– Spiller tennis på grunn av en bok - Eno
2L-083_Eivind-Buene

– Spiller tennis på grunn av en bok

Komponist Eivind Buene driver med idrett, skriver musikk og lytter til Ligeti av samme grunn: For å få vekket kroppen.

Tekst Eirik Kydland Foto Ellen Lande Gossner

Del:

Fredag 5. september klokka 19.00 inviterer vi Eivind Buene til Kunstmusikalsk fredagspils på Bergen Offentlige Bibliotek. Der skal vi snakke sammen om musikk, litteratur, Prince og Proust. Og kanskje litt om tennis?

Buene er nemlig ivrig tennisspiller og -fan, noe han fortalte om i dette intervjuet, som opprinnelig sto på trykk i årets andre utgave av ENO:

– Det er en lydlig nytelse.

Slik beskriver komponist og forfatter Eivind Buene følelsen av å få til et perfekt tennisslag. Når ballen treffer midt i racketens sweet spot, gir den fra seg en helt egenartet lyd. Tørr, men syngende. Dette fascinerte også Claude Debussy, som i stykket Jeux fra 1913 forsøkte å gjenskape tennisballens lyd ved hjelp av harpespill. Allerede her er det en klar kobling mellom tennissporten og musikk, men Buenes vei inn på grusen gikk via litteraturen.

– Jeg var veldig opptatt av David Foster Wallaces roman Infinite Jest, der deler av handlingen finner sted på et tennisakademi. Wallace har også skrevet flere gode essays om tennis, som jeg leste. Parallelt med dette fulgte jeg datteren min på tennistrening. Fascinasjonen startet der, et sted mellom Wallaces litterære fremstilling av sporten og atmosfæren på banen, forteller Buene, som nå har spilt tennis i fire år.

– Da coachen på første trening lurte på hvorfor jeg ville begynne å spille tennis, måtte jeg svare at det var på grunn av en bok.

Buene ble tiltrukket av tennisspillets krav til kraft, teknikk og taktikk. Eleganse, hurtighet og trøkk på samme tid. Eller som Wallace formulerte det: «Tennis er en perfekt kombinasjon av sjakk og boksing.»

– Det var en lykke å finne en sport som var teknisk og estetisk, samtidig som jeg fikk trent. For meg er det avgjørende at det er lystbetont å drive med sport, treningen må ha et element av lek. Å gå på treningssenter er uaktuelt, mens det å samle nok folk til å spille fotball nærmest er blitt en umulighet med årene.

Han ser dessuten likhetstrekk mellom tennisens terping på teknikk og det å lære seg å spille et instrument.

– Det sies at det tar sju år å få inn teknikken ordentlig i tennis. Man må repetere små bevegelser om og om igjen. Litt som når man lærer å spille et instrument. Det er kanskje ikke tilfeldig at mange jazzmusikere spiller tennis.

hero_bjornbornjohnmcenroe

Estetikk og stil er også en sentral del av tennissporten. Buene syntes den klassiske kleskoden med hvite trøyer og shortser var corny i starten, men har nå gått til innkjøp av Fila-trøye og Sergio Tacchini-shorts, inspirert av Bjørn Borg og John McEnroe.

– Det er egentlig litt stas med uniformeringen i tennis, å ta på seg noen litt for trange shorts fra syttitallet og en pen piké. Det er selvsagt helt OK å spille i tights eller hettegenser eller hva som helst, men tennis har den lille edgen, at man kan pynte seg litt hvis man vil. Og jeg skal innrømme at jeg har begynt å eksperimentere med vintageshortsene også utenfor tennisbanen.

Selv om det er lett å tenke på tennis som en overklasseaktivitet, er det klare elementer av rock og oppvigleri i sportens historie. Den har lenge vært preget av store personligheter og kompromissløse egoer. Syttitallsrabulisten Jimmy Connors kjørte for eksempel en klassisk rockeutstråling med aggressivt publikumsfrieri, oppfinnsom utskjelling av dommeren og obskøne triks med racketen.

– De første tennisproffene fra syttiårene har flere likhetstrekk med den klassiske kunstnerposituren. Vitis Gerulaitis og Ilie Nastase gikk på Studio 54, hang ut med rockestjerner og filmstjerner, før de dro og spilte US Open dagen etterpå. De tilhørte jetsettet og levde et rockestjerneliv, sier Buene.

– Samtidig har jo sporten en aura av gamle penger, britisk overklasse og pene grønne plener. Det imaget føles litt urettferdig nå. I dag betaler folk gladelig det hvite ut av øyet for avansert sykkelutstyr og personlig trener på Elixia. Sammenlignet med den slags er tennis en rimelig treningsform.

ecrivain_mystere

Da Buene gikk på Musikkhøgskolen på nittitallet, spilte studentene ofte fotball sammen («strykere og pianister var spesielt gode»), tilsynelatende uten å bekymre seg over kulturens nedfelte motsetningsforhold mellom ånd og kropp. Den romantiserte, Baudelaire-aktige kunstnerskikkelsen er tross alt ikke særlig idrettslig av seg.

– Selv om de færreste kunstnere i praksis lever som den kunstnermyten i dag, trengs det kanskje et slikt skille for å videreføre ideen om rock eller kunst som subversiv kraft. Vi lever i et land der til og med rocken er ekstremt byråkratisert – med statsstøtte, stipender, turnéhjelp og rockemuseer. Da er idretten enkel å ta avstand fra, i alle fall utad, som et lite opprørsprosjekt. Men skal man være musiker og holde det gående i lengden, er man nødt til å være i god form.

I sin ferske essaysamling Dobbeltliv skriver Buene at han «ikke kjøper den lettvinte dikotomien mellom hode og kropp, verken når det gjelder musikk eller andre viktige ting i livet». Han finner altså inspirasjon i det fysiske.

– Gleden ved å bevege seg med en ball på en bane kan minne om følelsen av å skrive musikk, eller høre den fremført, og merke at den treffer. Musikk er veldig kroppslig for meg, enten det er soul, funk eller orkestermusikk. Det er en vanlig oppfatning at rocken og jazzen er kroppslige musikkformer, mens klassisk er cerebral musikk. Slik er det ikke for meg. Veldig mye av det jeg liker av samtidsmusikk, er ekstremt fysisk – Xenakis, Stockhausen eller Ligeti – den går rett i kroppen, og jeg får lyst til å reise meg og hoie i konsertsalen når jeg hører den. Og akkurat den følelsen har kanskje noe til felles med idrett og trening, sier han:

– I begge tilfeller handler det om å få vekket opp kroppen.

Eivind Buene (f. 1973) er komponist og forfatter. Har skrevet en rekke stykker og konserter. Ble tildelt Spellemannpris for albumet Possible Cities/Essentials Landscapes sammen med ensemblet Cikada i 2012.

Aktuell med essaysamlingen Dobbeltliv. Essays om musikk og litteratur (Cappelen Damm).