Den kvelden rocken døde – ENO

Den kvelden rocken døde

Jetalderen går mot slutten. Rock er en ikke-fornybar ressurs.

Tekst Bernt Erik Pedersen Foto www.fender.com

Del:

 

Noen ganger opplever man øyeblikk av kosmisk synkronitet, at begivenheter griper inn i hverandre på tvers av tid og rom, at tiden tar igjen seg selv og åpenbarer innsikter om sammenhenger i tilværelsen. Dette skjedde meg den 19. juni 2015, i titiden om kvelden, på Parkteatret på Grünerløkka. Da Knut Schreiner sto på scenen og reklamerte for gjenutgivelsen av Kåre & The Cavemens debutplate Jet Age, på dobbelt vinyl til 300 kroner, skjønte jeg at gitarrocken var ugjenkallelig død.

Dette var første gangen jeg var på re-releasekonsert for en plate jeg allerede hadde vært på releasekonserten for: Kåre & The Cavemens Jet Age. Forrige gang jeg var på releasekonsert for Jet Age, husker jeg godt, det vil si vagt, gjennom en uklar skodde av gratis platebransjealkohol: Det var i februar 1997, på konsertstedet Cosmopolite (som den gang lå på Majorstua, lokalhistoriefans!), og alle var der, for Kåre & The Cavemen var det kuleste bandet i byen. Jeg ble full og glad og gikk feil vei da jeg skulle hjem, for jeg hadde nettopp flyttet til byen og begynt som musikkjournalist i Arbeiderbladet (som senere samme år skiftet navn til Dagsavisen, avishistoriefans!).

I intervju med Arbeiderbladet tidligere samme uka var Knut Schreiner tøff i trynet da han kommenterte Kåre & The Cavemens noe retrospektive uttrykk med salven: «Nostalgi er for 40-årige platesamlere uten damer.» Konfrontert med disse uttalelsene, i et intervju med Dagsavisen før gjenutgivelseskonserten i år, konstaterte Schreiner, som selv fylte 40 nettopp: «Rocken er ikke lenger en kulturell pådriver, ikke i utvikling, men et uttrykk som må bevares.» Rock er altså blitt en museumsgjenstand, noe verneverdig, noe som må bevares for ettertiden, i form av for eksempel doble vinylgjenutgivelser. Rockens livsløp er over. Rocken er noe avsluttet, en bevegelse eller et uttrykk som har hatt stor og revolusjonerende betydning, men som nå har først og fremst historisk interesse, som kubismen eller stumfilmen eller romantikkens poesi. Og nå som det er over, blir det tydelig at rockens livsløp i tid falt sammen med gullalderen til den fossile brennstofføkonomien.

Rocken oppsto i USA på 50-tallet parallelt med etterkrigstidens vekst i amerikansk bilindustri, som skapte en ny sosial orden basert på forbruk av billig fossilt brennstoff. «Rocket 88» av Ike Turner regnes ofte som den første rock ‘n’ roll-låten. Den handler om en bestemt Oldsmobile-modell. Rockens kanskje mest betydningsfulle låtskriver, og rockens første lyriske stemme, Chuck Berry, skrev små rytmiske dikt om raske biler og pene jenter. Cadillac a motorvatin’ over the hill / saw Maybelline in a Coupe de Ville. I «Summertime Blues» uttrykker Eddie Cochran sin frustrasjon over at faren ikke vil låne ham bilen. Han skulle bli en av rockens første tenåringsrebeller.

Gitarrocken eksporterte den amerikanske drømmen om privatbilismen til Europa gjennom singler og album på det oljebaserte distribusjonsmediet vinyl. På 60-tallet oppsto garasjerocken, som mange fortsatt dyrker som en slags autentisk urpønk: lyden av unge frustrerte gutter i pappas garasje, der de stanger mot grensene som foreldrene og storsamfunnets kontroll har satt for dem. Det ligger i navnet at garasjerocken var et helt konkret produkt av den nye amerikanske samfunnsordenen basert på privatbilisme og eneforsørgerøkonomien: Hver familie har sitt hus i forstaden, der far tar bilen til fabrikken, mens mor er hjemme og kjeder seg sammen med barna. Barna vokser etter hvert til og plugger inn elgitaren i garasjen for å uttrykke sin frustrasjon over forstadskonformiteten. Men hvilken opposisjonell tenåring vil finne på å begynne med å spille elgitar i dag, og hvem har vel garasje lenger? De økonomiske og sosiokulturelle forholdene som fikk sitt uttrykk gjennom gitarrocken, var spesifikt amerikanske og finnes ikke lenger. Bilfabrikkene er nedlagt, Detroit ligger i ruiner etter finanskrisen, forstedene er fraflyttet, den fossile brennstofføkonomien er ikke bærekraftig, og musikk distribueres immaterielt gjennom strømming og andre nettbaserte tjenester.

Tilbake på Parkteatret i juni 2015 står Kåre & The Cavemen på scenen og fetisjerer vintageutstyret sitt. De tuller med hvem som har det eldste instrumentet («Han spiller på et Vox-orgel fra 1967, men jeg slår’n, for gitaren jeg spiller på, er fra 1965! »). Knut Schreiner har kledd seg ut i Kåre & The Cavemen-kostyme med stripete genser, som gjør at han med sin lange, hengslete fremtoning minner stadig mer om Leif Juster: en altfor høy og tilsynelatende utilpass figur som imidlertid behersker sitt noe alderdommelige, konservative uttrykk til fingerspissene, og med en fagmanns overlegenhet uttrykker mild skepsis overfor samtiden. Rock og revy glir over i hverandre: «Da vi lagde denna musikken her, var det bare fattige folk som bodde på Grünerløkka. Sultne unger som gikk rundt i gatene og tagg om en brødbeta.» Så spiller de enda en låt fra Jet Age.

Musikken til Kåre & The Cavemen fremstår som grasiøs, elegant, de er et bedre og mer modent band nå enn i 1967, unnskyld 1997 (der skrev jeg feil nesten uten å merke det). De er et like uvanlig innslag i popmusikken nå som da, med sin instrumentale surfgitarpop og et særegent nordisk twang, som de norske Shadows-bandene på 60-tallet, Beatniks og Bergen Beat-gruppene, et pust fra en svunnen tid, før Ryan Air, fagforeningsknusing og global oppvarming, da menn var menn og flyvertinner var flyvertinner. Kåre & The Cavemen er rockens Braathens SAFE. Begge deler er historie.

Jeg ser dem spille med samme fascinasjon som da jeg ble stående og se mot himmelen et par uker tidligere: Det var søndag, jeg befant meg på en åpen slette, og i venstre kant av synsfeltet dukket det opp en sølvskimrende koloss av en flymaskin. Den beveget seg så sakte at jeg nærmest ventet at den skulle falle ned fra himmelen, men holdt seg oppe på bare momentum og eleganse, så det ut som, fremdrift gjennom estetikk, og den gjorde en lang og grasiøs bue over horisonten før den forsvant bak meg. Det viste seg å være veteranflytreff i Oslo, og på Twitter opplyste lokale flyentusiaster om at det var en DC-3 jeg hadde sett: Flyet som ble starten for kommersiell luftfart før andre verdenskrig. Neste generasjons luftfart, etter krigen, brukte jetturbiner, slike som Kåre & The Cavemen poserer foran på omslaget til Jet Age.

DC-3 og jetflyet til Kåre & The Cavemen er luftens dinosaurer. Men dinosaurene er døde, de er blitt til fossilt brennstoff, en ikke-fornybar ressurs, dinosaurene er en karbonbasert livsform fra en svunnen tid. De er innhentet av evolusjonen, akkurat som DC 3-fly og gitarband. Den sosiale konstruksjonen «fire gutter i et band med gitar, bass og trommer» fremstår som stadig mer irrelevant, fordi det nå finnes så mange andre måter å skape musikk på. For et ungt menneske med uttrykkstrang i 2015 må det virke utrolig tungvint å skulle samle en gjeng likesinnede, få tak i gitarer, lære å spille tre grep på dem og finne et lydanlegg, før man kan rope «fuck systemet» eller «knus patriarkatet» inn i en mikrofon.

Men i et forknytt, krigstraumatisert og institusjonalisert rasistisk USA på 50-tallet kunne gitarrocken fremstå som et reelt, frigjørende alternativ og gi avvikende stemmer tilgang til offentligheten. Også i det strengt hierarkiske britiske klassesamfunnet på 60- og 70-tallet kunne gitarbasert rock tilby en vei ut. Punkens frigjørende «here’s three chords, now form a band» fikk frem en hel generasjon viktige og fortsatt markante punk- og postpunkband, drevet av nødvendighet og uttrykkstrang.

Gitarrocken var vital nettopp fordi den åpnet muligheter for å uttrykke seg. I norsk sammenheng var uavhengige plateselskap og en ny norskspråklig rock et reelt alternativ til konformiteten i enkanalsamfunnet på 80-tallet. I dag er rock blitt noe som snevrer inn og konserverer. Elektroniske instrumenter og lydutstyr har frigjort pønkens gjør det selv-ånd fra båndene til gitaren. Hiphop, R&B, studiobasert popmusikk, elektronika og utallige avarter av klubbmusikk tilbyr en helt annen musikalsk åpenhet, og viser helt nye horisonter i kombinasjon med de uendelige non-karbonbaserte distribusjonsformene på Internett. Her er tre taster – klipp, lim, send, og lag ditt eget uttrykk. Omtrent som Kåre & The Cavemen, bare mye hurtigere, enklere og bedre egnet til å si noe om samtiden. Men de som vil lage musikk for å uttrykke seg gjennom instrumentets fysiske muligheter, vil neppe trekkes mot rock, og vi ser stadig unge utøvere vise nye muligheter innenfor både jazz, samtidsmusikk og folkemusikk. Når man først har lært seg et instrument, hvorfor bare spille tre grep?

Som ekstranummer på Parkteatret spiller Kåre & The Cavemen en sang som ikke er fra Jet Age, men fra albumet etter, Long Day’s Flight Til Tomorrow. Andre ekstranummer: «Filadelfia», som er min favorittsang av Kåre & The Cavemen. Det spinkle plukkende riffet som Knut Schreiner spiller akkurat et par millisekunder bakpå taktslaget, gjør låten helt uimotståelig funky. Jeg har sterke minner til den sangen, fra to tiår: På 30-årsdagen til min venn Øyvind Holen var jeg DJ, og da jeg sent på natta satte på «Filadelfia» (fra nypresset cd-singel!), eksploderte rommet, folk sto oppå bardisken og danset. «Filadelfia» hadde samme effekt et tiår senere, på 40-årsdagen til min kone. Og da vi pakket sammen og gikk hjem fra festlokalet langt utpå natta, så vi at en gravemaskin var i gang med å rive Filadelfia-bygget rett på den andre siden av gata. Grabben var kommet omtrent til Filadelfia-skiltet da vi litt svimle av synkronitet passerte i takt med «Filadelfia» som fortsatt sang inni oss. På innspillingen av låten ebber musikken sakte ut, omtrent som en motor som går tom for drivstoff og til slutt bare stopper opp.

I vinter meldte Bylarm at det nå knapt var gitarband å finne i bunken på 1000 håpefulle unge artister som hvert år sender inn demoinnspillinger i håp om å bli tatt ut til festivalen. På vårens store russetreffarrangementer, der unge mennesker møtes for å drive med sex og drugs, var det ikke booket et eneste rockeband, bare EDM-relaterte artister. I sommer meldte norske, rockbaserte festivaler om mangel på potensielle norske headlinerband etter Madrugada, Kaizers og Big Bang. Belle & Sebastian spilte på Øyafestivalen i år etter å ha gitt ut en utmerket, ny plate. Men de konstaterte at retroindustrien er i ferd med å kvele nyskaping i rocken. Til NRK fortalte de at bransjen ikke lenger er interessert i noe nytt, alle vil heller ha «20th Anniversary Edition» og album fremført i sin helhet, så det var blitt en kamp å få gi ut ny musikk. Og etter å ha sett 90-tallsheltene Ride spille en slapp konsert på samme festival tok jeg til orde for crowdfunding for å slippe gjenforeninger av gamle band som trenger penger. Kanskje kan vi bruke av oljefondet for å hindre at Kaizers Orchestra blir gjenforent?

Men heller ikke det vil redde rocken. Rocken har vært relevant fordi den har vært populær, og den har vært populær fordi den har vært relevant. På Spotifys topp 50-liste akkurat nå hadde jeg ikke ventet å finne noen gitarband, men overraskende nok var det ett der: Rockens fanebærer i 2015 er Maroon 5.

Og da, mine venner. Da er det over. Rock er blitt en hobby for 40-åringer. Og det er helt greit. Det er umulig å se for seg at rock vil ha noen større kulturell betydning enn Am Car-klubber eller flytreff i fremtiden.

Så kan man kan jo tro på at dette er naturlige bevegelser, at rocken vil komme tilbake, like stolt og sterk og mektig som en Oldsmobile eller en jumbojet eller Tyrannosaurus Rex. Men vi vet alle at oljen tar slutt. Og det er verken rocken eller den oljebaserte forbruksindustrien som vil drive kulturen fremover. Jeg er glad i rock, det er ikke det, men jeg ser jo at det er slutt nå. Det kommer ikke noe mer. Jeg har sett rockens fremtid, og den er ikke der. Jeg vet ikke hva som vil komme. Det vil gå bra med verden, tror jeg, det er noen milliarder år til sola slukner, men hva slags musikk som kommer i mellomtiden, det aner jeg ikke, jeg vet bare at det ikke blir gitarrock. Rocken er ferdig, og jeg må gå hjem, rett vei denne gangen.

 

(Teksten er hentet fra ENOs musikkårbok 2015)