Så cruiser vi langs Mjøsa - Eno
Proysen_14

Så cruiser vi langs Mjøsa

I en lett rustskadet bil. Med en Alf Prøysen-vise som kart.

Tekst Eirik Kydland Foto Fredrik Bjerknes

Del:

Denne teksten sto opprinnelig på trykk i ENO#5, 2011.

Vi publiserer den nå på nett, fordi det er sommer og Prøysenår, men også siden «Så seile vi på Mjøsa» fikk en forsmedelig andreplass i Dagsavisens ellers glimrende kåring av Norges alternative nasjonalsanger.

Så seile vi på Mjøsa i en sprøkkin holk,
vi kjinne øss på moten,
legg ut ifrå Toten.
Årepinna knirke, og æillt er hipp som happ.
Vi driv mot Bergsengstræinna og vinker rørt farvel til Kapp.

Altså, jeg vet ikke helt hva jeg hadde ventet å se, men det var i alle fall ikke dette. En brunrød sandstrand full av sagflis innerst i en dyp bukt. Bunter med blek drivved her og der. Gjennom gresset på oversiden av stranden bukter en rusten skinnegang seg inn mot en halvveis sammenrast trebygning. Et gammelt sagbruk, ser det ut som, men her er ingen aktivitet. Bare svarte ruter og treverk så råttent at det ser drøvtygd ut. Et gult plastbånd ligger som en lysende giftorm på det støvete gulvet der inne og advarer mot asbest. Og på oversiden: en garasje der vi gjennom en støvete plastport kan skimte to biler og en brusautomat med Pepsi-logo på siden. Alt dekket av det samme tykke støvlaget.

Det eneste bolighuset i nærheten har et skilt med «Til salgs» spikret fast til huntonitveggen. Så dette er altså Bergsengstranda – Bergsengstræinna – som Alf Prøysen synger om i «Så seile vi på Mjøsa»? Det eneste i nærheten som minner om båtliv, er en gul plastjolle som står lent opp mot et tre. Det eneste som minner om abborringer, er felter med vann som syder foruroligende noen meter fra bredden. Det eneste som minner om sankthansormer, er en sky av knott. Var det noen som sa sommeridyll?

Vise som GPS

Alf Prøysens «Så seile vi på Mjøsa» fra 1966 omtales gjerne som en ultimat skildring av en norsk sommerdag (et eksempel, fra en Fredrik Wandrup-kommentar i Dagbladet, 19. juli, 2010: «Sommeren på Østlandet er knapt fanget bedre enn Alf Prøysen gjorde det, for eksempel i ’Så seile vi på Mjøsa’»). Her er ferieharmoni, fiske, forelskelse, båtliv, ro og fred. For enkelte fanger låten kvintessensen ved det hedmarkske lynnet, mens andre leser låten som en guidet reise i innlandsnaturen rundt store, trygge Mjøsa. En kjærlig heimstadsdiktning med hjertet på rett sted.

Og for all del, alt dette er helt klart til stede i visa. Det er umulig ikke å høre dette når sangen spilles av for ørtende gang på Reiseradioen. Det er umulig ikke å se når man leser teksten trykt på et rosa sangark på jobbens sommeravslutning. Samtidig er det noe mer der. Noe som gjør at «Så seile vi på Mjøsa» skiller seg fra endimensjonale after beach-favoritter og Allsang på Grensen-hymner som «Sommeridyll» med Postgirobygget. Som en kompis fra Nordvestlandet sa: «Jeg må ærlig si at jeg har avskrevet Alf Prøysen som en litt godslig innlandspotet», noe jeg vil tro speiler en ganske gjengs oppfatning av Prøysen. «Så seile vi på Mjøsa» er ett av flere bevis på at Alf Prøysen var mye mer enn det.

Proysen_24 (1)

I mine ører er det noe i teksten – og kanskje også melodien – som gjør at det snører seg i halsen, at det strammer så vidt rundt øynene når jeg hører «Så seile vi på Mjøsa». Det kan selvfølgelig være en rent personlig lidelse som får meg til å føle det slik. (Mulige utløsende faktorer: a) Svelging av flere liter forurenset, metallsmakende mjøsvann i barndommen, b) Et evigvarende Firenze-syndrom utløst av det svimlende synet av mengder av røde Tintin-hefterygger tett i tett i en pappeske på bestemorsloftet på Hamar, c) Overeksponering for Prøysens hjerteskjærende «Ungkarssorg» som godnattvise på sengekanten.) Men jeg tror ikke det.

Bare finn frem låten og hør ordentlig etter. Bak låtens åpenbare koselighet lurer det et vemod. I låtens lengsel ligger det en sorg. Her er det noe universelt, noe eksistensielt som burde ramme også dem som aldri har satt sine ben i Hedmark eller Oppland. Men hva? Tekstens oppramsing av navn og steder gjør det lett å umiddelbart avvise eller omfavne den som «mjøspoesi», men hvorfor har Prøysen valgt å nevne akkurat de stedene? Er de valgt av rimtekniske årsaker, eller ligger det en kode gjemt i geografien? Et mønster som kan forklare hvorfor låten treffer mer enn lysten til å trekke hatten ned i øynene, tygge på et strå, duppe med bare føtter i vannet eller la humla suse. For å nærme oss denne teorien, for å forsøke å dekonstruere tekstens båttur, la vi igjen GPS-en hjemme, fylte opp tanken og oppsøkte noen av de sentrale stedene i «Så seile vi på Mjøsa».

Skurr i harmonien

Første stopp blir ikke Toten – og det ikke bare fordi stedet ligger på feil side av Mjøsa, men også fordi det ville blitt en utrolig lang tur – men altså den ukoselige Bergsengstranda, dit holken og dens passasjerer i visa merkelig nok driver langt nordover, forbi Kapp, før baugen etter hvert snus sørover mot Minnesund. Og der vi står blant flis og forlatte hus, lurer vi på hvorfor Bergsengstranda er med i teksten. Var den en gang en strandperle, eller er det er dette som er mjøsidyllen, det man «tar til takke med» her omkring?

Vi finner ut at de forlatte bygningene på stranden er restene etter Kvitsandvika sag & høvleri, et stort sagbruk som var i full sving fra mellomkrigsårene og frem til midten av 1980-årene. Tunge traller på industribane, slepebåter og en hvinende sag har vel aldri dannet noen god kulisse for dovent strandliv. Det er altså noe som skurrer i visas harmoniske overflate.

Proysen_20

Straks vi forlater Bergsengsstranda, en liten mil sør for Lillehammer, og drar oppover de steile grusbakkene opp mot fylkesvei 213, letter imidlertid stemningen. Kalver med butte snuter står langs veien og ser ut til å være lykkelig utvitende om deres utsikter til å ende opp som frikassé. En slags mild og gressduftende sommerfølelse sniker seg frem fra grøftekanten. Og der er sannelig Brøttumsbakkene også, fulle av farger og liv.

Nedover mot Mjøsbredden bølger mektige kornåkre som skifter farge hele tiden. Rosa, grønt, lysegult, nesten blått. «Se! Toscana kan bare gå hjem og vogge!» utbrytes det fra kupeen mens vi suser langs åssidene, sørover, med Mjøsa på høyre side. Nå svinger det igjen av den lille ekspedisjonen – snart skimter vi det som må være selve Prøysenstua på andre siden av E6. Bilstereoen skrus opp – … nå legg vi oss og drømme, mens potittgraset blømme som lilla orkideer æille Brøttumsbakka ned – åh, dette skal bli bra!

De Niro-smilet

For selv om stedet ikke nevnes spesifikt i «Så seile vi på Mjøsa», føles det naturlig å avlegge Rudshøgda på Ringsaker en visitt. Stedet der Prøysen vokste opp, var husmannsgutt og begynte å skrive. Småbruket som er blitt stående i sentrum for hele Prøysen-universet, ligger bare et potetkast fra et av E6s travleste trailerstopp. Et kaos av bensinpumper, treskoklapring, pølselukt og hypermarkeder. Skulle en parkeringsplass noen gang få bystatus, er dette en god kandidat.

Midt i denne eksosstinkende ulykken står Prøysen, i statueform, men i det minste plassert under et skyggekastende, raslende løvtre. Med rosemalt gitar i neven og det Robert De Niro-aktige, skeive fliret utstråler selv denne forvokste metallversjonen av mannen en kombinasjon av varme, sårhet, melankoli og humor.

Proysen_18

Men ingenting av dette prøysenske, som vi kjenner fra viser og stubber og tekster, er å finne inne på selve Prøysen-museet som er bygget opp på Rudshøgda. Vi myser oss gjennom et par rekonstruerte værelser, en bok her, en kaffekjele der, noen vinylplater hengt opp bak en ubetjent disk, men uten å få noen videre info om hvilke av Prøysens mentale og geografiske faser vi befinner oss i. Det eneste vi sitter igjen med når vi trasker ut over dørstokken, er vaffelos i piquet-trøya og utbruddet fra en tverr guttjafs som sto foran en gigantisk stol i Teskjekjerringa-rommet: «Jeg vil gå! Det er så kjedelig her!»

På rekatur

Nei, da er det bedre å gå Prestvægen opp mot Prøysenstua. Her ligger et konsentrat av hele det litterære Prøysen-universet mellom revebjeller og en mektig åker som loddent pollenstøv i luften. Det klør i hele sansesystemet. Å slentre alene langs denne stien har helt klart noe for seg. Kjenne litt på sommersola og rastløsheten. La harmonien utvortes smelte sammen med melankolien innvortes. Selve småbruket trenger du egentlig ikke se, om du vil ha et velment råd, det er faktisk veien og ikke målet som er viktig på Rudshøgda.

Det er denne stien Prøysen går i juli 1969 for første gang på mange år, som en del av en åtte dagers «rekatur» der han på tampen av livet vil oppsøke stedene han både gjør narr av og romantiserer i sin diktning. I Prøysen-biografien Præstvegen og Sjustjerna fra 1992 skriver Ove Røsbak om denne turen ned memory lane:

Dobbel4

«Barndommen her, det var uskylda det – Men i denne barndommen lurte en skygge, en skygge som slo ut i full blomst i ungdommen, skyggen av skammen, av folkemeninga, av klassesamfunnet, av kryperånden, ja, så kom alt det han ikke kan fordra, og de første minna om det stammer også herfra, fra et geografisk område som er svært begrensa.»

Bare to år tidligere skrev Prøysen selv følgende i et radiokåseri om Præstvegen: «Nå ska Europavægen gå like neafor lykkja i Prøysen, men helt oppå Prestvægen torde itte Europavægen å våge seg, sjøl om ’n rasere steinrøysa neri bakken. Den lyt finna seg ti å bli jevne med jorda, men itte femti meter unna ligg Præstvegen og gror att, uberørt ta den nye ti’n, som dom kæille det. Og når den dagen kjæm, blir det en død i skjønnhet, som det hete. Men du ska slæppe å sende kræins. Præstvægen held seg med blommer sjøl.»

Mann med vannskrekk

Tekster som dette er typisk for Prøysen, og har ganske sikkert bidratt til at «Så seile vi på Mjøsa» for mange oppleves som en hyllest til de små gleder og en oppfordring til å være glad for det man har. Da avisen Dag og Tid i 2002 ga ut et eget Prøysen-bilag, mente musiker Jørn Simen Øverli at vi hadde å gjøre med «ei protestvise mot pakketurer – på ein måte. (…) Han peikar på idyllen og seier at me har det bra her òg». Øverli legger vekt på at norgeshistoriens første charterfly forlot Gardermoen året før sangen ble skrevet. Ser man nærmere på Prøysens liv, er det derimot ting som tyder på at han ikke hadde noen særlig grunn til å gå fanesak for Mjøsa-ferier.

Han skal ha hatt vannskrekk, vært helt uinteressert i å fiske, og mislikt sterkt å begi seg ut i båt (det ikoniske fotografiet av Prøysen i en liten jolle med «Skibladner» i bakgrunnen ble visstnok iscenesatt av en Aftenposten-fotograf mot dikterens vilje). Videre er det interessant å merke seg at Prøysen og hans familie først og fremst pleide å tilbringe sommerferiene sine på Tromøya utenfor Arendal – sørlandsidyllen er noe ganske annet enn innlandsidyllen – og at han visstnok var på nettopp chartertur til Mallorca i 1960, via Sverige. Og var nokså fornøyd med det. Teorien om «Så seile vi på Mjøsa» som bakstreversk protestvise virker tynn.

«Noe skurrer i visas harmoniske overflate»

I tillegg er avstandene som tilbakelegges i visa, temmelige hasardiøse, i alle fall for en bedagelig, sommerlig seiltur. Det kan vi – og bensinregningene våre fra denne dagen – fortelle, og vi kjørte bil med god og jevn fart. Jan Erik Vold påpeker det samme i sitt essay om «Så seile vi på Mjøsa» fra boken P X 3 fra 2003. Han har regnet ut at båtturen fra Kapp via Bergseng og til Minnesund må være på omtrent fjorten mil, en ganske lang og strevsom strekning å begi seg ut på når man «driv på måfå», som den sprukne holken i visa. Det er ting som tyder på at båtturen som skildres i teksten, ikke er troverdig, den henger ikke på greip rent logisk. Det føles heller ikke lenger naturlig å lese teksten som autentisk heimstaddiktning som hyller omegnens vakre pletter. Det må ligge noe mer bak. Som Vold skriver: «Hvor går egentlig ferden?»

Jafs og bakeri

Vi setter oss i bilen igjen, titter på teksten – Så læs vi på en påså der den stille driv forbi, om «Alltid friske varer ifra Stanges Bakeri» – og vrenger hjulene i retning sentrum av Stange kommune, Hedmarks største jordbrukskommune og hjemsted til powerballade-bandet Return (men som ikke må forveksles med Stangekyllingens hjemkommune, som ligger i Vestfold), og for alltid mytologisert gjennom Prøysens vise.

Forvirret surrer vi en stund blant Stangebyens drøyt to tusen innbyggere på leting etter et bakeri, men det nærmeste vi kommer, er en filial i Tande-Ps Jafs-kjede. Vi stikker innom den ærverdige herrekonfeksjonsforetningen Kvisgaard. Stedet ble etablert allerede i 1922, da kun på 30 kvadratmeter, «som en ren manufakturforretning», ifølge Hamar Stiftstidene av 21. mai 1962. Her må vel noen være i besittelse av lokalkunnskapen vi er på utkikk etter.

Proysen_13

Men den vennlige mannen som dukker opp mellom dresser og strykefrie skjorter, kan bare tilby oss sine beklagelser: «Det finnes dessverre ikke et godt gammeldags konditori der man kan sette seg ned og kose seg i Stange». Etter en tur innom tettstedets imponerende bibliotek, der vi blir oppildnet av beskjeden om at det i 1952 var et bakeri på Ottestad med Stange som kundekrets, smyger vi oss opp mot Stange Rådhus. Litt forsiktig og diskré nå. For hvem vet, kanskje begynner noen lokale helter å lure på hva disse bykattene driver og snoker rundt etter? Lete etter et «bakeri» på den måten! Var det ikke noen glugger i den passerende Forden som skulte ekstra nøye på oss?

Nødrasjon i Stange

Bak gardinene på rådhusets servicesenter føles det med ett tryggere. Hele foajeen er fylt med vennlighet, virker det som, og i løpet av kort tid er store deler av Stanges administrative senter i full sving med å få klarhet i bygdas bakeribestand i perioden 1960-1970. Flere telefoner tas («Fantes det hele fire bakeri på den tiden? Bakte dom itte sjøl på Stange, eller?») før vi geleides opp på et kontor for å titte på et gammelt byfotografi.

Der kan Olaus Hoels bakeriutsalg skimtes på et hushjørne like ved stasjonsbygget. Stanges bakeri. Rådhusets serviceavdeling er ganske sikre på at dette må være utsalget Prøysen sang om. Wienerstangen derfra var visstnok «spesielt god». Vel nede ved hushjørnet der bakeriet lå, oppdager vi at lokalene nå huser byens begravelsesbyrå. Naturlig nok dårlig med ferske bakervarer her, så vi gafler i oss noen allerede småtørre pain au chocolat kjøpt på Åpent bakeri på Sandaker i stedet. Bra med nødrasjon når visa svikter. Men vi må videre.

Så seile vi på Mjøsa i en sprøkkin holk,
og i et kratt på vangen
som grense opp tel Tangen,
der er det fár i graset, og gjømt i stein og strå,
der ligg en herresykkel … og setet er det nattdogg på …

Etter noen runder i et feriestille nabolag klarer vi å komme oss nesten helt ned til vannkanten ved Tangen, nærmere bestemt på stedets campingplass. Her er få herresykler å se, de ligger eventuelt i skjul bak voldsomme, oppdålla campingvogner med spikertelt og blomsterpotter hengende fra hvert ledige utspring. Vi går inn i et rødt trehus som fungerer som resepsjon, dagligvarehandel og serveringssted, der det står to menn og diskuterer gårsdagens abborfangst og påfølgende måltid. Det skal ha smakt «gøtt».

– Heisann, er vi i nærheten av vangen som grenser opp mot Tangen?

– Dette er Tangen.

– Ok, så vet dere kanskje hvor «vangen som grenser opp mot Tangen» er, den fra Prøysen-sangen?

– Har jeg aldri hørt om!

Utmerket minnevær

Om ikke lokale helter kan være til hjelp, får vi strekke oss etter Jan Erik Vold i baksetet. Han synes steds- og tidsmarkører i teksten virker «hulter til bulter», og ifølge hans Mjøsa-essay speiler «Så seile vi på Mjøsa» livets siste reise. Han mener visa til og med kan være et fordekt dødslengselsdikt, at versene tegner opp et livsløp ikke helt ulikt Prøysens eget. «Er det en utfrielsens ingenting-følelse Prøysen her formulerer? Et Hedemarkens nirvana, der glede og glemsel går i ett?» undrer Vold.

Proysen_08

Så var da også «Så seile vi på Mjøsa» noe av det siste Prøysen skrev og spilte inn. Teksten ble til fire år før han døde, i det som Røsbak omtaler som «kanskje de mest smertefulle i hans liv». Han var plaget med gallestein, diabetes, eksem, vann i kroppen og alkoholproblemer, og ble mot slutten diagnostisert med kreft. Er det kanskje noe av denne smerten som kommer til uttrykk i visa? Under den tilsynelatende idylliske sommerstemningen – bak den rare, ulogiske båtturen på kryss og tvers av Mjøsa – er det nettopp dissonansen i teksten som gjør at det ligger et mysterium mellom linjene, at det er noe besnærende her. Vold skriver videre i sitt essay: «Har Prøysen tenkt alt dette? (…) Det tviler vi på. Men alt dette ligger i teksten.»

På vei sørover mot Minnesund begynner det å regne kraftig, og med regnet blir vi igjen minnet om Prøysens egen «rekatur» i juli i 1969, og et brev han skrev fra denne turen: «Her er det regn i dag. Silende regn – utmerket minnevær, melankolsk og tårekvalt, fy faen.» Turen han tok, gikk innom Espa, til Brumunddal (der han spiste kjøttpudding og skrev brev til Alf Cranner) og senere til Rudshøgda og Moelv. Omtrent samme rute vi har fulgt denne dagen, bare i motsatt retning, omtrent på samme dato, bare flere ti år senere. Hva var formålet med Prøysens tur?

Gjeddekjeft og dragsug

I brevet til Cranner skrev han at han ville «se igjen alle stedene der vi fant markjordbær, der det spøkte, der jeg gråt før jeg skjønte hva jeg var født til. Alt vil jeg oppleve en gang til. Hvorfor vil jeg det? Det er en gammel drøm, ikke akkurat en drøm, men en gammel gjeld jeg vil betale til folk som har vært snille mot meg». Så da kan vi vel si at vårt formål kan være det samme? At vi har rekt rundt Mjøsa i dag, liksom for å betale tilbake litt gjeld til en vise som har gitt oss mye. Såpass går det an å stille opp med. Det skulle vel bare mangle.

Til slutt parkerer vi under de tre broene over Minnesund. På bakken ligger en gjeddekjeft, over oss høres den evige raslingen i løvkratt og vogntog som dundrer av gårde, og det slår oss at datidens virkelige Mjøsa kanskje var minst like forvirrende og usammenhengende som i dag. At den tilsynelatende idyllen i «Så seile vi på Mjøsa» er en ironisering over et landskap som egentlig alltid har vært en arena for fremmedgjøring og en umulig jakt på et forsvunnet bakeri. Kanskje er det nettopp det å stå i spennet mellom avgrunn og idyll som gjør at visa får det til å stramme seg i halsen, som slår en litt ut av balanse. Den evige vinglingen mellom minnene og det uvisse som venter.

Foran oss strekker den enorme innlandsfjorden seg nordover og de sterke strømmene i sundet får vannet til å gå i ring, som et glupsk dragsug, som om det er her alt er nødt til å ende opp til slutt. I Minnesund. Så ser vi noe. En sprøkkin holk. Kan det være den? Selveste holken? Strengt tatt er det vel en robåt, men så sprøkkin er den i hvert fall at man lett kan mistenke at Hedmark turistkontor har plassert den der for å gi halvrare Prøysen-turister som oss en billig fix. En fin, liten blomme vi kan putte i hatten før vi setter oss i bilen og kjører bort. For dette er enden på visa.

Så seile vi på Mjøsa i en sprøkkin holk,
og natta er så stille,
spør øss hen vi ville …
«Gyng øss dit det passe, så tæk vi øss en blund.»
Og holken gynge sakte og driv i læinn ved Minnesund …

Proysen_05

Alf Prøysen (1914–1970)

Dikter, visesanger og forfatter fra Ringsaker i Hedmark.

Debuterte med novellesamlingen Dørstokken heme i 1945, og er siden blant annet kjent for romanen Trost i taklampa (1950), en rekke dikt og barnefortellinger, fra Barne-TV, men også som fast spaltist i Arbeiderbladet gjennom mange år. Opplevde stor internasjonal interesse for sine bøker om Teskjekjerringa på tampen av sitt liv. Ga ut flere plater.

Skrev sjelden melodiene selv, men tok populære sanger, skillingsviser og folkemusikk og gjorde dem til sine egne. Han skal ha vært som en vandrende sangbok, eventuelt jukebox, med full kontroll over norsk og svensk visetradisjon. Ønsker du å bli kjent med en annen Prøysen enn han med «bolla pinnsvin og duliatten-dei», sjekk ut viser som «Ungkarssorg», «Den skyldige», «Tango for Te-Ve», og «Visa om løgna».

«Så seile vi på Mjøsa»

Vise med tekst av Alf Prøysen og melodi av den svenske visesangeren Ulf Peder Olrog (1919–1972).

Olrogs versjon het «Resan till Chyteræ», ble lansert i viseheftet Samling vid pumpen i 1945 og var inspirert av et maleri av den franske 1700-tallsmaleren Antoine Watteau. Jan Erik Vold beskriver originalteksten som lite annet enn en revyvise som spenner fra «rokokko til buskis».

Prøysen jobbet tett med Olrog og bearbeidet flere av hans viser. Prøysens «Så seile vi på Mjøsa» ble spilt inn første gang 23. mars 1966, mens teksten ble trykket i Arbeiderbladet 20. august 1966.

Hør spilleliste med ENO-skribent Bernt Erik Pedersens favorittinnspillinger av «Så seile vi på Mjøsa» her.

KILDER:

– Jan Erik Vold, P x 3, (Gyldendal, 2003)

– Ove Røsbak, Alf Prøysen, Præstvægen og Sjustjerna, (Gyldendal, 1992)

– Tore Selstad (red.) & Arve Stensrud, Den store Mjøsboka. Vannet – landet – folket. (Fagbokforlaget, 1983)