Reise til nattens ende - Eno
IMG_5802

Reise til nattens ende

Sammen er de mindre alene. Bow To Each Others debutplate forteller historier om åpenbaringer som forandret alt.

Tekst Hanne Christiansen Foto Promo

Del:

Jeg hadde aldri sett for meg at nordmenn skulle være så… kalde.

Kanadiske Megan Kovacs (31) sitter krøllet sammen i en hjørnesofa i leiligheten hun deler med ektefellen Gunhild Kristoffersen (28) i Oslo, og prøver å sette ord på hvorfor deres debutalbum som Bow To Each Other ofte låter så inderlig ensomt. Som å stå helt alene under en åpen stjernehimmel. Musikken gestalter Kovacs’ opplevelse av å flytte til et ukjent, lite land på vei inn i mørketid.

– Det gjelder jo som regel bare å bryte isen for å komme inn på nordmenn, men det har tatt meg en stund å akseptere det. Og innse at folk ikke hater meg, liksom.

Denne uka slipper de to The Urge Drums, et album om livets store, eksistensielle spørsmål: tvil, tro og håpet som kjærligheten bringer med seg. Plata er produsert av Susanne Sundfør, som er ungdomsvenninne av Gunhild fra Haugalandet, mens Megan kommer fra Oshawa, en forstad til Toronto. I den mørke synthmusikken på plata finner man biter av historien om hvordan de to jentene fra hver sin kant av verden møtte hverandre og endte opp med å bli Bow To Each Other. Bandnavnet er hentet fra Walt Whitmans dikt «Song to Myself»:

– Vi liker tanken på hva det betyr å bøye seg for en annen person: aktelse, verdighet. Det å behandle hverandre med respekt, uavhengig av hva som kan skje. Slik man bøyer seg for en fiende før man skal slåss, forklarer Megan.

Brøt med familien

Kanskje fant de også en slags trygghet i Whitmans budskap om likeverd. For mye har skjedd siden Megan i 2006 satt på rommet sitt og lurte på om hun skulle flytte fra hjemstedet. Da hadde Gunhild allerede forlatt Karmøy for å studere musikk på Paul McCartneys LIPA-skole i Liverpool. Ikke lenge etter skulle de møtes på skolen, og bli et par. Men mens Gunhild hadde reist til England med popstjerneambisjoner, var det et brudd med familien som fikk Megan til å reise til England.

– Det var nok kun fem prosent av meg som egentlig ville til akkurat Liverpool, forteller hun.

– De resterende nittifem ville bare vekk. På den tiden studerte jeg egentlig jazz på en skole i Edmonton i Canada. Grunnen til at jeg begynte der, var et ønske om å utvide horisonten og musikkunnskapene mine, selv om jeg i utgangspunktet hatet jazz.

– Så du og Gunhild delte opprinnelig ikke drømmen om å lage popmusikk før dere møtte hverandre?

– Nei, eller … hvor ærlig skal jeg egentlig være?

Hun ler litt nervøst og skotter bort på Gunhild, som smiler betryggende.

– Altså, inntil jeg var omtrent tjuefire år gammel, var jeg helt sikker på at jeg skulle bli lovsangleder. Jeg ville bli musikalsk evangelist, sier hun og stopper opp.

– Men hva skjedde med den planen?

– Jeg oppdaget at jeg er lesbisk. Dét skjedde.

Magisk mørketid

For en gudfryktig ung pike som hadde vokst opp i en strengt religiøst og skjermet baptistisk menighet, og i tillegg var forlovet med en mann og godt i gang med bryllupsforberedelsene, var ikke dette en enkel oppdagelse. Og da Megan tok mot til seg og brøt forlovelsen, ble hun møtt med mistro og fornektelse av venner og familie. Selv om blod etter hvert skulle vise seg å være tykkere enn vann (Megan har i dag har et godt forhold til familien), hadde det skjedd en forandring.

– Det var som om noen hadde satt opp en vegg. Den tryggheten hjemstedet skal gi en, ble borte.

«Faith is a foolish thing/ Look what life brings», synger Gunhild på den tunge, sakrale «That Chair» fra The Urge Drums. Det er Megan som har skrevet tekstlinjen, men det tok lang tid før hun klarte å skrive noe om tro og tvil, tekster som omhandlet noe av det hun hadde opplevd. Musikkstudier, låtskriving og nye vennskap i Liverpool hjalp på. Men den stadig gnagende usikkerheten om hvorvidt legningen og troen kunne forenes, slapp aldri helt taket. Så da Megans visumsøknad til Storbritannia ble avslått etter fire år i England, føltes Karmøy som et bedre alternativ enn en retur til Canada. Overgangen fra en travel britisk storby til en ødslig norsk vestlandskommune hadde likevel åpenbare utfordringer.

– Det hjalp sikkert ikke at jeg dro rett på turné med Susanne Sundfør, forklarer Gunhild, som har vært fast medlem av Sundførs band siden 2010.

– Nei, så da satt jeg der på loftet hos mine svigerforeldre og prøvde å skrive musikk – alene in the middle of nowhere, sier Megan sarkastisk.

– Jeg følte meg veldig alene. Alt føltes nok ekstra dystert fordi jeg ikke så noe særlig liv rundt meg. Samtidig er landskapet der ute magisk vakkert – det fikk fantasien min til å løpe løpsk. Det ble et mørkt, ensomt sted som definitivt tilførte tekstene mye melankoli.

Samlet tankestrømmer

Megans tekster danner ofte utgangspunktet for Bow To Each Others låtskriveprosess, noe som kanskje forklarer hvorfor musikken i sin helhet har en ganske dyster og mystisk fremtoning. På sporet «Darkness», som betegnende nok handler om å gå inn i den norske vintertiden, finnes tvetydige linjer som «Darkness you are gentle when you kiss me / Like a dog you lure me out before you whip me» og «You bound my arms tightly / told me to lie face down / try not to breathe too deeply / hope for morning». Pakket inn i et mylder av løpende orgellinjer som snor seg over svære, hamrende basstrommer, blir sangen en beretning om natten som et både trygt og klaustrofobisk tilholdssted.

– Det er helt klart mange av sangene på albumet som er nokså sorgfulle. De er nok sterkt preget av å være skrevet i en tung periode, men det finnes også en del dancey impulser i musikken vår, sier Megan.

– Hvordan har disse motstridende følelsene befestet seg i musikken?

– Mye av den indre frustrasjonen har nok resultert i veldig tunge beats og en del skarpe, hissende synther. I tillegg er lydbildet ofte ganske messy, som om alle de ulike tankestrømmene våre har funnet en felles vei inn i musikken, sier Gunhild.

Inspirert av Svalbard

Da Bow To Each Other for et års tid siden bestemte seg for å samle låtmaterialet sitt i albumformat, meldte Susanne Sundfør seg umiddelbart til å produsere plata. I tillegg bidrar trommeslager Gard Nilssen og gitarist Lars Horntveth.

– Vi føler oss utrolig heldige som får jobbe med Susanne – hun ryddet unna hele dager for kun å jobbe med plata vår, forklarer Megan mens hun tar oss med ned trappen til det gamle soverommet i leiligheten. Under platearbeidet har sengen måttet vike for et mylder av synther, mikrofoner og et nyanskaffet elektrisk piano.

– Hun tilførte nye elementer og arrangementer på låtene vi hadde skrevet allerede, men først og fremst har hun hjulpet oss med å finne frem til én sammenhengende sound i alt materialet vårt, forteller Gunhild.

Sundførs lett symfoniske arrangementer og foruroligende harmoniske vendinger kan spores på The Urge Drums. Men der hun gjerne eksperimenterer med uortodokse oppbygninger på sine egne låter, har Bow To Each Other bygget sitt album rundt mer tradisjonelle popstrukturer. På en låt som «Bigger and Stronger» tines kjølige synthakkorder opp av pulserende rytmer og lune vokalharmonier, noe som skaper en menneskelig varme i en ellers dunkel og melankolsk sfære. Stemningen er ikke helt ulik den vi husker fra College og Electric Youths «A Real Hero» fra soundtracket til den neonbelyste thrilleren Drive fra 2011. Men Bow To Each Others låt er like mye inspirert av åttitallets astrale akkorder og melodier: Vangelis, Jean-Michel Jarre, samt filmmusikken fra Orions Belte, hvis hovedtema parafraseres på låten «Oh England, You’re A Bull».

– ­Jeg har faktisk aldri sett filmen, men foreldrene mine hadde en cd av Sigmund Groven med låta «Svalbard» på, forteller Gunhild.

– Temaet fikk meg til å tenke på en lykkelig flukt over landskap, en drøm om et annet sted. «Oh England»-låta er inspirert av en faktisk historie om en iransk kvinne som skulle tvangsdeporteres fra England, selv om flere religiøse ledere hadde uttalt at hun sto i fare for å bli drept i hjemlandet. Låta handler altså om en drøm som blir knust. Kanskje var det derfor jeg ubevisst kom til å tenke på den frihetsfølelsen fra «Svalbard»-temaet, og flettet det inn?

Fellesnevneren i alle duoens inspirasjonskilder er en forkjærlighet for synthesizerens utenomjordiske klang.

– På albumet har vi blant annet brukt en utrolig kul mellotron og en fantastisk modulærsynth som produsent Jørgen Træen har bygget selv, forteller Gunhild.

– Vi har alltid elsket lyden av synther, sier Megan.

– Det høres kanskje døvt ut, men jeg liker tanken på at vi befinner oss alene ute i verdensrommet når vi arrangerer låtene. Kanskje jeg har sett for mange sci-fi-filmer fra 70- og 80-tallet, men jeg elsker når musikken får meg til å føle at vi sitter i et romskip og er i ferd med å lette.

Nifst og upolert

Albumet byr dessuten på innslag av triphopens tunge, slepende beats, hiphopens trommemaskiner og de uhyggelige vokalsamplene som er typisk for den noe uglesette witch house-sjangeren, klubbmusikk preget av et industrielt lydbilde og elementer av goth, gitarstøy og sørstatsrappens «chopped and screwed»-teknikk.

– Vi ble veldig fascinert av det intense følelsesspekteret i witch house – alle elementene som gjør at musikken høres så nifs, fremmed og urovekkende ut, ler Gunhild.

– Det låter veldig lo-fi og upolert, legger Megan til.

– Det var kanskje det som appellerte til oss – den ikke så altfor raffinerte finishen. Det er så deilig å oppdage elektronisk musikk som ikke insisterer på et glossy Hollywood-nivå på produksjonen.

– Hvordan har bakgrunnen din som lovsangskriver påvirket Bow To Each Other-musikken?

– Kanskje når det gjelder måten jeg skriver låter på. Du kan høre det på kontrasten mellom de enkle, behagelige versene som blir veldig små, før de store, grandiose refrengene setter inn. Ikke alle sangene våre er sånn, men jeg føler alltid at en låt bør bygge opp til et fantastisk refreng, sier Megan.

– Og så har vi jo brukt flere innslag av kor, sier Gunhild.

– Blant annet høres «That Chair» nesten ut som en salme, men med en åttitalls trommebeat under.

For Gunhild og Megan markerer slippet av The Urge Drums starten på et kapittel og slutten på et annet.

– Jeg har i alle fall ikke behov for å skrive flere sanger om det å komme ut av skapet fremover, sier Megan.

– Den verste smerten fra kranglene med familien og følelsen av ikke å bli akseptert begynner å avta nå. Når dette albumet kommer ut, føler jeg at jeg kan begynne å legge den delen av historien min bak meg, selv om den nok alltid vil finnes i meg et sted.

Intervjuet sto opprinnelig på trykk i ENO#14, utgitt i november 2013.