Drøye sammenligninger kan knekke deg. G-Side kalles «de nye Outkast», men er mer rakrygget enn noen gang.
Tekst EIRIK AIMAR ENGEBRETSEN Foto SLOW MOTION SOUNDZ
New York Times kalte 2009 for Huntsville, Alabama sitt år i hiphop. I spissen for musikkscenen i denne lille byen med 180 000 innbyggere står G-Side. En duo som har gitt mange troen på hiphop tilbake. Meg selv inkludert.
Outkast-sammenligninger og masse oppstuss i bloggosfæren be damned, G-Side føles rett og slett som sannheten akkurat nå, i alle fall når det kommer til rapmusikk. Etter tre albumutgivelser rett på nett kommer de i løpet av året med det som blir den virkelige debutplaten, One … The Cohesive. En plate det bør knyttes enorme forventninger til om vi ser på duoens utvikling de siste årene, for ikke å si de siste månedene.
Selv om du kanskje ikke vet det, kjenner du allerede til G-Side. Det er nemlig de som hjelper Lars Vaular på låten «Klokken fem om natten» fra bergensrapperens siste plate. G-Side gjennomførte nemlig et vellykket norgesbesøk i april, da de holdt konserter i Bergen og Oslo. På tross av noe dårlig oppmøte, ble dagene i Norge kunstnerisk viktige, både for duoens utvikling og for den norske rap-scenen. G-Side og produksjonsteamet deres BlockBeattaz tok med seg inspirasjon fra Norge tilbake til hjemstedet Huntsville, en by som har fått kallenavnet «Rocket City» fordi det også er hjemstedet til Marshall Space Flight Center.
Så hva er mer naturlig enn å intervjue Yung Clova og ST 2 Lettaz via Skype? Jeg ringer opp Clova, og etter en pinlig seanse hvor de hører meg, men jeg ikke kan høre dem, etterfulgt av meldinger på Gmailen, «Can you hear us?», er vi endelig i samme (verdens)rom som G-Side. Eller The Alabama Beatles, som de kaller seg selv.
– Dette er Huntsville. Kjør nedover gaten, og du vil se fire-fem romskip parkert langs veien. Vi er i verdensrommet hver dag.
ST har nettopp forklart meg hvordan det har seg at tekstene deres kan gå «fra gatene til verdensrommet» med en slik enkelthet. For det er uvanlig å høre en hiphop-gruppe med et så stort spenn som G-Side – både tematisk og musikalsk.
Hvordan vil dere beskrive det dere prøver å gjøre musikalsk?
– Wow, det er et vanskelig spørsmål. Du kan ikke sette noe merkelapp på det. Vi gjør bare det som føles bra, så man kan vel kanskje kalle det feel-good-musikk. Vi prøver ikke å gå hit eller dit, vi prøver ikke bevisst å være annerledes. Vi prøver bare å lage noe kult. Og når du kommer fra Alabama, og spesielt fra Huntsville, så må du lage den beste musikken som er å få tak i for at folk i det hele tatt skal gidde å gi deg oppmerksomhet. Vi har sett rapmusikk gjøre det stort overalt så langt. Houston, Atlanta, Memphis, Cali, Midtvesten – alle fikk kjærlighet, og vi tenkte det må komme hit også, før eller siden. Til og med Mississippi fikk kjærlighet! Absolutt alle rundt oss fikk sin tid i solen, og nå er det vår tur. Men vi prøver ikke å lage noe bestemt. Den BlockBeataz/G-side-sounden, den kan ikke gjenskapes, for det har tatt mange år å perfeksjonere den, og vi har jobbet med BlockBeataz siden 2004. Det har tatt mange år.
Dere har blitt kalt «Outkast on steroids». Det må være inspirerende å nevnes i samme åndedrag som Big Boi og André 3000?
– Det er selvfølgelig en helt rå sammenligning. Jeg vet ikke om det er riktig, jeg får la andre bedømme det. Men jeg tror grunnen til at folk sier det, er at vi ikke er redde for å vokse. Vi er ikke redde for å endre oss. Vi sørger for at musikken vår er progressiv, at vi ikke stivner på ett sted.
I større grad enn samtidige rapartister fokuserer dere på å lage album. Hva er årsaken til det?
– Jeg følger den gamle Master P- og No Limit-formelen. Det var de første som ga ut album jeg kunne høre på fra start til slutt. Så kom 8ball & MJG, så Dungeon Family, og på denne tiden solgte jo faktisk albumutgivelser, og dette var album vi hørte på. Så det er slik vi har blitt opplært i forhold til å skape musikk. Fra før vi egentlig visste hva vi drev med, har vi studert de folka. Det er på en måte den «skolegangen» vi fikk.
Da G-Side spilte i Norge i april, var det deres første konserter utenfor USA. At de trivdes her, visste jeg allerede. Tidligere på kvelden forklarte Codie G, bandets manager, at G-Side-produsent CP for tiden jobber med å gjenskape den følelsen han fikk av musikken som gjengen lagde da de var i Norge. Og siden vi nordmenn elsker å høre om oss selv, føles det naturlig å gå ennå dypere inn på norgesbesøket.
Hvordan var det for dere å komme til Norge, å faktisk gjøre Huntsville International?
– Det var crazy, men først og fremst føltes det naturlig. Vi kan gjøre konserter i Huntsville, og halve publikum kan ikke tekstene, så kommer vi til Norge, og alle sammen synger med. Noen fortalte meg at det var påske da vi var der. Jeg ante ikke at påske var en så stor greie i Norge, så alle var på fjellet eller noe, men likevel var det bra oppmøte. Så jeg kan bare se for meg hvordan det hadde blitt om vi hadde spilt en hvilken som helst annen helg.
Og hvordan var studiotiden dere tilbrakte med norske artister og produsenter?
– Veldig bra! Vi må takke Basmo Family, Chris Lee og Lars Vaular. De viste oss masse gjestfrihet, og jeg syns musikken vi lagde ble bra også. På etterfesten i Bergen, som var villere enn konserten, gjorde vi et lite show. Det var der jeg møtte Lars, han sa «la meg kjøpe deg en drink», jeg svarte «fuck a drink, let’s go to the studio!» Dette var klokken tre om morningen, og vi var ferdige i femtida. Sju samme morgen hoppet vi på flyet til Oslo.
At G-Side i det hele tatt kom seg til Norge, er imponerende i seg selv. G-Side har skapt seg et stadig voksende internasjonalt renommé, men helt uten platekontrakt. De kommer fra en liten by med begrenset miljø og drahjelp for noen som ønsker å starte en hiphop-karriere, så alt G-Side har fått til så langt er blitt til gjennom hardt arbeid, klok bruk av internett, nye sosiale medier og ildsjeler verden over.
Ved å bli i Huntsville har dere mulighet til å fokusere kun på musikken, men det må jo være ulemper ved å bli i en liten by som Huntsville, og ved å forbli independent?
– Ulempene er opplagte. Mindre penger, mindre exposure. Du ser andre som får gylne muligheter andre steder, muligheter du skulle ønske du selv fikk. Men man må være tro mot den kursen man har staket ut for seg selv. Det gode med den filosofien er at man får gjort noe helt originalt, man får bygd opp en ny scene fra scratch. Så uavhengig av om vi noensinne blir legender i hele industrien, så er vi uansett legender i Huntsville. Vi brakte Huntsville til verden. Og ved å bli her har vi full kontroll. Det er nok hovedgrunnen til at vi ikke har signert med et selskap. Vi trenger vår kreative kontroll.
Dere lager musikk i Alabama, som en fyr på et kontor i Oslo sprer videre, og plutselig spiller dere konsert her? Er det gøy å være med på å utvikle denne måten å tenke musikk-business på?
– Most definitely. Vi lærer fortsatt. Veien blir til mens vi går, og vi får håpe at neste generasjon rappere kan bruke det vi har gjort og ta ting enda lenger. Men akkurat nå er det en grasrotsfølelse over det hele, det er undergrunn. Det jeg liker med det, er at det kreves en hel del jobbing fra mye bra folk for å få det til. Og vi har møtt toppfolk på veien.
G-Side rapper om så å si alt. Gangsterretorikk etterfølges med største selvfølgelighet av en låt om hvor bra det er med jenter som står opp i tide for å rekke forelesning dagen etter en fest. De tre siste årene har de berørt et så bredt spekter av emner at jeg lurer på om det er derfor de nå kommer med One … The Cohesive. Er de ferdig utviklet? Det viser seg at det er langt fra sannheten. Clova, som har vært stille det meste av intervjuet, går frem til mikrofonen for å sette meg på plass. Man kaller tydeligvis ikke folk med et slikt ambisjonsnivå for «ferdig utviklet».
– Jeg vil ikke si at vi har vært borti alle aspekter vi har lyst til å ta tak i. Syns du vi har vært innom det vi vil? sier Clova.
– Nei, Huntsville International var…ikke vårt beste, ifølge ST.
– Det var en prøveversjon, slår Clova fast, før ST tar kontrollen igjen:
– Det er en perfekt måte å si det på. Vi valgte helt bevisst å ikke gi ut vårt beste. Vi ville bare vise at vi kunne lage et jevnt, godt album, og at vi kan jobbe med andre produsenter enn BlockBeattaz. Nå kan vi komme tilbake og gi dere et nytt album. Og jeg tror flere vil forstå det vi driver med nå, jeg tror flere vil sette større pris på det nye albumet nå som de har hørt H’ville og Starshipz.
Hva kan vi forvente på platen? Hva kommer til å overraske oss?
– Albumet. Alt kommer til å overraske deg. Det kommer til å bli galskap, vi kommer ikke til å gjøre det du tror vi skal gjøre. Hele albumet kommer til å være en helhet. Alle skal jobbe sammen. Alle skal gi alt i arbeidet. Men ikke en gang vi vet hva som kommer på plata. Så topphemmelig er det.
Publisert i #2 2010
