Stille i Asker - Eno
Arild1

Stille i Asker

Snart er’e jul igjen. Og ti år siden Arild Nyquist forlot hagen sin. På tide å ta frem dikterens glemte plater.

Tekst Eirik Kydland Foto Fredrik Bjerknes

Del:

«Postmann’ sa til meg, vær så helvetes grei, sett kassa litt lenger opp i bakken. Du bor jo nederst i en blindvei!»

Linjene fra den gamle Arild Nyquist-låten dukker opp i hodet idet bilen vår triller nedover en grusvei som snirkler seg langs kyststripen rett utenfor Asker. Vi har kjørt feil. Vi har svingt opp, vi har svingt ned. Men til slutt hekter vi oss innpå riktig stubb og ruller mot bunnen av en lang bakke. Helt til vi ender opp nederst i en blindvei. Og der står jommen postkassa også!

Det er en slags pilegrimsreise vi har lagt ut på, til Leangveien i Asker. Noen reiser til Abbey Road for å avfotograferes i det berømte forgjengerfeltet der, andre flyr fra Roma for å lete etter sentrale black metal-steder i Bergen. Eller hva med de som drar til Graceland for å kjenne på gracen fra Elvis? Det er en risikabel øvelse, oddsen for at man blir skuffet er langt større enn at turen lever opp til forventningene. Ideen om stedet stemmer sjelden overens med hvordan ting faktisk er.  Jeg husker en stakkars ungdomskompis som reiste til Paris for å se graven til Jim Morrison. Nedturen var stor da gravsteinen ikke var omgitt av tente stearinlys og gitarspillende fans med langt hår. Det eneste som tydet på at noen hadde besøkt stedet i moderne tid, var en ishockeypøkk og en halvspist pølse nedpælmet på gravstedet. Så mye for den turen.

Arild7

Men vi altså drar altså til Asker på pilegrimsferd. Naturligvis med hodet fullt av bilder og forventning og forestillinger. For har man vokst opp med Arild Nyquists plater og tekster, har man en klar forestilling om hvordan hagen hans skal se ut. Den skal være full av epletrær, plommetrær og kålhoder. Ut av postkassen skal det tyte bløtkaker og multekrem. I hengekøya skal det ligge noen og drikke ripssaft, eller kanskje vin. Og over det hele – en sol som er varm som en gåsesteik. Naivt, selvfølgelig, men det vender seg en liten skuffelse i magen når vi tusler spent inn i hagen og oppdager at huset der Dikter Arild bodde faktisk er et helt vanlig hus. Og at frukthagen ligger i biter rundt huggestabben midt på en veltrimmet plen.

– Fantasien til Arild var helt uten grenser, han diktet jo opp alt mulig rart. Han skapte en egen verden med alle tingene han var opptatt av. Griser, kråker, frukt, fisk, Mobbelars og alt sammen. Men vi hadde faktisk masse frukttrær her borte. Og grønnsakshage der borte! Med kål og gresskar. Og ti gjess som skulle produsere gjødsel til grønnsakshagen løpende rundt, det hadde vi også!

Anne-Kari Nyquist – eller «rockeskreppa til Arild», som hun spøkefullt omtaler seg selv som – tegner opp den gamle frukthagen med hendene. Den pleide å sperre for utsikten over fjorden, men etter at ektemannen døde i desember 2004, etter 45 år sammen, trengte hun naboer og fikk ryddet tomten. Nå ser man til og med det gamle stupetårnet på Hvalstrand. Og i skogholtet like ved ligger Teigen, en gammel familiegård der Arild Nyquist drev med akkurat det vi er kommet hit for å snakke om:

– På Teigen stod det flygel og trommesett. Når vi arrangerte fester der, satt Arild og spelte med visper, og folk hadde med seg trompeter, munnspill og fioliner og jeg vet ikke hva. Det stod hundre flasker med hjemmelaget vin i kjelleren, så det ble noen skikkelige fester. Vi spilte hele natta!

For selv om Arild Nyquist (1937-2004) kanskje er best kjent for sine romaner, dikt og barnerim – du har garantert hatt et dikt eller to på skolepensum en gang – var han også plateartist. Ikke alle kjenner til hans album med rar, skakk, rørende, morsom visesang. Dumt, for han var en særegen popmusiker som burde lyttes mer til også i dag. Ja, kanskje kan vi til og med si at han er ekstra interessant akkurat nå, i en tid der norskspråklig rock har fått en renessanse blant unge musikkinteresserte. Neste år er det dessuten 35 år siden Nyquists kanskje mest fullendte album kom ut, Epleslang. Det er på tide å finne ut mer om Musiker Arild.

– Han hadde jo ingen stemme å snakke om, men elsket å synge med sin råtne bluesrøst. Den var jo jævla tøff, den stemmen, sier Anne-Kari Nyquist, og forteller at huset deres alltid var fullt av musikk.

– Arild var veldig interessert i jazz, alle de store amerikanske jazzartistene fra 40- til 60-årene. Billy Holiday var han glad i. Bob Dylan, Cornelis Vreeswijk. Santana. Og klassisk musikk som Vivaldi, Bach og Mozart. I begravelsen til Arild spilte vi «Hotel California» på full guffe.

– Spilte han et instrument selv, ja bortsett fra jazztrommer på fest?

– Han var alltid veldig interessert i å lære seg å spille gitar. I alle år satt han og klimpret på gitaren borte i stolen sin, men selv ikke ti gitarlærere klarte å lære han å spille skikkelig.

– Han hadde ti gitarlærere i voksen alder?

– Åjada, han fikk det bare ikke til. Han angret veldig på at han ikke hadde tatt pianotimer da han var yngre. Men han var musikalsk, likevel. Det å skrive er jo en form for musikalitet. Man må ha en musiker i seg for å kunne skrive dikt. Han pleide å stå opp om nettene og sette seg nede på kjøkkenet, der satt han og skrev viser. Han måtte synge så lavt han kunne for ikke å vekke oss andre i huset. Men akkurat det der må du forresten ringe til Lars Martin Myhre for å få vite mer om!

Arild9

Skakk, men skjerpet
Så noen dager senere plukker vi opp røret og ringer Lars Martin Myhre. Kanskje best kjent for sitt samarbeid med Odd Børretzen, men Myhre spilte også med Nyquist i nærmere 20 år. Med Trio Tre reiste han, Nyquist og bassist Svein Olav Blindheim nesten årlig rundt på norgesturné i en grønn, gammel brødbil. Samarbeidet startet på begynnelsen av 80-tallet, da Myhre jobbet med jazzklubben Urijazz i Tønsberg, og resulterte blant annet i dobbeltalbumet Kalde øl og heite jenter fra 1985. Myhre kjenner godt til Nyquists nattlige kjøkkenviser. Det var nemlig hans jobb å prøve å tyde lydene.

– Han spilte inn ideer og melodier på kassett og sendte det til meg for at jeg skulle bygge det ut til låter. Det var ikke alltid like lett å høre hva han drev med. Det ble mye H-moll og F#-moll, den lave uglestemmen til Arild og en helvetes masse susing på tapen. Men det var alltid noe der.

– Hva fascinerte deg ved Nyquist som sanger?

– Han hadde en signatur du kjenner igjen på to sekunder, en signatur like kraftig som den til Ray Charles eller Miles Davis. Ikke at jeg sammenligner Arild med de to artistene, men de hadde til felles dette særpreget som utmerker seg uansett hvilken sjanger de prøver seg på. Han gikk fullstendig på tvers av alt, han opererte i sitt eget univers.

Etter 20 år på veien med Arild Nyquist, sitter Myhre på flere historier om «rockisen» Nyquist. Ikke sjeldent rev Nyquist ut sider av bøkene sine for å gi bort dikt om publikum likte noen linjer spesielt godt. Så da bar det av sted til det lokale biblioteket for å låne ny diktsamling. Eller han kunne forsvinne, sovne som en stein og glemme brillene slik at han måtte vandre ut i salen og låne noen med helt feil styrke. Litt skakk, altså, sånn som stemmen, men alltid til stede på scenen.

– Arild var ingen håndverker man kunne bestille åtter kvadratmeter tekst fra. Han var aldri så dårlig som når han skulle lage EU-sang eller noe annet på bestilling, noe som ikke kom fra hans eget hode. Nei, de gangene han måtte gjøre noe, viste han sin totale utilstrekkelighet. Da var han skikkelig ræva! Haha, men det er jo det som er så bra! Arild var fri, han aksepterte ingen autoriteter. Heller ikke taktstrekenes tyranni.

– Men det bidro kanskje til at det skjedde uventede ting i musikken?

– Absolutt, han gjorde ting som en trenet musiker aldri ville hatt fantasi til å gjøre. Det kunne for eksempel være taktforskyvninger som oppstod tilfeldig. Mange vil nok si at man ikke kunne kalle han en musiker en gang, men det er jo ikke interessant hva slags yrkestittel man skal gi han. Arild var så flink til å nullstille seg fullstendig, slik ble det han gjorde fra scenen eller på plate helt hudløst. Alltid troverdig, aldri likegyldig.

Arild2

Vold samler plater
Da Arild Nyquist debuterte som lyriker i 1972 med Nå er det jul igjen! og andre dikt, ble det bråk. Titteldiktet ble diskutert fra Stortingets talerstol og startet en debatt om «søppellitteratur» og statlige støtteordninger. Det var daglige VG-oppslag og en helt absurd ståhei, om man ser på det med dagens øyne. I denne perioden var dikteren Jan Erik Vold en av de få som gikk ut og tok Nyquist i forsvar, og siden arbeidet de to sammen ved flere anledninger. Nå prøver Vold å komplettere sin Nyquist-platesamling, noe som ikke er så lett, kan han fortelle når vi slår på tråden til hans sommersted i Skåne:

– Jeg prøver å få tak i alle Arilds album, men har bare kommet til seks. Det må da kunne gå an å få gitt ut disse på nytt? Ja, kan ikke du få det på trykk at Norge savner en stor cd-boks med alle Arilds album i? Prøv å få det på trykk, det hadde vært fint.

– Jo, det må vi få til. 

– Det er for dumt at det ikke skal gå an å få tak i disse platene. Det ville være en stor kulturgjerning å samle alle albumene og gi de ut på nytt.

– Det er ingen hemmelighet at du liker Nyquist sine dikt, men hvordan reagerte du da han også begynte å jobbe med musikk?

– Jeg syntes det var moro at Arild begynte å spelle litt gitar og synge. Også var det bra for han. Kritikerne visste jo ikke riktig hva de skulle gjøre med han, diktene var det ingen som fikk riktig tak på. Arild løp liksom fra kritikerne. Derfor var det bra for han å få lansert sin språklige verden ikledd musikk. Når han stod på scenen, kunne han drite i kritikk og uteblivende anmeldelser. På scenen merket han at folk elsket han.

– Men platene hans hørte ikke helt hjemme i jazz- og poesimiljøet, hvordan ble popmusikken hans mottatt av diktervenner og jazzmusikere som deg?

– Platene hans kom litt senere enn jazz- og poesitiden. Dessuten var han en blueskis mer enn en jazzkis, han var rå og sleivete på ekte bluesvis. Jeg har vel en gang skrevet at stemmen hans var som en blanding av Tom Waits og Kåre Virud – det er jo to hedersmenn, så jeg setter han virkelig høyt som visesanger. Selv om han kanskje ikke var like raffinert og dreven som Alf Prøysen, var han helt klart like troverdig.

– Mange tenker nok på Nyquist-platene som litt tøysete, men de er jo like mye preget av et dyptpløyende alvor?

– Det er ikke alle som helt ser det, men Arild skrev masse om døden. Om de siste ting. Om at han kom til å blåse overende som et tre i hagen, og det var jo omtrent slik han døde også. Han skrev om døden, kjærligheten og havet, ja i alle fall skrev han mye om å fiske. Så han var en ekte poet. Han ville gått til grunne om han ikke hadde fått utfolde seg som kunstner.  Så dypt satt det. Det var på livet løs for Arild.

Arild6

Siste kyss
Ta en titt på omslaget til Epleslang-albumet. Hadde det ikke vært for den mystiske, nesten morske typen som liksom titter opp bak Nyquist-skulderen, hadde det kanskje aldri blitt noen Arild-albumkatalog å skrive om her. Multiinstrumentalisten Terje Wiik trakk nemlig 42 år gamle Nyquist inn i «rockis»-tilværelsen da han skulle lage barnemusikk i undervisningsøyemed på slutten av 1970-tallet. Wiik fant bare dårlige barnerim – «Prøysen var jo allerede brukt opp», som han selv sier – inntil han kom over en samling av Nyquists barneregler. Dette resulterte i platen Eventyrhagen fra 1979. Siden introduserte skolerte Terje Wiik, som blant annet spilte i folkrockgruppen Veslefrikk, Arild Nyquist for studioarbeid, taktstokker, modalmusikk og rørforsterkere:

– Han var helt i sin egen verden, men tok likevel alt utrolig kjapt. Han var en naturbegavelse, og hadde en helt spesiell tilstedeværelse – i tillegg til en naturlig, slentrende og sjarmerende væremåte, forteller Terje Wiik.

– Du mener at hans personlighet gjenspeiles i stemmen?

– Det må man si. Det er vel heller ingen hemmelighet at Arild var litt glad i vinen av og til. Den ru stemmen hans var ikke tilgjort, for å si det sånn. Hør på «Melankolsk nattvise» for eksempel, den tror jeg ble spilt inn rett etter en fest. Men det var aldri noe problem, han var alltid veldig disiplinert og godt forberedt i studio.

– Hva var det ved tekstene hans som fikk deg til å ville samarbeide?

– Den skrå og i utgangspunktet litt naivistiske måten å se verden på, som likevel hadde så mange dybder. Med Veslefrikk hadde vi politiske diskusjoner på hver eneste tekst, derfor var det befriende å jobbe med Arild. Han var en fyr som sa viktige og gode ting på en ikke-påtrengende måte.

– Den siste tiden tok dere opp igjen det musikalske samarbeidet?

– De siste årene før Arild døde reiste vi rundt og spilte litt. Vi spilte også inn 40-50 spor hjemme hos meg i en kåk på Tåsen. Han var ganske dårlig på den tiden, men vi fant flere ganger tilbake til den spesielle tonen vi hadde. Jeg mener at noe av det vi spilte inn mot slutten er helt spesielt bra og rått. Planen er å før eller siden gi ut en samling av disse sporene, på et album kalt Siste kyss.

Tilbake i Asker har vi sittet foran stereoanlegget og hørt på disse siste innspillingene Arild Nyquist gjorde, bare kort tid før han døde. Jeg takker for et liv på jord, som ofte var litt trist, men slutten den blir gul og varm for gamle dikter Quist. Stemmen fra høytalerne er ruglete og lett gjenkjennelig, men noen ganger forsvinner den nesten. Svakt blafrende, liksom i ferd med å fly av gårde.

– Han var egentlig en veldig sjenert og stille mann, men han forandret seg totalt på scenen. Han elsket det. Det var umulig å få han av scenen, forteller Anne-Kari Nyquist.

Vi titter ut av den åpne verandadøren. Bjørkerasling, lette sommerskyer, en kråke ute på plenen. Nå går han rundt i hagen sin, og steller blomst og strå, og rundt ham faller ofte regn, skjønt himmelen er blå, hviskes det fra stereoen. Anne-Kari vinker til fuglen i hagen.

– Rett etter at han døde var det veldig rart å høre sangene hans. De er bare så veldig Arild.

Arild5

Arild Nyquists platekatalog

Eventyrhagen (Octave, 1979)
Arild Nyquist debuterer som plateartist med et barnealbum. Musiker Terje Wiik leter etter barnerim til et undervisningsprosjekt, finner Arild Nyquist, og slik starter det hele.

Epleslang (Octave, 1980)
Kanskje Nyquist sin mest fullendte plate, også med Terje Wiik som komponist og musikant. En merkelig blanding av absurde barneviser, bakrusskildringer, atomkrigfrykt og tandre kjærlighetsbrev. Utprøvende sjangermessig, med innslag av reggae, jazz og middelaldermusikk. Bør lyttes til ofte, også i år og til neste år.

Tomme Bord (Octave, 1981)
Tar stemningen og Terje Wiik-samarbeidet fra Epleslang videre. «Jeg synger mer denne gangen, ikke så mye prating som på Epleslang, og jeg har satt meg mer inn i musikkens verden ved å høre mye på plater. Blant annet har jeg funnet ut at det er noe som heter refreng», fortalte Nyquist til VG da platen ble lansert. Blant høydepunktene er «Våren hilser» og diskolåten «Rulleskøyter». Edit-mestere, kjenn deres besøkelsestid!

Mr. Baluber (Octave, 1982)
Nyquist på sitt mest rockete. Inneholder den fine Rolling Stones-aktige birøkterdrømmen «Mr. Skakk». Spilte på denne tiden med et band bestående av blant andre Helge Grøslie, Thorleif Larsen, Frank Marstokk, Kjell Rønningen og Rune Norman.

Arild Nyquist og Familien Baluber på nye eventyr – Piker (Studio B, 1983)
Mer musikk med Baluber-bandet. Fortsatt rockete og frampå. På starten av 1980-tallet reiste Nyquist og bandet landet rundt med «Mr. Baluber»-logo malt på turnébussens langside. «Skikkelig rockis», for å sitere Anne-Kari Nyquist.

Duo Karamba! (Studio B, 1983)
Baluber-medlem Kjell Rønningen tok følge med Nyquist til hans neste musikalske prosjekt. Ganske eksentrisk og eksperimenterende plate, med en ropende dikter over latinorytmer, synther og lydeffekter. På nøkkelsporet «Tannlege Blues» står Nyquist frem som Askers svar på Nick Cave.

Greven i skogen (Limbo Musikkproduksjon, 1985)
Barneplate med en blanding av sanger og eventyr, med Terje Wiik.

Kalde øl & heite jenter (Tunsberg Grammofon, 1985)
Allsidig dobbeltalbum med Lars Martin Myhre og Svein Olav Blindheim. Løs og jammete stemning, der festen i bakgrunnen ofte trenger seg frem i lydbildet, samtidig som Myhres viseteft holder orden på det hele. Inneholder blant annet den berømmelige nachspiel-innspillingen av «Nå er det jul igjen».

Slemme Lars og noen andre (Tunsberg Grammofon, 1987)
Familieplate. På omslaget er Nyquist utkledd som rampete skolegutt, stylet opp av sønnen Arild Otto.

Sol og regn (Tylden & Co., 1993)
Lansert ved at Arild Nyquist (som led av kronisk høydeskrekk) slapp platen, bokstavelig talt, hengende fra en heisekran femten meter over Universitetsplassen i Oslo. Svein Olav Blindheim er ansvarlig for musikk, arrangementer og produksjon, mens musikere som Knut Reiersrud, trekkspiller Alfred Janson og trompetist Geir Wentzel bidrar.

I sans og samling, samleplate (Tylden & Co., 1999)
En god innføring i Nyquists senere plateår. Inneholder blant annet det hjerteskjærende morsoppgjøret «For tøff».

Bildene av Arild Nyquist er hentet fra boken Så lenge det er ørret er det håp, Arild (Aschehoug Forlag, 1997), og trykket med tillatelse fra Anne-Kari Nyquist.

Denne artikkelen sto opprinnelig på trykk i ENO#1, utgitt august 2010.

Stikkord: