR!»

Det er et drønn jeg nesten ikke kan huske å ha hørt maken til, som om noen plutselig fyrte av fire SCUD-raketter på scenen, og plutselig står jeg midt i en bølge av svenske kropper som velter fra side til side. Dette skjedde: Byens sønner kom ut.  Halmstad løsnet fra jordskorpen. Man kan forstå det. Den forvrengte vokalen, den nesten militante hamringa på skarptromma, de grisetjukke Farfisa-linjene, det nesten desperat catchy refrenget – som poplåt å regne er «Gå & Fiska!» en klokkeren oppvisning. Sommeren, innkapslet i fire minutter. Som partystarter er den også helt fucking badass, og det var vel ikke akkurat noe jeg hadde trodd jeg skulle komme hjem og si om Gyllene Tider, nei. Men jeg mener det. Alle andre her inne mener det, også – av alle – Gunde Svan, 80-tallets skikonge, som står noen meter bortenfor meg og gauler mot Halmstads sommerhimmel.

Og slik er det at vi alle her inne – Gunde Svan, Madeleine og Johanna med gin-flaska, bankfunksjonæren, Per Gessle, og meg selv – får det vi kom for. En bekreftelse på at sommeren er her, om ikke håndgripelig så i alle fall gjennom å være noe man kan oppsøke og ta del i sammen. At vi ved å synge «Sommartider» så høyt vi kan, fortvilet prøver å holde sommeren fast i våre egne hender og suge den i oss.


[1] Håkan Hellström har for så vidt opparbeidet seg en helt egen masseappell, sist sett på Allsang på Skansen tidligere i sommer, og fungerer i den forstand som en brobygger mellom P4-hits og kred-fløyen. Gammel og ung, tjukk og tynn, alle var de i alle fall oppløst i snørr og tårer mens Håkan sang på Skansen.

[2] Resten av lønna tjener de nok gjennom gjentatte opptredener i «Allsang på Grensen».

[3] Jeg tror i alle fall det er det jeg hører i disse artistene. Men for all del, vi kan godt møtes til en duell croquet ved soloppgang om du er uenig.

 

Stikkord: