Mellom grøft og finansbygg - Eno
fatima_al_qadiri (1)

Mellom grøft og finansbygg

Er bergensaktuelle Fatima Al Qadiri og Future Brown lyden av 2014?

Tekst Kristina Ketola Bore Foto Fatima Al Qadiri

Del:

Fredag 24. oktober har Ekkofestivalen hentet Future Brown til Bergen, en kvartett som den siste tiden er blitt belemret med merkelapper som «lyden av 2014» og «den elektroniske undergrunnsmusikkens supergruppe». Future Brown består av Fatima Al Qadiri, Los Angeles-duoen Nguzunguzu (Asma Maroof og Daniel Pineda), og Jamie «J-Cush» Imanian-Friedman. Anbefales på det varmeste!

I den anledning har vi hentet frem en tekst vi trykket i februar i år, som blant annet omhandler Fatima Al Qadiri og hennes fascinasjon for sinologi, det vil si vitenskapen om kinesisk språk og kultur. Og om hvordan grime er én av mange deler av hennes og Future Browns uttrykk.

I fjor høst brøt det ut krig i det britiske grimemiljøet. I løpet av det 1 minutt og 23 sekunder lange sporet «Wardub» proklamerte London-produsenten Bless Beats i september at ingen – ingen – kunne måle seg med ham. Så var det i gang. I kjølvannet av Bless Beats’ krigserklæring ble hundrevis av låter sluppet i løpet av noen få dager. Alle ville svare på provokasjonen.

Etablerte navn som Wiley, Benga, Kano og Footsie, men også nye utøvere som Flava D, Kahn, Splurt Diablo og Rabit, tok del i kampen. Låter med titler som «U Ain’t Safe», «Suck Your Motherboard», «Fatality» og «Soundboy Obliterator» suste fra én front til en annen. Alle låtene inneholdt såkalte «sends», sterke meldinger for å fornærme og yppe til bråk med andre produsenter, som for eksempel DJ Qs beskjed om å ville «kill these pussys at sunday mass».

Slik rivalisering og musikalsk konkurranse er ikke uvanlig i denne sjangeren, men høstens tilstander var definitivt en intensivering av normaltilstanden. Sjangeren, som vokste ut av klubber og undergrunnsradiostasjoner på Londons østkant på begynnelsen av 2000-tallet, er i slekt med housevarianten UK Garage, jamaicansk dancehall og amerikansk hiphop. Veldig forenklet kan grime omtales som Storbritannias egen rap-variant.

Kjekling ligger dermed så å si i sjangerens DNA, noe som kan spores tilbake til dancehallens soundclash og rapens battling. Karakteristisk for musikken er aggressive produksjoner med høyt tempo og grovkornet lydbilde, toppet med en MC som spytter ut linjer med bravur og selvsikkerhet. Gjerne med tekster som uttrykker frustrasjon over fattigdom eller sosiale ulikheter. Termen «gully», det britiske ordet for grøft, brukes ofte for å beskrive hvor røft og skittent det skal låte.

Der den musikalske tevlingen tidligere foregikk på klubber eller på gaten, har mesteparten av grime-kranglingen nå flyttet seg over til nettet, til kommentarfelt og diskusjonsforum. Men i høst kokte det altså over. Den aggressive, nesten teatralske kranglingen opplevdes nok som kraftig kost for utenforstående. Innad i grimemiljøet var reaksjonene stort sett positive. Det gikk an å glede seg over den voldsomme energien i den musikalske striden og tolke den som en bekreftelsen på at sjangeren fortsatt hadde noe å melde. Da de heftigeste kampene var over, tok krigen dessuten en ny vending. Etter høstens sammenstøtet har det nemlig vokst frem en motreaksjon.

I løpet av 2013 hadde grimen allerede søkt mot et mer instrumentalt lydbilde. Produsenter holdt stadig oftere vokalistene utenfor studio, og konsentrerte seg heller om å skape interessante lyder og låtoppbygginger. Parallelt med denne utviklingen, kunne man se en tendens til at elementer av grime begynte å blande seg inn i UK bass-sjangeren, en klubbmusikkretning som i stor grad dreier seg om basslinjer og dyp lyd, og gjerne brukes som paraplybegrep for flere varianter av britisk elektronisk musikk fra det siste tiåret.

Blandingen av grime og UK bass skyldes blant annet fremveksten av mange nye, unge produsenter i Londons klubbmusikkmiljø. De ønsker på den ene siden å hedre etablerte, eldre utøverne og idoler – som rapperen Wiley – ved hjelp av musikalske henvisninger i produksjonene. Samtidig føler de unge produsentene seg i mindre grad bundet til grime-merkelappen og det sjangeren måtte bære med seg av konvensjoner og forventninger. Tvert imot handler det for de unge produsentene om å prøve ut sammensmeltninger av bass, elektro og grime. Det handler ikke lenger om å lage grime, men å bruke grime. Som radioverten Blackdown fra kanalen Rinse FM nylig fortalte musikkmagasinet Fact: «There is interesting stuff being done with grime as an influence in adjacent contexts».

I tillegg til denne naturlige utviklingen og utvidelsen av sjangeren, har høstens grime-krig gitt noen umiddelbare utslag i musikken. Som en reaksjon på de heftige døgnene i september i fjor, virker det som om en ny positivitet er på vei inn i den i utgangspunktet ganske dystre grimen. Produsenter som Double Dutch, Fatima Al Qadiri, Visionist og Murlo lager nå musikk som er tydelig inspirert av grime, men som samtidig er åpen for andre impulser, både kunstnerisk og geografisk.

Nå dukker nemlig produsenter av den i utgangspunktet erkebritiske sjangeren grime også opp utenfor Storbritannia. Ta for eksempel kuwaitiskfødte, Brooklyn-baserte Fatima Al Qadiri, som kom med et forsinket innspill til grimekrigen da hun i oktober i fjor slapp «Knight Fare (post-war dub)». Sporet er preget av hul trommelyd, dyp synth, «østlig» perkusjon og pistolskudd. Selv om man tydelig kjenner igjen grime-elementer her, høres musikken mer ut som en feiring av at forskjellige stilarter vokser sammen enn som en rapport fra en krigssone.

Den nye generasjonen grimeprodusenter viser ikke bare et mer modent uttrykk, de blandet også inn tropiske vibber og cyberlyder, noe man kan høre hos Barcelona-baserte Sinjin Hawke og det belgiske Pelican Fly-plateselskapet. Sporene er dessuten gjennomskuelige. Det er som om produsentene ønsker å tydelig vise frem hvordan musikken er beslektet med dancehall, bass, synth, dance, dub, footwork og grime. Referansene legges åpenhjertig frem for lytteren.

Slik oppleves den nye grime-retningen som en feiring av allsidighet. Det hjelper så klart at sjangeren lever på nettet, der streaming, radiostasjoner som Rinse FM og Sub FM, Soundcloud, diverse forum og Twitter bidrar til spredning av nye lyder, eksperimenter og deling av referanser.

Også i grimens hjemby London er ting i utvikling. Plateselskapet Goon Club Allstars har tidligere vært kjent for å fronte «gully»-varianten av grime. Utgivelsen «Gully Goon Estate» fra 2010 – med Joker og Terror Danjah – handler i stor grad om å besudle lyden så mye som mulig. Bassen buldrer mens en digitalvokal nedsyltet i skurr liksom ler av lytteren. Det skal være dypt, skittent og rått. En spisset synth stikker i ørene. Så, i begynnelsen av november 2013, slapp de sin andre utgivelse som selskap, EP-en «XE2» med Mssingno. Her har ting skjedd. Tittelsporet er en grime/bass-låt man faktisk kan synge med til. Den sampler R. Kellys «I’m A Flirt» og ble en klubbhit. Kommentarene under låten på Soundcloud forteller noe om et skifte i sinnsstemning: «Amazing», «Beautiful», «Greatness». Ta en titt på kommentarfeltet under Footsie sin «War Dub 3» (en låt som krones med det enkle refrenget «Fuck You!»): «Destroyed», «Killin it», «Deaded».

Når sjangere forandrer seg, slik vi ser grime gjør nå, dukker det gjerne opp nye ord for å beskrive og kategorisere utviklingen. Den nye retningen innen grime er ved flere tilfeller omtalt som «sinogrime»[1], etter «sinologi», vitenskapen om kinesisk kultur og språk. Første gang beskrivelsen sinogrime ble introdusert var på begynnelsen av 2000-tallet, men først nå er den i ferd med å sette seg. Umiddelbart kan man forstå sjangertermen ved å høre elementer av sørøstasiatisk perkusjon i mange av produksjonene, men også en spesiell, tørr klangkvalitet.

Den britiske musikkjournalisten Dan Hancox mener sinogrimes særpreg er inspirert av den hule, tomme klangen mellom stålbygg og finanskontorer i næringsområdet Canary Wharf på Londons østkant, inspirert av tilsvarende bydeler i Shanghai. Rett ved siden av Canary Wharf ligger Bow, grimens fødested, som i hovedsak består av fattigslige sosialboliger. Ifølge Hancox er en viktig del av grimesjangeren å forsøke å skildre nåtidens, men også fremtidens estetikk gjennom musikken, og han påstår at sinogrime er en konsekvens av og et frempek om Kinas fremvekst som økonomisk stormakt. Da Fatima Al Qadiri slapp sitt debutalbum tidligere i år, het det da også Asiatischmed låttitler, estetikk og lyder tydelig inspirert av østasiatisk kultur.

Etter høstens rabiate krigstilstander, feirer grimesjangeren nå en ny inderlighet, en glede over allsidighet og mangfold i kulturen og musikken. Og hvis det er slik musikkskribent Hancox hevder, at grime har en evne til å nærmest spå fremtidige musikktrender, kan det være gode tider i vente.


[1]I fjor la eieren av Hyberdub-plateselskapet, produsenten Kode 9, ut en minimiks med sinogrime på Soundcloud, som opprinnelig var laget i 2005. Lydbildet har altså røtter tilbake til begynnelsen av 2000-tallet,