– Minner om døde ørkenbyer - Eno
jen-18

– Minner om døde ørkenbyer

Jenny Hval, King Midas, Anne Hilde Neset og Audun Vinger om J.G. Ballard og Det nye Oslo.

Tekst Eirik Kydland Foto Karl Edwin Scullin

Del:

«Når du får en underlig, ivrig følelse av å se et bilde av en forlatt fornøyelsespark, for eksempel, har du hatt en ballardiansk opplevelse. Det samme når du ser det glinser av potensiell dekadanse og kommende forfall i nye høyhus i folketomme gater ned mot Oslofjorden.»

Dette skriver Audun Vinger på Cinematekets nettsider om den britiske forfatteren J. G. Ballard, det tematiske utgangspunktet for årets Only Connect-festival i Oslo. Fra torsdag 22. mai skal kunstnere som Stian Westerhus, Alwynne Pritchard, Stine Janvin Motland og Carmen Villain bidra til den store samtalen om det ballardianske i musikk, film, litteratur, arkitektur og byutvikling.

I den anledning har vi fått Vinger (som fungerer som en slags kurator for festivalen) og Anne Hilde Neset (som er festivalsjef og leder for Ny Musikk) til å trekke frem to musikkstykker som inneholder dette mystiske ballardianske elementet:

Audun Vinger om The Buggles’ «Vermilion Sands» (fra Adventures in Modern Recording, 1981):

– Det er mye musikk i Ballard, og listen over artister som direkte eller indirekte har latt seg inspirere, er lang. Synthpop og dystopisk techno er gjengangere, men det finnes også mer frodige og drømmende musikk, slik også mange av bøkene hans kan oppleves som. Ved Ballards død i 2009 ble jeg av av den norske musikeren og Ballard-fanen Jacob Holm-Lupo, som i sine band White Willow og The Opium Cartel selv ved flere anledninger har musisert i det ballardianske, gjort oppmerksom på det temmelig obskure andrealbumet til The Buggles. Deres tidligere megahit «Video Killed the Radio Star» var i seg selv en ren Ballard-referanse. På oppfølgeren har de videreført følelsen den utstrakte tiden som oppleves så besnærende i Ballards novellesamling «Vermilion Sands» (oversatt av Jon Bing allerede i 1972) — og det fortryllende sandlandskapet ligger meget klart fremme i pannebrasken når du hører på det. Dette var i effekt et Trevor Horn soloalbum — men legg merke til de uimotståelig vakre tangentfigurene fra Geoff Downes (Yes, Asia). Dystopisk? Nei. Ballardiansk? Ja.

Anne Hilde Neset om The Normals «Warm Leatherette»:

– «I think the key image of the 20th century is the man in the motor car. It sums up everything: the elements of speed, drama, aggression, the junction of advertising and consumer goods with the technological landscape. The sense of violence and desire, power and energy; the shared experience of moving together through an elaborately signalled landscape», dette forklarer fortelleren i BBC-kortfilmen Crash fra 1970, av Harley Cokeliss.

Filmen (fun fact: Nick Drakes søster Gabrielle Drake har en av rollene) ble laget tre år før boken Crash, som er Ballards kanskje mest kjente historie, om mennesker som tenner seksuelt på bilulykker. «So outrageous but so possible at the same time», sa Daniel Miller om Crash. Han laget «Warm Leatherette» som ble utgitt på en 7” med den like ballardianske «T.V.O.D» på side 2 i 1978. På coveret: en crash test dummy. A tear of petrol /Is in your eye / The hand brake /Penetrates your thigh /Quick – Let’s make love /Before you die.

Singelen markerte for øvrig starten på Mute-plateselskapet, singelen har katalognummer MUTE001.

Bonus: Jenny Hval & King Midas

I ENO #15 sto det på trykk et fyldig essay av Tore Stavlund, om J.G. Ballard og det å lytte til musikk i Barcode-området i Oslo. I en sidesak pratet norske musikere om sitt forhold til Barcode og den nye arkitekturen i hovedstaden. For hvordan lar de seg påvirke av den? «Tanta til Beate, på vei ned Dronning Eufemias gate, for å gå og mate duene, mellom stål og glass på Kirsten Flagstads plass». Er det slik sangene om Oslos nye bydel vil høres ut?

King Midas: – Barcode gir et inntrykk av future

 

last ned (2)

Ando Woltmann, vokalist og frontfigur i bandet King Midas. Dere er et utpreget Oslo-band, men samtidig har dere vært ute og opplevd virkelige storbyer i verden. Så fra et lokalt, men også verdensvant ståsted: Hva synes dere om arkitekturen som vokser frem i det nye Oslo?

– Jeg kom kjørende inn Mosseveien her om dagen og ble nok en gang litt paff av å se Oslos nye skyline. Det er ikke ofte arkitektur fyller meg med følelser på den måten. Er usikker på om det har mer med konseptet enn selve bygningene å gjøre. Barcode gir et inntrykk av future – at Oslo er sted som vokser og får litt flair sammenlignet med andre byer. Det kan godt være at jeg akker meg over bygningene om 30 år, men akkurat nå gleder jeg mest til det blir ferdig og til å kunne sjekke ut bydelen skikkelig. Det er lett å bli Oslo-nostalgisk når man ser gamle Olsenbanden-filmer eller tenker tilbake på egne barndomsminner fra Oslo havn, men i bunn og grunn er jeg glad for at verden går videre.

– I et intervju med Klassekampen påpekte dere at det har tatt kortere tid å bygge «nye Tjuvholmen» enn det tok å lage Rosso-plata. Hvordan påvirket områdets fremvekst arbeidet med albumet – kunstnerisk og eksistensielt?

– Et annet og ikke like kult aspekt med utbygningen langs fjorden, er at om den ikke lager større sosiale forskjeller, så tydeliggjør den dem. All byggingen oser av oppgangstider, penger og selvtillit, noe som kanskje ikke oppfattes som like sympatisk av alle. Jeg er ambivalent til å skjenke byens beste tomter til de med god råd, men samtidig er jeg fascinert av arkitekturen og det kjølige menneskelige klimaet sånne steder genererer. Estetisk sett er en Jaguar mye mer interessant og sexy enn en gammal Mazda i oppgang nummer 3, ikke sant? Om du drar det langt, kan du sikkert finne igjen en sånn ambivalens i mye av musikken vår. Litt Åge. Litt Duran Duran.

– Dere må skrive en sang om et bygg eller en konstruksjon i Bjørvika-området, hvilken blir det?

– Den har vi muligens allerede skrevet, om du regner Oslo Plaza som del av «det nye Oslo». «Colorsound» på den nye plata vår. Den er et lite Oslo-øyeblikk om det lille mennesket.

– Hva slags musikk kan vi vente oss i årene fremover om byens musikere begynner å hente inspirasjon fra Barcode-rekka i Bjørvika og Tjuvtitten-tårnet heller enn fra mørke smug i Møllergata eller en svømmetur i Frognerbadet?

– Vanskelig å si. Foreløpig assosierer jeg først og fremst disse stedene med svensk house-musikk. Men håper den blir fremtidsrettet og cool. Uten at jeg tror «Tjuvtitten» noen gang blir en like stor Oslo-nidvise som «Akerselva du gamle, du grå».

Jenny Hval: – Det må være noe liv i maurtua

 

jen-18

Jenny Hval, hva synes du om arkitekturen som vokser frem i Bjørvika, Barcode og det nye Oslo? Stygg eller pen?

– Stygg eller pen, tjaah. Jeg vet ikke om den fortjener å bli kalt verken det ene eller det andre. Først tenkte jeg at den bare var jævlig, men nå tenker jeg at den er mer generell og uspesifikk – den minner meg om andre steder, andre litt døde, støvete steder, som Perth eller Brisbane. Døde ørkenbyer. Broene – både gangbroa og den hvite, som jeg kaller «FrP-broa» inni meg – minner meg om å gå gjennom Perth og høre på Slowdive. Det kommer ikke til å minne meg om Oslo på en stund ennå.

– Opplever du området som kunstnerisk stimulerende?

– Tror ikke jeg lar meg inspirere så mye av den bydelen, men jeg liker Kunsthall Oslo/Torpedo veldig godt. Det er et lyspunkt. Og et inspirerende sted. De selger mange bøker om antikapitalisme, stablene ligger i hyllene under resten av bygget og liksom knuser kapitalismen nedenfra. Kanskje det er bra at det finnes en kunsthall i Barcode, et sted der man ikke ender opp med å drikke kakao med krem, men heller ser kunst.

– Hvis du skulle skrevet en sang om et bygg eller en konstruksjon i Bjørvika-området, hvilken ville det blitt?

– Jeg er usikker på om jeg kunne skrevet musikk med arkitektur som premiss. Det må være noe liv i maurtua for meg. Men jeg har lest en del politisk teori de siste åra, og kunne nok skrevet noe dystert og karaoke-aktig om nyliberalisme. Det gjør jeg allerede, forresten. Men jeg tror ikke jeg skal gå så langt som å si at det er Barcode sin skyld.

– Hva slags musikk kan vi vente oss i årene fremover om byens musikere begynner å hente inspirasjon fra betongluftekanalene i Bjørvika og Akrobat-broen heller enn fra kastanjene i Bygdøy allé eller synet av en koselig dame som går ned Schweigaards gate?

– Introen til Portlandia? Nordheimsk klang? Eller kanskje noe som ligger og knuser kapitalismen nedenfra.

Til Only Connect har Jenny Hval skrevet stykket Luxus, «i dialog med Oslos nye urbane arkitektur»: