– Kampen mot rockismen er vunnet - Eno
32rgb

– Kampen mot rockismen er vunnet

Bob Stanley fra Saint Etienne tror på magi. Og evner å gjenskape den.

Tekst Audun Vinger Foto Elaine Constantine

Del:

)

Selv om London er cirka hundre ganger større enn de byene vi har å bale med hjemme, betyr det ikke nødvendigvis at alt er hundre ganger bedre her. Jeg er på Rough Trade East, hipsterturistenes fremste platebutikk (passende nok er det nå åpnet en filial i Williamsburg, NYC), og stoppested på lanseringsturneen for Bob Stanleys bok om den moderne popmusikkens historie: Yeah Yeah Yeah. Han skal snakke om den, og om pop generelt, på scenen sammen med Green Gartside fra det (fortsatt) fabelaktige bandet Scritti Politti, og Sian Pattenden, som pleide være journalist i det tidvis geniale, tidvis overflatiske popbladet Smash Hits, der også Neil Tennant fra Pet Shop Boys var skribent. Det er cirka like labert/ok oppmøte her som på likende arrangementer på Bylarm og liknende, ordstyreren er like sjarmerende uorganisert og mikrofontrøbbel og uoppmerksomt publikum kjenner visst ingen landegrenser. Det er likevel en flott seanse, der viktigheten av å ha funderte tanker rundt pop viser seg med stor tyngde. Noen vil kanskje tro at man blir for gammel til å bry seg om sånt. Men det blir man jo ikke.

Sian Pattenden forteller at hun opprinnelig begynte å skrive om musikk for å komme nærmere The Jesus & Mary Chain, men at det ble mer slik at hun måtte tilbringe to dager i Belgia med Big Fun. Green Gartside, som forøvrig ser tjue år yngre ut enn han er og er veldig glad i en pint, forteller med bravur om sin barndom og hvordan popmusikk var den eneste metoden til å rømme på. Han refererer til en fersk undersøkelse som kom fram til at «dagens ungdom» hører på musikk fire timer daglig. Det var et enormt hopp sammenlignet med tidligere tiårs resultater. Mer nedslående var det at musikk skåret lavt på viktighet, ifølge undersøkelsen. Musikk er bare «noe som er der». Folk lytter mer, men bryr seg mindre, foreslår Green. Det ligger ingen forventning om en musikalsk åpenbaring der ute, slik det gjorde for han.

– Andreplata til The Band er noe av det verste som har hendt pop.

Men stemmer det, da?  Finnes det noe mindre interessant enn middelaldrende menn som okker seg over kulturell forflatning? Det er likevel ingen grunn til å frykte sutring. Bob Stanley er nemlig optimist på popens vegne. Hans nye bok Yeah Yeah Yeah er bortimot åtte hundre sider essensiell lesning, en fremlegging av det uoppløselige episke element i popen i perioden 1952 til 2000, presentert i behagelige og rolige bølger frem og tilbake. Boken er delt opp i 65 kapitler, i en tidsakse fra Bill Haley til Beyonce. I kapittelet om «progressive rock (and simpler pleasures)» går vi i en herlig narrativ linje fra Kate Bush, via Todd Rundgren til Steely Dan og 10cc. House- og klubbkulturen blir spesielt flott beskrevet. Historien om ABBA likeså. Stanleys formuleringsevne er overraskende frodig hele boken gjennom og det er tidvis vakker lesning: «The secret, cobwebbed path trod by Sandy Denny, Vashti Bunyan and Roy Harper was lost in a haze of beery burps.»

Popens vesen

Så fryktelig mange radikale påstander er det ikke å hente i boken, det er vel heller ikke poenget, men under lesning føles det tidvis som å se det røde trådnøstet rulle seg sakte fremover, som for første gang. Historien åpner seg. Og det er en gave til den uskolerte, så enkelt og likefrem fremlegger den pophistorien. Det er tross alt lett å gå i surr av og til. Hver dag vasser vi rundt i avisartikler, blogginnlegg, musikkbøker, essays, tidsskrifter og samtaler om popens vesen, og ser på historien med stadig nye briller. Musikken er vel den samme, men tankene om den, og sammenhengen de blir hørt i, er annerledes fra år til år. Nye sjangre fødes, og gammel musikk får nye navn. Etter bokbadseansen på Rough Trade tar jeg med meg Stanley til et sted rundt hjørnet, der vi bestiller en servering grisekjaker og britisk blomkål.

– Folk satte seg ikke ned og bestemte seg for å lage acid folk, northern soul eller obskur boogie, mener Stanley.

– De fleste av dem prøvde så godt de kunne å lage noe som kunne bli populært, musikk som folk kunne høre på og like. Jeg dekker ikke så mye av disse for så vidt fascinerende, mislykkede forsøkene, men prøver heller å følge listene, det som ble skrevet om i musikkavisene, de som fikk opptre på tv. Man har lett for å glemme overflaten.

Det er likevel ikke bare Sweet og Stock, Aitken & Waterman mellom permene.

– Jeg skriver om Velvet Underground og Stooges, selv om vi ikke akkurat så noen av dem på noe chart show, men deres påvirkning på pop er så fundamental at jeg var nødt til å ta dem med. Når det er sagt, er Velvet Undergrounds obskure status også en ettertidskonstruksjon: jeg har trodd på det jeg er blitt fortalt om at de var totalt ukjente i England, men under research fant jeg for eksempel et tidlig intervju i Record Mirror med Moe Tucker. De var liksom en del av pop-gamet likevel.

Nettopp gamle musikkaviser har vært en viktig kilde for Stanley i arbeidet med boken. Leiligheten hans har sett ut som et skrotloft, kan han fortelle. Noe som får meg til å huske en historie jeg leste i det for lengst glemte popmagasinet Select, om at Stanley måtte flytte fra huset han bodde i fordi grunnmurstrukturen hadde krakelert ved det ene hjørnet, akkurat der han oppbevarte platesamlingen. Det er en så kul historie at jeg ikke orker å få den avkreftet. Uansett: Det er noe med å lese gamle nyheter i sammenhengen de opprinnelig ble presentert, sammen med annonser for plateutgivelser, små notiser, typografiske tidsbilder: den originale konteksten kan gi et mer korrekt blikk på historien enn noen timer tilbrakt på rocksbackpages.com.

)

– Som jeg skriver i boken: ikke glem at fremtidssjokket som kom med Donna Summers «I Feel Love» sto side om side med The Muppets «Halfway Down the Stairs» på hitlistene. De var en del av den samme offentligheten. Det er derfor fenomener som Top of the Pops er så fascinerende, selv om det alltid var et «dårlig» program. Det var tidvis store kontraster i musikken de presenterte. Jeg har inntrykk av at det er større musikalsk segregering nå, i alle fall her i England. Opprettelsen av urban-stasjonen Radio1xtra er et eksempel på det.

I stadig opposisjon

Bob Stanley er en av dem: Musikeren som egentlig var musikkjournalist. Han kommer fra Croydon, sør for London, for øvrig også oppvekststedet til Kate Moss og stedet der dubstep først gjorde seg gjeldende. Han ble først publisert i fanzinen Pop Avalanche, og startet så sin egen, kalt Caff, sammen med kompis og senere bandkollega Pete Wiggs, og det var i kraft av den at han i 1987 ble utsendt av konsertredaktøren i NME for å dekke en konsert med Johnny Cash. Resten er moderne pophistorie. Ved siden av Saint Etienne og skrivingen har Stanley også drevet et par plateselskap: mellom 1989 og 1992 utga han en rekke limited edition-singler på Caff, med band som Television Personalities, Galaxie 500, Manic Street Preachers og World of Twist. På Icerink Records lanserte han jentebandet Shampoo, mens det kortlivede EMIdisc hadde det forglemmelige glampunkbandet Kenickie i sin stall.

– Jeg har alltid måttet tåle mye latter og baksnakking i det britiske rockjournalist-gamet for smaken min, og er derfor meget godt vant med det. Har alltid tatt det som en hedersbevisning, egentlig. Jeg har alltid vært i opposisjon, men føler at kampen mot rockismen nå er vunnet. Under arbeidet med boken har jeg jo måttet jobbe med mye musikk jeg egentlig ikke liker. Det er spesielt det «autentiske» ved rocken som har bydd meg imot. Andreplata til The Band er i så måte noe av det verste som har hendt pop. Det nest verste er Eric Clapton. Han sa allerede i 1967 at singelens tid snart var omme. Musikere trengte albumformatet slik at de kunne strekke seg godt ut, mente han. Bollocks! På en annen side: Hele «cut the crap»-holdningen til The Clash, for eksempel, har jeg alltid ledd av. Jeg har aldri klart å ta det bandet helt seriøst. Men det har surret og gått i stua nå, så jeg klarer etter hvert å akseptere det. Jeg prøvde meg igjen på AC/DC, men det var vanskelig. Visste du forresten at Brian Johnson sang «Nutbush City Limits» av Tina Turner da han gjorde audition for bandet?

Jeg blir nødt til å fortelle ham hvor høyt vi setter AC/DC hjemme i Norge, at det er en viktig del av oppveksten for mange (jeg husker en hjemme alene-fest som varte en hel helg, hvor Powerage var eneste plata i huset, og at den har smurt seg inn i mitt DNA siden), og at flere av oss langt inn i voksen alder beholder respekten for samspillet mellom brødreparet Angus og Malcolm Young. Stanley rynker på nesen. Han er villig til å gå langt. Men ikke så langt.

– Countrymusikk har vært en større åpenbaring enn den type rock. Og da tenker jeg ikke på feige snarveier som «country got soul», eller folk som fremhever Patsy Cline, men misbilliger Jim Reeves. For hva er det som er så spesielt med country? Det er fundamentalt amerikansk musikk. Og det amerikanske bygger jo på en grunnleggende mistillit mot byer. Derfor blir countrymusikken samlende: «Det er dette som er sentrum».

En annen The Fox

Stanley har tillit til byen. Han vokste opp i en forstad og regner med at det var derfor han ble så fascinert av popkulturen: den fikk ham et skritt nærmere byen, stedet der ting skjedde. Som det heter i en låt med bandet hans: «I used Top of the Pops as my world atlas». Saint Etienne er et av vår moderne tids herligste poporkestere (om dere kan tilgi meg en sådan bjelkisme), og med det har han laget byens lyd. På sett og vis tilhører de britpop-æraen, på et annet vis er de et resultat av klubbmusikkrevolusjonen fra slutten av åttitallet. Med sin snedige blanding av klubbrytmer, fransk sekstitallspop, handbag house, Grand Prix, dub, folk, Monkees og elektronica ble de både det ultimate «fag hag»-bandet og hjerteband for anglofile musikknerds. Analytisk, ironisk og romantisk på samme tid. De hadde også en oppsiktsvekkende evne til å få årets mest toneangivende produsenter til å remikse låtene deres. Hør for eksempel på den doble remikssamlingen Casino Classics (1996), eller nyere samarbeid med 2 Bears (og glem heller ikke at de selv remikset Stakka Bo’s «Great Blondino» i 1995!). For tiden jobber de med noen mikser med Lindstrøm.

– Jeg har kommet frem til at 1981 antakelig er det fremste musikkåret.

Sammen med Pulp og Denim var Saint Etienne i divisjonen under de aller største popbandene på midten av nittitallet, men de var likevel å se overalt i musikkpressen på den tiden. Og de har en lang rekke klassiske låter på samvittigheten, selv om det var heller skrint med faktiske hits.

– Alle snakker om vår ene store hit, «He’s On The Phone», men når sant skal sies, kom den aldri inn på topp 10 i England. Den nådde bare 11. plass, sier den svært listeopptatte Stanley, som starter Yeah Yeah Yeah-boken i 1952 av den enkle grunn at det var da New Musical Express publiserte den første britiske hitlisten.

– Det er problemet med pop i dag, listene betyr ikke like mye lenger. Det du hører på radio er ofte noe helt annet enn det som faktisk selger best den uken, og det er egentlig få som følger med på hva som er der nå uansett. For meg er det et stort tap. Musikken er ikke veldig mye dårligere enn den var, men uten listene savner jeg en felles plattform for å oppleve den sammen med andre. Folk vet ikke hva som er nr. 1 på hitlistene lenger. Jeg lanserte boken i Liverpool i går, og under en håndsopprekning var det ingen som kunne svare på spørsmålet. En slik uvitenhet om hitlistene var utelukket før.

Jeg spør om ikke twerkinggate og virale hits som «Gagnam Style» og «The Fox» er bevis på at hits finnes og at opplevelser med popmusikk fortsatt så til de grader deles. Men da kan han fortelle at han ikke har hørt om «The Fox». Hva? Er dette i det hele tatt popfaglig mulig?

)

– Jeg er derimot glad i «Mr. Carpenter» med The Fox, britisk psykedelia utgitt på CBS i 1968. Faktisk med Dave Mason på sitar. Når det gjelder virale hits, er de et bevis på at det er en ny tidsregning i pop nå. Man kan ikke kontrollere popen på samme måte som før. I femti år ble pop skapt og mottatt på mer eller mindre samme måte: du hørte låten på radio, eller leste om den i musikkavisen, du kjøpte den på en lørdag, du tok den opp for en kompis som ga deg en annen plate i bytte. Sånn ble små nettverk bygget opp. Mekanismene gjentok seg, år etter år.

Band på papiret

Saint Etienne utga et veldig flott album i fjor, Words and Music by Saint Etienne, en eksistensiell vurdering av et liv i og for pop, og om viktigheten av nettopp dette nettverket. Som Sarah Cracknell spør seg selv på platen: «And when I was married, and when I had kids, would Marc Bolan still be so important?» Svaret er ja, under tvil.

Men selv om Saint Etienne egentlig bare eksisterer på papiret som band i dag, er de likevel til stede overalt. Brandet og kongstanken holdes ved like av dj-opptredener, fanklubbfester, arkivutgivelser, medvirkning i produksjon av filmer, og en serie perfekte samleplater med andres musikk, presentert av Saint Etienne. Som Simon Reynolds blir sitert på et sted i boken, i en spådom fra 1992: «In the future, the artist will be not so much creator as curator: someone who takes historical resources from the archives an arranges them, finding provocative juxtapositions and unexpected affinities». Der kan du se! Som platesamler er Stanley vant med å blafre gjennom LP-bunker i bruskasser, men han har nå fått utvidet repertoaret. Arkivaren går inn i en ny rolle, og han gjør nå oppdrag for institusjoner som British Film Institute.

– De siste månedene har jeg oppholdt meg i små trange rom uten vinduer, fingrende gjennom enorme mengder eldgammel og delikat nitratfilm, med hansker og frakk på. Arkivfilmarbeidet er definitivt noe jeg skal fortsette å holde på med.

Jeg spør ham om de største oppdagelsene han har kommet til i arbeidet med boken.

– Jeg har alltid hatt høye tanker om Monterey International Pop Festival i 1967, og sett på den som en av de mest vitale hendelsene i pophistorien. Men i etterkant viser det seg at festivalen var et vendepunkt, det var da skillet mellom pop og rock ble innført, mellom det viktige og det lette. Det oppsto en oss mot dem-holdning, og en ny type hierarki-tankegang. Jeg har også funnet ut at de fleste nye sjangre varer et sted mellom to år og to måneder, og at et nytt miljø eller en scene drepes idet det blir gitt et navn. For eksempel «britpop» – da var det allerede for sent. Jeg har også kommet frem til at 1981 antakelig er det fremste musikkåret, med god konkurranse fra 1966, 1989 og 1991. Og at den beste låten antakeligvis er Jimmy Webbs «Wichita Lineman» – teksten er interessant og fortryllende, låten forandrer seg hele tiden, og avslutningen er intet mindre enn fantastisk.

)

Brune minner

Av alle de musikalske epokene Stanley dekker i boken, er det de brune, grå årene på midten av syttitallet som er mest fascinerende å lese om. England på denne tiden må ha vært temmelig ulidelig: varmt øl, vattert toalettskål og vammel popmusikk. Spesielt godt er kapittelet om glamrock-sjangeren, som bare kunne inntruffet der og da. Britene trengte sårt noen sterke farger og glorete følelser. Beskrivelsen av bandet Mud burde egentlig gjengis i sin helhet, men jeg skal nøye meg med avslutningen:

«In a cafe just outside Towcester, everyone’s having such a raw time that Rob Davis doesn’t even care when he stands on a squeezy bottle of brown sauce and it squirts up his trouser leg. The scene is not very glamorous, but it’s very glam.»

Og apropos brunt. Et godt popminne fra i fjor sommer var etter Saint Etienne-konserten på Parkteatret. To tredjedeler av bandet ble med en gjeng fans på nachspiel på et utested ved Rockefeller (as you do), der vi av uante grunner ble sittende og hørte på G.G. Allin & the Murder Junkies på lavt volum, uten bass, mens vi diskuterte storheten ved UK garage-remiksene av dårlige britiske poplåter ved starten på dette millenniet. De spurte etter mailadressen til Todd Terje. Toalettet var tett, det fløt en kabel på overflaten og truet med å skvulpe over klosettet, men duften av Sarah Cracknells parfyme fra god natt-omfavnelsen var fortsatt present, og overdøvet det triste og hverdagsmørke ved opplevelsen. «Så det er dette som er G.G. Allin», spurte Bob Stanley interessert, tydelig fornøyd med å kunne krysse av atter et esoterisk kryss på den musikkhistoriske blokken. Jeg kunne fortelle at jeg en gang fikk et håndskrevet brev fra punklegenden, sendt fra Jackson State Prison. Jeg tror det nesten ikke selv engang. Vel, det er mitt nest fineste Saint Etienne-minne, av mange. Pop er nåtid, men det handler også om minner. Om vennskap og beundring.

)

Det jeg setter høyest, var etter en konsert på Finisterre-turneen i 2003, der jeg skulle ta Saint Etienne med på det nyåpnede utestedet Mono. Stedet hadde gått hardt ut med en veldig irriterende anti-VIP-holdning, noe som innebar at ingen, og da mener jeg ingen, kunne tro de var noe og snike forbi køen. Mitt forsøk på å geleide popstjernene inn ble møtt med hånlatter av vaktene. Jeg ble sint og sto på mitt, og mente som sant er at disse tre skulle komme rett inn, sånn var det bare. Daglig leder måtte komme ut og roe gemyttene. Han gjentok regla om at ingen var bedre enn andre. Jeg så på menneskene i køen, så tittet jeg på Saint Etienne, og så lappet jeg til ham. Da slapp vi inn.

Tirsdag 18. februar har ENO invitert Bob Stanley til samtale på Bergen offentlige bibliotek. Les mer her.

Bob Stanleys blog finner du her.