Korsfarefullt oppdrag - Eno
Dark3

Korsfarefullt oppdrag

Feite søyler, kors og cowboystøvler. En tur på kirkegården med Darkthrone.

Tekst Svein Strømmen Foto Svein Strømmen

Del:

Jeg kunne mast i hundre timer om Darkthrone. De har vært mitt favorittband i årevis og er antakelig det bandet jeg har hørt mest på de siste femten årene. De var ikke det viktigste blackmetallbandet (det var Mayhem), og de ga ikke ut det beste blackmetallalbumet (det gjorde Burzum), men i løpet av nittitallet oppsummerte de, i hvert fall for meg, sjangerens potensial gjennom en uovertruffen visjon og – jeg holdt nesten på å si – FAGLIG TYNGDE. Hvilke andre band kan vise til fire sjangerdefinerende album i løpet av like mange år? Medregner man bandets tidligere karriere i deathmetallen, kan vi telle seks fantastiske album. Jeg kan helt seriøst ikke komme på et eneste annet band jeg vet om som kan vise til noe tilsvarende.

Siden mitt forhold til heavy metal oppsto på slutten av åttitallet, har jeg naturlig nok brukt mye tid på å sitte og høre på plater i øretelefoner mens jeg satt og glodde på coveret. Og i sin tid var det mye godt å glo på. Jeg tror ikke jeg tar for hardt i om jeg påstår at min interesse for graffiti kom som et direkte resultat av baksiden på Come Out And Play-albumet til Twisted Sister. (Nå skal man ikke stikke forsiden av den platen under en stol heller, det er utformet i flere lag med papp med et digert, utskåret bekkalokk du kan åpne for å finne Dee Snider utkledd som en slags kloakkboer under luken. Kjøp seks eksemplarer!)

Dark4

Death- og thrashmetallen adopterte naturlig nok tendensen til å lage overdådige omslag, representert gjennom gjengangere som Ed Repka (Death, Megadeth, Atheist, Nuclear Assault), Dan Seagrave (Morbid Angel, Gorguts, Dismember, Entombed, Pestilence, Lawnmower Deth), Michael Whelan (Sepultura, Obituary, Cirith Ungol, Meatloaf) og tegneseriekunstneren Duncan Fegredo (Paradise Lost og første Darkthrone-albumet.) Nå ligger det jo i Darkthrones tilnærming til blackmetallen at de snudde seg vekk fra alt deathmetallen innebar. Aller mest innlysende speiles denne overgangen i det visuelle, og det er derfor vi nå står og stirrer ned A Blaze in the Northern Sky fra 1992.

Det har blitt sagt mye, og folk vil nok fortsette til de har sagt en god del mer, om Datkthrones estetiske virke og virkemidler (Blant annet finnes der en masteroppgave som heter Svartmetallestetikk, skrevet av Arild Torvund Olsen, den foreslår jeg at du tar og googler om du føler for det.) I dag, i 2010, atten år etter at A Blaze in the Northern Sky kom ut, er det lett å tenke at disse platene så ut som de gjorde fordi det var slik blackmetallplater skulle se ut. I 1992 var det derimot ingenting som så slik ut. Å putte et kornete svarthvittfotografi av et bandmedlem på forsiden av albumet var den gang et gedigent faux pas.

Og med mindre du var inneforstått med sjangeren allerede før den tok av i løpet av nittito, så ikke A Blaze in the Northern Sky ut som noe annet innen heavy metal. Jeg hadde jo sett Darkthrone i Metal Hammer da albumet kom ut, så jeg kjente igjen logoen da jeg brukte mang en lørdags ettermiddag på å bla gjennom hele metallseksjonen på platebutikken Platon, men det tok noen år før jeg turde å stikke bort i kassen med cd-en for å høre på faenskapet.

Så kom det en periode her hin året der den eneste låten jeg ville høre på var «Our Lord Will Come», sistelåten på det første Isengard-albumet (Vinterskugge, 1994) og antakelig tidenes beste låt. Da ble det til at selv om jeg ikke hørte på Darkthrone, så tenkte jeg automatisk på dem, og når jeg tenker på en ting mens jeg hører på en annen, blir gjerne tankegangen mest visuell, ikke sant?

Så jeg satt der og tenkte på de relativt få fotografiene som fins av Darkthrone fra tidlig på nittitallet. Det er ikke så jævlig mange av dem, og de viktigste er de du finner på omslagene til albumene A Blaze in the Northern Sky og Under A Funeral Moon fra henholdsvis 1992 og 1993, med mindre du også teller med omslaget på Transilvanian Hunger fra 1994. Dette satt altså jeg og gjorde i november 2009 da jeg fikk ideen om at alle disse bildene antakelig er tatt på samme sted og samme tid. Og, om jeg får være frekk nok til å begynne en setning med «og», da begynner jeg jo å lure litt på hvor. Så slik postmannen trosser både hunder og elementer, eller muligens mer slik en fyllik tusler i butikken for å handle øl, skal jeg finne dette stedet: mitt forgjettede, forbannede Xanadu.

22cb74c45c9f5adc0c9cf05f2f0f86d4   e9514e4a898ddd2ba840384a2ce

Du ser jo, siden du i likhet med meg har øyne i skallen som fungerer noenlunde, at det korset Nocturno Culto står og henger over på ABITNS-baksiden er steike likt det Fenriz kneler foran på UAFM. Det er ekstra tydelig siden det er vinylutgaven av ABITNS jeg har fotografert her, for akkurat det bildet der, og kun det bildet, er reprodusert speilvendt på alle cd-versjonene. Jeg har konkludert med at det må være cd-en som har speilvendt versjon, for jeg husker at jeg har sett et samtidig bilde av Zephyrous med det samme korset i bakgrunnen. Der heller det aldeles overtydelig til venstre, så jeg sitter ikke bare her og finner på ting i tilfelle det var noen som trodde det.

Darkthrone kommer fra Kolbotn, og på alle demoene hadde de kontaktadresse «1400 SKI». Jeg går derfor ut ifra at Kolbotn ligger i Ski kommune. Så langt høres det noenlunde greit ut, ikke sant? Jeg er da ikke lokalkjent heller. I hvert fall ikke ennå. Så jeg setter med ned og graver gjennom internettarkivet over hver eneste attenhundretallsgrav i hele Ski kommune, men uten å finne noe som i det hele tatt ligner på de gedigne søylene du ser på det siste bildet av Fenriz med lysestake og cowboystøvler.

Jeg har vært på mange kirkegårder i løpet av livet, men slike gedigne, svære, feite søyler har jeg aldri sett verken i levende live eller på internett. (Jeg har for så vidt ikke sett slike cowboystøvler så mange steder heller, men det er muligens en annen sak. For en del år siden så jeg litt av et Kiss-intervju på fjernsynet: Hele bandet sto på rekke og rad i fulle scenekostymer og uttalte seg om både det ene og det andre. Stakkars Peter Criss måtte stå på en trekasse for å ikke være tretti centimeter kortere enn resten av bandet. Siden han var kledd for scenen og ikke for en fotoshoot, hadde han nemlig basketsko på beina og ikke platåsko. Jeg liker å tro at all gammal Darkthrone er spilt inn med cowboystøvler og at dette var et livsviktig, essensielt og avgjørende bidrag til den letargisk-repetetive trommingen man hører på et par av albumene, men jeg er villig til å gå med på, riktignok under en viss tvil, at dette er en litt søkt idé.)

Dark7

Uansett, jeg finner imidlertid bildet av et kors på Kråkstad, en svipptur sør for Oppegård, tilhørende graven til provst Jens Bjerch Aschehoug (1799–1849) som ser ut til å være PRIKK likt det knekte korset jeg driver og maser om, dog i vesentlig bedre stand og uten noen manglende biter. Og selv om det hadde vært litt moro om de bildene der var tatt på Kråkstad, er det ganske åpenlyst at dette ikke er tilfelle.

Jeg kryper til korset (hø hø hø hø) og spør internett og får umiddelbart beskjed om at geografikunnskapene ikke strekker til: Kolbotn er i Oppegård kommune. Fem minutter senere har jeg lært at de digre søylene er røde i fargen, reist over familien Ingier og befinner seg på nordsiden av Oppegård kirke. I bokverket Norske kirker av ekteparet Sigrid Marie og Håkon Christie finner jeg ut at det på Oppegård skal stå et jernkors over sogneprest Poul Qvist og hans kone Martha Pauline, døde i henholdsvis 1814 og 1845, med «palmetter i endene og englehoder i krysset», og du kan ta deg faen på at dette må være det operative korset.

Når jeg tar frem lommelykten og studerer baksiden av A Blaze in the Northern Sky, er det også så jeg så vidt kan skimte at det står «Martha Pauline» på det korset. Så jeg ringer mitt lokale reisebyrå og booker en busstur til Oppegård, nærmere bestemt Svartskog. Når Trafikanten sier at det er «gangvei fra Svartskogtoppen til Oppegård kirke», mener de forresten at du burde ha skjønt at du bør klatre over et gjerde og over på en hysterisk festlig grusvei midt inni skogen. I og med at mine helt konkrete klarsynte evner ikke hadde manifestert seg i november 2009 blir det til at jeg strener, nærmest flanerer på innsiden av autovernet en forbanna kilometer før jeg tar av til Roald Amundsens vei, den korrekte kartstreken for å komme seg fram til kirkebygget.

Visste du forresten at Oppegård kirke ligger rett ved Oldtidsveien og Roald Amundsens hjem? Ser ut til at de har skiftet navn på veien etter at gamle Amundsen bosatte seg nede ved vannet. Jeg tok meg en tur ned til huset hans for å verifisere at det faktisk eksisterer, og jeg kan med stor entusiasme melde at det så temmelig møblert ut på avstand.

Dark9

Jeg vil tro jeg har sett akkurat tilstrekkelig med episoder av Åndenes makt – og i tillegg lest oppføringen om Borley Rectory fra familiens gamle eksemplar av Utrolig men sant – til å vite at grimme hendelser legger nekro spor etter seg. Derfor er det i full visshet om at jeg kan påtreffe fanden både på veggen og på flatmark at jeg omsider kravler gjennom porten til Oppegård kirke og vet jeg befinner meg i kulissene for et knippe bilder jeg har sett så mange tusen ganger at de sitter gravert i bevisstheten. Den potensielt grimme stemningen på Oppegård fikk derimot et skudd eller to for baugen av at jeg ikke var den eneste med dunderideen om å dra hit på søndagstur. Skal si det ikke akkurat ble de aller kjipeste frysningene på ryggen av å stå der coveret til Transilvanian Hunger antakelig er fotografert mens en gjeng pensjonister farter rundt på kirkegården. Ikke at jeg ønsker å helt frata pensjonistene deres grimhetspotensial, men du skjønner vel tegningen sånn noenlunde? Det som også suger litt, er jo at Poul/Martha Pauline Qvist-korset ikke står her. Jeg får altså ikke sett det i levende live, selv om jeg befinner meg her hvor det nødvendigvis må ha stått et eller annet sted. Nå er det jo anslagsvis atten år siden disse bildene ble tatt og dermed ikke så jævlig vanskelig å forestille seg at ting har skjedd her siden den gang, men det er likevel daft og døllt.

Dark6

Vel hjemme igjen sender jeg derfor en e-post til kirkekontoret på Oppegård og spør om de sitter inne med noen innspill eller oppklarende anekdoter. Det gjør de: Korset ble trukket opp og sendt til restaurering for rundt en fem års tid siden. Da rehabiliteringen visstnok ikke har gått helt etter planen, ligger det fortsatt stuet bort et eller annet sted. Kirkekontoret sender med et kart over kirkegården med et digert X hvor korset sto, og det er cirka akkurat til høyre for det stedet der fotografen sto da han tok bildet av Zephyrous på baksiden av Under A Funeral Moon.

Siden korset nå ligger i restaureringsøyemed får jeg ikke sett det.  Den eneste bildedokumentasjonen jeg kan finne er derfor de to bildene av henholdsvis Nocturno Culto og Fenriz. Så får jeg den forbannet glimrende ideen å lete hos bokhandlere og antikvariater etter eventuelle forekomster av dokumentasjon om Oppegård kirke. Det viser seg at det fins en bok av en fyr som heter Hans Christian Mamen – om kirken og menigheten i Oppegård. Den heter Kirken og menigheten i Oppegård og ble gitt ut i 1976 i anledning kirkens hundreårsjubileum. Av alle bøker jeg har stående i hyllen må vel dette være den med det definitivt smaleste nedslagsfeltet og mest ekskluderende tematiske spennet, men på side 47 finner man fakta faen et bilde av Qvist-korset i all sin prakt. Svarthvitt-reproduksjon og englehode, til og med den høyre palmetten er intakt. Med ørlitegranne godvilje kan man derfor hevde at av alle obskure Darkthrone-referanser må denne boken ligge godt an til førstepremien, ikke minst fordi den kom seksten år på forskudd.

Dark2

Jeg tenkte faen heller, hvis jeg ikke får se Poul Qvist-korset på Oppegård, kan jeg i det minste dra og se det nærmeste man kommer per i dag, altså Aschehoug-korset på Kråkstad. Det er klin likt. Eneste forskjellen er at det står Aschehoug på det i stedet for Qvist, og at det står på Kråkstad i stedet for Oppegård. Nå kunne jeg jo ha tatt opp hvorfor dette med Kråkstad er interessant i seg selv første gang jeg nevnte stedet for et par-tre-fire hundre paragrafer siden i denne teksten, men sånn gikk det jo ikke. Mayhem holdt nemlig til på/i Kråkstad rundt slutten av åttitallet og begynnelsen av nittitallet, og det var her bandets (definitive, vil mange påstå) vokalist Pelle «Dead» Ohlin begikk selvmord i april 1991.

Jeg har ikke tilstrekkelig med paragrafer til rådighet til å redegjøre for hvorfor Mayhem er interessant, det kan du jo sjøl sjekke opp i ved å spille De Mysteriis dom Sathanas inn i øregangene dine. Poenget mitt, i den grad jeg i det hele tatt har et, er iallfall at jeg ikke har det i meg å valfarte hit og dit med blanke ark, skjønner du? Å komme seg til Kråkstad, er dessuten ikke mer komplisert enn å sitte på et tog fra Oslo i et kvarters tid og gå av igjen, og på veien får du sett den fredede Kråkstad stasjon fra 1882. På vei gjennom bosetningen mot kirken gikk jeg også forbi den enslige kiosken som ser ut til å være det eneste utsalget i hele 1408 Kråkstad.

Dark5

Den gang Usenet fortsatt var for en gangbar krok av internett å regne – vi skal altså tilbake til siste halvdel av nittitallet – kom jeg over en beskrivelse av en Darkthrone-bootleg som ikke eksisterer. Hva har dette med noe som helst å gjøre? lurer du kanskje på, men les nå for pokker videre, så kommer det en oppsummering etter hvert. Hvilket insentiv et levende menneske skulle ha for å sitte på internett og finne på at han hadde hørt, hadde sett eller hadde i hyllen en fiktiv bootleg er milevis østenfor min forståelse, men det var altså dette som skjedde, og dette albumet som kun fantes inni skallen på en eller annen dimling het The Skies of Madness. Drit i å prøve å google den tittelen, du får null hits. Det som skulle gjøre The Skies of Madness så spesiell var at den inneholdt et ikke ellers utgitt øvingsopptak med en ukjent karakter med det ekstremt oppfinnsomme navnet COUNT VON TEPES på vokal. Hvis du nå tenker at dette må ha vært den opprinnelige Goatlord-kassetten med en eller annen proletarvokalist lagt på i etterkant, tar du feil. Verken antall låter eller lengden på disse matcher, det husker jeg at jeg sjekket opp i 1998.

Jeg har rotet vekk utskriften jeg hadde av tracklistingen og sporlengdene fra The Skies of Madness, men jeg husker at en av låtene hadde tittelen Cross of Crows, og det har jeg alltid syntes var en jævlig grim tittel. Enda ondere blir det om man oversetter den til Kråkekors. Så når jeg nå omsider står her på Kråkstad for å fotografere et kors, får jeg bare håpe du tilgir meg denne litt fjollete, snartenkte koblingen.

Stikkord: